Etter at Sandefjord Bad begynte sin virksomhet i 1837, kom tilreisende til Sandefjord hver sommer, for rekreasjon og medisinsk behandling. Oppholdet varte gjerne i flere uker, og bade-gjestene bodde i private hus i byen. For god behandling var det viktig at gjestene også benyttet tid til helsebringende og sunne aktiviteter, ikke minst turer i friluft ved fjorden, med båtturer, sjøbad o.a. Fra 1880-tallet og fram mot 2. verdenskrig ble det derfor etablert og drevet flere sommerpensjonater og kystsanatorier på Østerøya, som årlig hadde besøk av flere hundre pensjonærer, med tilbud om opphold, bad o.a. sunne aktiviteter i vakker natur.
Strand Kystsanatorium holdt til på Strand Søndre.
Strand Kystsanatorium holdt til på Strand Søndre. I 1881 overtok skipsfører Martinius Bolt gården og giftet seg med datteren til forrige eier, Alice Marie. På siste del av 1880-tallet begynte de to å ta imot sommergjester på gården, og fra 1888 drev de regulær pensjonat-virksomhet. Tilstrømmingen økte, og sommeren 1897 hadde de mer enn 100 gjester, året etter 130, bl.a. flere engelskmann og dansker. Rundt århundreskiftet fikk stedet navnet «Strand Kystsanatorium», og ble et av de mest kjente i landet. En av de viktigste aktivitetene var bading, gjerne både formiddag og ettermiddag. Det samme gjaldt fisketurer; den ene fra kl. 17 til 21 på kvelden, den andre fra kvelden til neste morgen. Det var gjerne 12-15 personer i båten, i tillegg til en «husmor» som sørget for mat og drikke. De som ikke ville fiske, ble satt i land på en av holmene, der de kunne tenne bål, koke kaffe og dekke aftensbord. Dermed kunne de som var ute på fiske, benke seg omkrig bordet når de kom i land. De første årene hadde ekteparet tilstrekkelig med rom i hovedbygget på gården, men etter hvert måtte de ty til nabogårdene for å skaffe mer plass. Ikke mindre enn 8 nabogårder var behjelpelig med hus-rom, og fikk en kjærkommen ekstrainntekt. I 1901 ble det oppført en større anneksbygning på en høyde ved hovedbygget, med 17 rom. I 1913 var antall gjester 140, og flere familier hadde da tilbrakt sommeren her i opptil 10 år i strekk.
I 1917 døde Alise Bolt og ikke lenge etter tillyste ektemannen auksjon over annekset og pensjonatets innbo, og virksomheten ble innstilt, men kom i gang igjen 3 år senere, med ny eier. I 1925 ble pensjonatet overtatt av Arthur Jensen-Eian og frøken Inge Mønnerød, som drev virksomheten i flere år. I 1937 var stedet utvidet med ny spisesal for 120 personer, kjøkken og garderobe. I tillegg til pensjonatdrift, ble det fra 1903 også avholdt årlige sommer-stevner for Vestfold krets av Norges Kristelige Ungdomsforbund, kalt «Strand-møtene», med møter og samlinger i et stort telt. Møtene varte gjerne 5-6 dager, med opptil 200 deltagere. Andre kristne organisasjoner benyttet også Strand som stevne- og leirsted. Da krigen kom i 1940 opphørte virksomheten ved pensjonatet.
Sommerlyst Sommerpensjonat på Sunde startet i 1890-årene, fordi Strand kystsanatorium måtte ha hjelp av flere nabogårder med innkvartering av sine sommergjester, bl.a. av Sunde-gården. I 1890-årene begynte skipsfører Tor Mikkelsen og hans kone Anne Hilda egen pensjonatvirksomhet her, under navnet Sommerlyst Sommerpensjonat. De fikk også mange gjester og bygde et anneks for gjestene. I 1894 hadde de 30 gjester, vesentlig fra Kristiania. Sommerlyst var et av de 3 mest kjente sommerpensjonatene rett etter 1900. Det ble imidlertid vanskelig for Mikkelsen å drive pensjonatet i tillegg til å være skipper, og i 1908 solgte ekteparet Sunde på auksjon.
Stiger Strandbad Fagerstrand lå opprinnelig på et område som tilhørte gården Strand Nordre. I 1893 kjøpte fisker Johan Kristensen fra Flautangen området, med strandlinje nord-over til Sunde, satte opp ei lita stue i bakken opp fra stranda, og livberget seg med fiske av laks og ørret. Den gang var det bare en krøttersti ned til området. Mot slutten av 1890-tallet tilbrakte rittmester Andreas Hassel og familien sommerferien på sommerpensjonatet, og likte seg så godt at han kjøpte eiendommen på Stiger av Kristensen i 1899, for å bygge et landsted. I tillegg kjøpte han Stigerholmene og fikk veirett til området. Deretter bygde han en stor sommervilla i nasjonalromantisk dragestil, i tømmer, med stor glassveranda mot sydøst. Til villaen hørte også et uthus med vognskjul, mot øst lå stall, gjødselkjeller og doer, mot vest var det to værelser for tjenerne, og i loftsetasjen et kvist-værelse, tørkeloft og høyloft. Det ble også anlagt en stor hage med blomsterbed, kjøkken- og frukthage, snirklete ganger med singel, rabatter og rosebed. I tillegg ble det plantet eksotiske trær; hickory, ekte kastanje, edelgran og lerke, og et stort kastanjetre som tuntre. Ved innkjørselen ble det bygget en vaktmesterbolig, som senere ble revet i 1950-årene, for å gi plass for et nytt hus. I ei glove nord for gårdstunet lå en isdam, som ble brukt til å skylle vasketøy på sommeren. Etter noen år solgte Hassel stedet til skipsrederne Bull i Tønsberg. Etter dem overtok C. A. Christensen & Stenseth, og så Leif Bryde. I 1920 solgte Bryde Fagerstrand til Hagbart Nielsen fra Drammen, og datteren Solveig Backer bosatte seg der. Hun tok imot sommergjester i sitt hjem i mer enn 30 år, inntil hun døde i 1964. Etter dette har villaen vært privat helårsbolig.
Mathilde Mathisen på Eian tok også imot sommergjester fra Oslo flere somre på 1920-/1930-tallet. Her ute kunne folk møte fine damer fra Kristiania på veiene, med lyse, side kjoler, vid-bremmede hatter og vanter, fordi den melkehvite huden ikke skulle brunes av solen.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind III, 1985; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Sondbø, Sølve: Fagerstrand et landsted fra 1890-årene, Kulturminner, Sandar Historielag, 1987