Østerøya - Fra Sunde til Flautangen

I gammel tid var Østerøya ei øy, men kystlandskapet er i stadig og langsom forandring, og uendelig sakte hever landet seg og trenger havet tilbake. Denne prosessen begynte da istida tok slutt for vel 10.000 år siden. Den gang sto havet ca. 155 meter høyere enn i dag, og hele dagens Sandefjord lå under vann. I løpet av et par tusen år, steg landet over 100 meter, mens de resterende 55 meterne tok de neste 8.000 årene. Så sent som på1700-tallet var det et åpent sund mellom Sundekilen (Røysebekk-kilen) ved Lahelle-fjorden og Bøkilen ved Mefjorden. Dette sundet markerte da nordgrensa for Østerøya; derav også navnet Sunde. Lenger syd på Østerøya finnes en innsnevring fra nordre del av Tallakshavn ved Lahellefjorden og over til Mefjorden, med et eid 6 moh. som høyeste punkt. Et eid er en landbro/landstripe med vann på begge sider, der en båtreise må avbrytes og videre ferdsel må foregå over land, før en kan dra videre med båt. Her ligger Eiangårdene, på gammelnorsk Eidar, på et slikt eid. I dag ligger gårdene ca. 6 moh., men på 300-tallet sto havet 5 meter høyere, dvs. at eidet lå ca. 1 moh.

Historisk har Østerøya vært relativt grisgrendt, med et begrenset antall innbyggere. Nærings-livet har i stor grad vært preget av landbruk, med flere store gårder. Gårdene har historisk, men enkelte unntak, stort sett fulgt samme utvikling som ellers i Sandar; selveierbruk fram til kristningen av landet, deretter i kirkens eie, så overføring til Kronen, dvs. Kongen og adelen etter reformasjonen, for så igjen å bli selveierbruk etter at Adelsloven av 1821 avskaffet adelen i Norge. Utover på 1800-tallet og senere ble flere av gårdene delt i flere bruk. Det har også vært noen mindre bruk og små husmannsplasser i «øya». 

I seilskutetida var flere gårdeiere også skuteredere og skippere. Den gang lå det også skute-verft nær sagt «på hver knatt og knaus» langs kysten i Sandefjord; noen var store og ble drevet over lang tid, men de fleste var små og eksisterte bare i kortere perioder. I Østerøya lå det verft bl.a. på Hafallen, Storholmen utenfor Strand og på Namløs. For vedlikehold av skuter, fantes også flere steder der skutene ble kjølhalt, bl.a. på Kjølhalings-holmen syd for Namløsholmen og på Ødebergholnen.

På slutten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet var flere gårdeiere også engasjert i isdrift, som da var en betydelig næring i Norge. Is ble da skåret opp fra naturlige vann og opp-demmede isdammer, og brukt til kjøling av bl.a. fisk, meierivarer o.a. Det aller meste ble imidlertid eksportert med skip til land med varmere klima. Derfor foregikk mye av isdriften ved kysten. På vinteren ble is skåret opp og plassert i egne ishus nær fjorden. Der ble isen dekket med sagmugg, for å holde seg fram til frakteskutene hentet den på sommeren. Etter 1. verdenskrig gikk handelen med is kraftig ned, fordi industrien da kunne fremstille is, og tok helt slutt etter 2. verdenskrig. Isdrift var også viktig i Sandefjord, bl.a. ved Hafallen og Namløs.

Mot slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, drev flere gårdeiere også sommer-pensjonater/sanatorier. Etter at Sandefjord Bad begynte sin virksomhet i 1837, kom det til-reisende til Sandefjord hver sommer, for rekreasjon og medisinsk behandling. Det var også viktig at gjestene brukte tid til helsebringende og sunne aktiviteter, ikke minst turer i friluft ved fjorden. Fra 1880-tallet og fram mot 2. verdenskrig ble det derfor drevet flere sommer-pensjonater og kystsanatorier på Østerøya, som årlig tok imot flere hundre pensjonærer. Sommerpensjonater fantes både på Strand, Sunde, Stiger og Eian.

Andre næringer har i stor grad vært knyttet til primærnæringer som kystfiske, gartneridrift o.a. I noe nyere tid har det også vært enkelte andre næringer i «øya», bl.a. møbelforretningen Mikkel Møbler på Sunde.

Østerøya ble egen skolekrets i 1870-årene og fikk egen skole i 1884, etter overgangen fra omgangsskole til egne, faste skolebygninger. Skolen lå i Hjelmby-bakken og var i bruk fram til 1988, da den ble lagt ned, 5 år etter skolens 100-års jubileum (1983). I dag (2026) brukes den gamle skolen til barnehage. Etter at de første telefonsentralene ble etablert i Norge rundt 1890, ble det startet en sentral i hver skolekrets og en hovedsentral i Sandefjord. Østerøya fikk egen telefonsentral tidlig på 1900-tallet, plassert på skolen. Sentralen var i drift i nærmere 50 år, men ble lagt ned i 1949, etter at sentralene ble automatisert.

I 1943 kjøpte Vestfold krets av Indremisjonen det tidligere sommerpensjonatet på Strand, og etablerte sitt eget leirsted, Strand Leirsted, der. Kristen møtevirksomhet på stedet startet imidlertid 40 år tidligere, da det første sommermøtet ble avholdt i 1903. I årene som fulgte, ble det årlige avholdt sommer-stevner,her, i regi av Vestfold krets av Norges Kristelige Ungdomsforbund. Etter at Ungdomsforbundet kjøpte Knattholmen i 1923, og etablerte sitt eget leirsted der, flyttet Indremisjonen først sine sommermøter og -leirer til Strand, kjøpte så eiendommen i 1943, og etablerte Strand Leirsted der. I dag eies og drives leirstedet av Nor-misjonen, en sammenslutning av Indremisjonen og Santalmisjonen. I tillegg til egne stevner og møter, tar leirstedet også imot andre leietakere, både organisasjoner og private, hele året.

Gjennom årene har det også vært andre kristne foreninger i «øya», bl.a. Østerøy Misjons-forening, søndagsskole og kristent barne- og ungdomsarbeid tilsluttet KFUK/KFUM. Blant frivillige foreninger nevnes Østerøy Vellag, som gjennom årene har stått for en rekke ulike arrangementer og tiltak, alene og/eller i samarbeid med andre.

Østerøya byr på flere fine friområder og badeplasser. De mest kjente mellom Sunde og Skogan/Yxney er nok Skjellvika og Flautangen. Skjellvika ble i sin tid skilt ut fra Sunde Søndre, og er i dag en av de mest besøkte badeplassene i Sandefjord, ikke minst av småbarn-familier, pga. den langgrunne stranda. I området finnes også rester etter tyske forsvarsverker under 2. verdenskrig. På Flautangen finnes et variert terreng; mindre strender, svaberg og rullesteinstrand, og gode muligheter for sportsfiske. Grisetro rett nord for Flautangen, er også kjent som en god fiskeplass for både flue- og slukfiske. I tillegg finnes fine turområder langs kyststiene nordover fra Skjellvika mot Sjuvenga, og sørover mot Flautangen. Det samme gjelder områdene ved kyststien mellom Kastetskogen og Bøkilen, nord for Strand.

Kilder er angitt under omtalen av de enkelte områder og temaer