I seilskutetida lå det skuteverft nær sagt «på hver knatt og knaus» langs kysten i Sandefjord.
I seilskutetida lå det skuteverft nær sagt «på hver knatt og knaus» langs kysten i Sandefjord. Noen var store og ble drevet over lang tid, men de fleste var små og eksisterte bare i korte perioder. I Østerøya lå det verft bl.a. på Hafallen, Storholmen og Namløs. Skuteverftet på Hafallen lå på den sørlige delen av Hafallenstranda, og var i virksomhet første halvdel av 1800-tallet. Her fikk Lars Larsen Hafallen bygget flere skuter, bl.a. briggene «Marthe Louise» i 1806 og «Fortuna» i 1817. Det sies også at han fikk bygget briggen «Admiral Peter Torden-sjold» her i 1836, men det er usikkert. Det er svært grunt utenfor beddingen som fortsatt er markert med sidevoller. Ved den lille halvøya Hafallskjæret fortøyde skuter som gikk med islast. Her ble også skuter kjølhalt. Skuteverftet på Storholmen utenfor Strand, lå i Vesta-glova, der det ble bygget et skip rundt 1840. Materialene ble da kjørt ut på isen om vinteren.
Her finnes fortsatt fortøyningsbolter i fjellet. Skuteverftet på Namløs lå i Namløsbukta, og skal ha bygget mindre skip. Litt lenger syd, på Kjølhalingsholmen, syd for Namløsholmen og Ødebergholnen, ble fartøyer kjølhalt, og her kan en fortsatt finne bolter i fjellet.
På slutten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet var isdrift en betydelig næring i Norge. Da ble is skåret opp fra naturlige vann og oppdemmede isdammer, og brukt til kjøling av bl.a. fisk, og meierivarer. Det aller meste ble likevel eksportert til land med varmere klima, bl.a. Storbritannia, Nederland og Spania. Derfor foregikk mye av isdriften nær kysen, for å lette omlasting til skip for eksport. På vinteren ble isen skåret opp og plassert i egne ishus nær fjorden, der isblokkene ble dekket av sagmugg, for å holde seg fram til sommeren; samme teknikk som dagens skianlegg benytter for å ta vare på snø fra vår til høst. Isskjæringen ga gode tilleggsinntekt for mange gårdeiere og rederier. Toppen ble nådd i 1898, da Norge var verdens største eksportør av is, med 500.000 tonn. Etter 1. verdenskrig gikk handelen med is kraftig ned, fordi industrien da kunne fremstille is, og tok helt slutt da kjøleskap og frysere ble vanlig etter 2. verdenskrig. Isdrift var også viktig i Sandefjord, bl.a. ved Hafallen- og Namløsdammen ved det store jordet Dammen i skogen ved gården. Her ble det drevet isdrift fra 1896 til 1906. Demningen samlet opp regnvann fra området ovenfor. Om vinteren frøs vannet til is, ble saget i blokker, og sendt via ei tømmerrenne ned til et ishus ved fjorden, vest for Strandløkka. Der ble isen pakket med sagmugg og oppbevart til våren, Da kom frakte-skutene, isen ble lastet om bord, pakket med sagmugg og fraktet til kyststrøkene i Storbritannia, Nederland og Belgia. En sommernatt brast demningen, og ble senere aldri bygget opp igjen, men restene kan fortsatt ses i terrenget. Det samme gjelder grunnmuren etter ishuset, som må ha hatt store dimensjoner. På svaberget nedenfor finnes fortøyningsring for skutene.
I tidligere tider livberget mange i Østerøya seg helt eller delvis som fiskere. Fisket foregikk både i Lahellefjorden, i Tønsbergfjorden og andre steder langs kysten. Med garn, dorg, teiner o.a. redskaper fisket og fanget de torsk, makrell, ørret, ål, hummer, annen fisk og skalldyr.
En av Lahellefjordens siste yrkesfiskerne var Ingemar Christensen, som bodde på Stiger, der han også hadde en egen sjøbod, bygget i 1913. På det meste hadde han 120 hummerteiner i Tønsbergfjorden.
I 1924 kjøpte Anders Jørgen Sand gården Strand Søndre, og flyttet dit sammen med kona Gunvor og sønnen Finn, som da var 4 år. Familien kom da fra Sand, på grensen mellom Sandar og Stokke. Gården besto da av snaue 40 mål dyrka mark. I tillegg til gårdsdrift, drev Sand også med grønnsaker, frukt og bær, og var tidlig ute med nye vekster. Blant annet dyrket han sukkermais før krigen. Frø hadde han antagelig fått av sine to søstre som levde i USA. I tillegg drev han med rev og solgte skinn. I 1946 bygde han et hus med frukt- og grønnsak-kjeller. I 1950 overtok sønnen Finn Sand gården, og bygde det første veksthuset, inkludert et arbeidsrom som i dag er spiserom. Senere oppførte han i alt 4 drivhus med et samlet flate-innhold på 2,5 dekar og drev engros-produksjon av potteblomster i «Strand Gartneri». Etter at Finn Sand døde i 1984, overtok sønnen Anders Sand gården, og i 1988 kjøpte han vel 30 dekar av den jorda som hadde vært forpaktet av Strand Leirsted. Gartneridriften fortsatte i mange år, men i 2008 ble blomsterdriften og gartneridriften avviklet.
I 1966 overtok Eva og Tor Mikkelsen en av gården på Sunde Søndre, nær avkjøringen til Skjellvika. Herfra drev Tor Mikkelsen et eget engrosfirma. Noe senere ble bygningene på gården restaurert, og uthusbygningen ble ominnredet for å gi rom til møbelforretningen «Mikkel Møbler», som ble etablert i 1970-årene. Etter hvert overtok parets datter Hanne Mikkelsen Sunde driften av møbelforretningen, og driver fortsatt denne (2026).
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II og III, 1980 og 1985; bind II; Møller, Vilhelm: Isskjæringen – før kjøleskapet og fryseboksenes tid, Kulturminner, Sandar Historielag, 1985; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Hansen, Haakon og Knap, Johan: Seilskip i Sandar og Sandefjord, 1962; Wikipedia.org.; anders-no/wp3/osteroya/gardshistorie/strand