Gårdsdrift og landbruk har alltid vært viktig i Østerøya. I seilskutetida var en del gårdeiere også involvert skipsfart. Flere drev også sommerpensjonater/sanatorier mot slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.

Les mer

Sunde ligger i et lavdrag som går helt fra Røysebekkilen (Sundekilen) ved Lahellefjorden til Mefjorden, og ikke er høyere enn 1,5 moh. På 1700-tallet var dette et åpent sund som kunne trafikkeres med båt. Her finner vi også nordgrensen for gamle Østerøya. Dette forklarer også gårdsnavnet Sunde. Tidlig på 1400-tallet var Sunde Nordre dels kirkegods og dels selveier-bruk, så rent kirkegods, og gikk deretter over til Kronen (Staten) etter reformasjonen. Kongen solgte gården til adelsmannen Vincent Bild, før den ble solgt til Kjell Eriksen i Larvik og ble selveierbruk i 1685. Senere ble gården delt i to, deretter i 4, for så igjen å bli redusert til 3 bruk. Sunde Søndre var kirkegods i middelalderen, og gikk over til Kronen etter reforma-sjonen. I 1728 og 1742 kjøpte greven i Larvik to parter av gården, som deretter gikk over til Treschow, før gården ble selveiergods i 1841 og 1850. Senere har begge gårdene blitt delt opp, overdratt og solgt mange ganger. Flere av eierne har vært redere, skippere, selfangere og hvalfangere, bl.a. skipper og skutereder Hans Jakob Gogstad, som eide en av gårdene på Sunde Søndre midt på 1800-tallet.

 

Hafallen het i gammel tid Hagfalli, dvs. risgjerde, buskegard eller jord innhegnet med ris-gjerde. På 1600- og 1700-tallet tilhørte Hafallen gårdene på Gokstad. Da lå det også hus-mannsplassen her. I 1721 ble gården overtatt av Bjørnumfolket på Fevang, før Lars Larsen overtok gården som selveier i 1782. Etter ham overtok sønnen og så sønnesønnen gården; alle het de Lars Larsen og alle var skippere og redere. I deres tid ble gården stor, med tjenestefolk. I 1894 overtok Abraham Andersen gården. Han anla også en isdam ved gården. På den sørlige Hafallen-stranda lå det i sin tid også et skuteverft.

 

Strand ved Mefjorden ble delt i to bruk før år 1400, senere i flere. Strand Nordre var i gammel tid selveierbruk, men på 1620-tallet ble en mindre part solgt til fogden på Hjertnes, og gikk senere over til greven i Larvik tidlig på 1700-tall. I 1836 og 1873 solgte Treschow begge parter til selveierbruk. Den ene parten ble så solgt flere ganger, inntil Hans J. Skontorp kjøpte den i 1973. Gården ble etter hvert sterkt redusert; fra 1918 av ble den delen som heter Stiger, solgt i flere parter, og på 1960-tallet ble mange hyttetomter skilt ut. Den andre parten skiftet eier flere ganger inntil Albert Andersen kjøpte den i 1910. Han kjøpte også flere parter på Storholmen og leide dem ut til hyttetomter. Strand Søndre ble kirkegods først på 1400-tallet, og forble i kirkens og deretter i Statens eie til den ble delt og solgt til selveierbruk i 1826 og i 1840-årene. Fra 1888 drev Martinius Bolt og hans kone Alice Marie i mange år Strand Sommerpensjonat på ett av brukene. Fra 1926 eide Arthur Eian bruket, som i 1943 ble solgt til Indremisjonen, mens jorda ble forpaktet bort. Et annet bruket gikk, etter flere eierskifter, over til Anders J. Sand i 1924. Han drev også med grønnsaker og frukt, og bygde et eget hus med frukt- og grønnsak-kjeller. Senere oppførte sønnen, Finn Sand, flere drivhus med et samlet flate på 2 ½ dekar, og drev engrosproduksjon av blomster i Strand Gartneri. Et tredje bruk kom fra 1932 i familien Hynnes eie.

 

Lindøen, mellom Strand og Namløs, er bare en flat jordteig langs vannet, og har aldri vært noe større, selvstendig gårdsbruk. Teigen har i tur og orden tilhørt Kirken, Kongen, adelen, byborgere, greven i Larvik og Treschow. Midt på 1700-tallet ble den delt i to parter, som begge ble solgt til selveiere i 1848. I 1957 kjøpte Reidar D. Moe den ene parten av Storm Larsen. Moe utvidet bebyggelsen til en større, moderne enebolig, som senere ble overtatt av June Moe og så solgt til Else Kjærnes i 1978. Den andre parten inngikk i den delen av Strand Søndre som nå tilhører Normisjonen.

 

Namløs er den største gården i Østerøya. Navnet strammer fra høymiddelalderen (1050-1300 e. Kr), og er bl.a. nevnt i biskop Øysteins jordebok fra ca. 1400, i formen «Nafnløysu», dvs. navnløs. Ifølge historikerne skyldes navnet at gården lenge forble uten navn. I middelalderen eide kirken gården; det meste tilhørte Gimsø kloster ved Skien, mens en mindre del tilhørte Mariakirken i Tønsberg. Etter reformasjonen gikk eiendommen over til Kronen (Staten), før den ble selveierbruk fra 1710. Senere forble gåren i samme slekts eie i mer enn 300 år, selv om den ble delt i to i 1849, da brødrene Ole og Per Andersen fikk hver sin del. Mens skute-reder Anders Olsen eide gården fra 1866, fikk gården nytt uthus i 1880-årene; det største i Sandar til da. Til gården hører mye skog og flere hyttetomter ved Mefjorden og Vestfjorden. Tidligere lå det også et skuteverft her.  

 

Eian-gårdene ligger mellom Mefjorden og Lahellefjorden. På gammelnorsk var navnet Eidar, og kan være fra 300-tallet e.Kr. Et eid er en landbro/landstripe med vann på begge sider, der en båtreise må avbrytes og videre ferdsel må foregå over land, før en kan dra videre med båt. Et eid er m.a.o. det motsatte av et sund, som er et smalt farvann mellom to landområder og forbinder to større vann, sjøer, hav eller fjorder. Gårdene ligger på et slikt eid som går fra Tallakshavn ved Lahellefjorden over til Mefjorden. I dag ligger gårdene ca. 6 moh., men på 300-tallet sto havet 5 meter høyere enn nå. I middelalderen var Eian adelsgods og tilhørte Manvikslekten i Brunlanes. Etter reformasjonen gikk gården over til Kongen i 1599, fra 1683 eide grev Gyldenløve den, deretter Treschow. På 1800-tallet overtok brukerne begge gårdene som selveierbruk. I 1776 overtok Hans Willumsen driften av Eian Nordre. Siden har samme slekt, i dag Jensen-Eian, eid gården i 250 år (2026). I årenes løp er mange hyttetomter solgt og festet bort. Eian Søndre ble selveierbruk i 1874, da skipper Lars Andersen kjøpte gården, som forble i familiens eie til den i 1896 gikk over til Haakon Mathisen, og i 1981 til datteren Åse, gift med Carl Fon. Under Eian hørte også husmannsplassen Håvet, øst for Åslybakken, der en fortsatt kan finne gamle, mosegrodde steiner som er rester etter ei lita stue. Navnet kan tyde på at det lå en offerplass her i gammel tid, men dette vet vi ikke. De som bodde på Håvet, betalte en årlig avgift på 6 kroner til eieren av Eiangården, og måtte i tillegg hjelpe til med gårdsarbeid. Fra 1871 bodde svenskene Andreas og Olava Axelsen her. Etter uoverens-stemmelser mellom dem og eieren på Eian, dro familien fra stedet og bygde seg et lite hus, «Saueglo», i Tallakshavn. Senere flyttet de tilbake til Håvet i 1889, etter at Eiangården skiftet eier. Da fikk Anders bygd på den lille stua, som hadde ett rom og kjøkken.

 

Hagaløkka var opprinnelig et lite småbruk, der det bodde folk fram til 2. verdenskrig. Løkkene ble også dyrket en stund under krigen. I dag er området et av de største hytte-områdene på Østerøya På Sjølund på Hagaløkka lå det tidligere 3 småbruk, Nordre, Mellom og Søndre Sjølund, med Søndre Sjølund som størst. Tidligere bodde fiskeren Hans Karlsen her, til Mona Levin overtok småbruket og foretok en ombygging i 1980.

 

Hjelmby, nær nedkjøringen til Stiger, het i gammel tid «Hialmaby». Hjalmr er en avrundet forhøyning, og historikere antar at navnet kan komme av en såte-/stakk-lignende formasjon på en knaus, eller et mannsnavn. Den største parten har stort sett vært selveierbruk, i både eldre og nyere tid, mens noen mindre parter i tur og orden har tilhørt Kirken, borgermester Anders Madsen i Tønsberg, greven i Larvik og Treschow, inntil de ble selveierbruk midt på 1800-tallet. Gården ble delt i to midt på 1700-tallet, senere i tre. Fra 1961 eide Leif Gogstad Hvitsten det ene bruket, og drev i tillegg pelsdyravl. Et annet bruk ble overtatt av Arnt Trygve Nalum i 1930, og har senere vært i familiens eie. Det fantes også et tredje bruk, Barbu, som fikk navnet fordi den første brua over sumplandskapet til Lindøen var laget av bar.

 

Det tidligere bruket Haugane, nær Hjelmby, het fra gammelt av Haugar, dvs. (flere) hauger. I tidligere tider var dette bare en plass, mindre enn Lindøen, med skiftende eiendomsforhold; og oftest tilhørte andre gårdsbruk i Sandar. På 1840-tallet kjøpte matros og fisker Erik Kristensen et jordstykke her, og oppførte et hus. I 1922 kjøpte enken Dorthea Kristensen en part til Østerøy skole, mens Arne Nalum kjøpte to parter, en i 1930 og en i 1931, og slo begge sammen med sin egen går på Hjelmby.

 

Bergan Øde var tidligere en av de største gårdene i Østerøya. Navnet Bergan er hentet fra formasjoner i naturen. I middelalderen eide Olavsklosteret i Tønsberg det meste av gården, før den gikk over til Kronen etter reformasjonen, og ble greven i Larviks eiendom i 1680. En annen part, tilhørte borgermester Anders Madsen i Tønsberg, og ble også grevens eiendom noen år senere, i 1692. Etter at adelen I Norge ble avviklet, kjøpte brukerne gården som selv-eierbruk i 1836. Etter flere salg og overføringer, overtok Bjarne Naphaug gården i 1966. Han var bestyrer på Helle fjærfe- og pelsdyrgård på Yxney og fortsatte med pelsdyroppdrett også etter at han kjøpte gården. I 1978 ble gården overtatt av sønnen Hans Naphaug, som også drev pelsdyroppdrett, og i tillegg bygde båthavn for hytteeiere. I gammel tid lå det også et små-bruk, Støkke (Stykket) ved Bergan Øde. Småbruket tilhørte Peterskirken i Tunsberg, senere Mariakirken, som også eide gården From søndre og gjorde Stykket til en plass under denne. På 1800-tallet overtok styrmann Hans Olsen Mo gården, før den gikk videre til sønnen Hans Hansen Mo, som kjøpte gården av Staten i 1870. Senere ble gården solgt flere ganger, til billedhugger Knut Steen kjøpte den den i 1957.

 

På Flautangstranda lå tidligere småbruket, Berget (Bærjet) skilt ut fra Bergan Øde. Her bodde det fangstfolk og fiskere. Mot slutten av 1860-årene flyttet Anton og Ingeborg Christensen hit fra Røyken. De kom fra små kår, og i folketellingen i 1865 betegnes Anton som «husmann uten jord» og fisker. De to var rundt 30 år gamle da de slo seg ned på Flautangen, hvor de livnærte seg av fiske og jordbruk. Ekteparet fikk i alt 7 sønner, men den yngste døde som barn. De andre 6, Johan, Andreas, Albert, Jørgen, Theodor og Ingemar, fulgte i farens fotspor og livnærte seg av sjøen. Blant folk på Østerøya og langs fjorden, ble brødrene kalt «Stein-guttane, fordi de kom fra Berget. Guttene drev fiske når det var noe å tjene på det, og reiste ellers til sjøs eller på fangst, avhengig av sesong og muligheter for hyre. Johan, med tilnavnet Johan i Berget, overtok etter hvert foreldrenes hus, og bodde der med kone og 5 barn. Broren Andreas bodde på Eian med sin kone, mens de fire siste var ugifte og flyttet til Moss for å arbeide med reketråling i farvannet ved Jeløya. Etter unionsoppløsningen i 1905 var det planer om å bygge et stort fort på Flautangen, og 1916 kjøpte Forsvarsdepartementet stedet. Siden ble stedet i mange år leid ut som sommersted, men i 1966 ble hovedhuset på småbruket ble revet, og i dag er alle spor etter bruket Berget, med unntak av noen blomster- og bærbusker.

 

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980 og bind III, 1985; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; lokalhistoriewiki.no; Møller, Vilhelm: Isskjæringen – før kjøleskapets og fryseboksens tid, Kulturminner, Sandar Historielag, 1985; Sandefjords Blad

   
https://www.sandefjordshistorie.no