Østerøya byr på flere fine friområder og badeplasser. De mest kjente og brukte områdene mellom Sunde og Skogan/Yxney er nok Skjellvika og Flautangen, begge vendt mot Lahelle-fjorden. I tillegg finnes flere fine områder langs kyststiene nordover og sørover fra Skjellvika, nordover mot Sjuvenga, sydover mot Flautangen. Det samme gjelder kyststien mellom Kastetskogen og Bøkilen ved Mefjorden, nord for Strand.
Skjellvika ble i sin tid skilt ut fra gården Sunde Søndre etter 2.
Skjellvika ble i sin tid skilt ut fra gården Sunde Søndre etter 2. verdenskrig, og er i dag ei godt tilrettelagt, kommunal badestrand. Selve stranda ligger god skjermet inne i ei vik, omgitt av svaberg og holmer. Stranda er langgrunn med fin sand, med ei stor grasslette i bakkant. Dette gjør stedet til en av de best besøkte badeplassene i kommunen, ikke minst av barnefamilier. Her er også muligheter for telting. Lenger ute, på nordsiden av stranda, finnes svaberg med stupebrett, som benyttes mest av ungdom og voksne. Vis-v-vis ligger holmen Møyer’n, tidligere (i 1813) kalt Myreholmen, som også benyttes av ungdom for hopp og stup.
Flere steder nær Skjellvika, bl.a. ved kyststien sydover mot Flautangen, ligger en Kølabånn. Her lå det i tidligere tider en gammel kullmile for brenning av trekull, som den gang var viktig for produksjon og bearbeiding av jern. Brenning av trekull foregikk i flere hundre år. I dag kan en se disse stedene som sirkelrunde forhøyninger i terrenget, med ei markert grøft rundt og kullrester i grunnen.
Under 2. verdenskrig lå det flere militære installasjoner ved Skjellvika, som del av tyskernes forsvar mot en mulig alliert invasjon. Her lå 3 maskingeværstillinger over to kløfter, og en bred løpegrav. I tillegg beslagla tyskerne ei privat hytte, og brukte denne som vakthytte og kaserne. Fra hytta gikk en vei ned til stranda. Disse forsvarsverkene inngikk i tyskernes kystforsvar i Sandefjord, sammen med forsvarsverkene på Folehavna og ved Tønsberg Tønne.
Flautangen, nord for Tallakshavn, er et bergfullt nes som stikker ut sørover. I tidligere tider kunne seilskutene søkte ly her når vinden dro på og sjøen gikk høy. Området er ca. 350 dekar stort, mens det kommunale friområdet utgjør 35-40 dekar. Området byr på varierte muligheter for bading, turgåing og stangfiske. Etter unionsoppløsningen i 1905 var det planer om å bygge et stort fort på Flautangen, og i 1916 kjøpte Forsvarsdepartementet stedet. Planene ble aldri realisert.
Strandlinja består for det meste av svaberg, med innslag av sandstrand og rullestein-strand. I «daldragene» litt lenger inne finner en edelløvtrær og en rik flora av urter. Dersom en følger veien/stien fra parkeringsplassen sørover ut mot neset, kommer en snart til Flautangstranda, med ei stor grasslette, gapahuk og bål-/ grillplass, badeplass og båtplasser. Her lå det i gamle dager et småbruk, Berget (Bærjet), oppkalt etter Johan i Berget, som ble født her i 1868. Etter at Forsvarsdepartementet kjøpte områder i 1916, ble stedet leid ut som sommersted, men alle leieforhold opphørte da Staten overdro området til friluftsrådet. Hovedhuset på småbruket ble revet i 1966, og alle spor etter bruket er nå borte, med unntak av noen solbær- og prydbusker. Stien videre ut mot neset går gjennom fint skogsterrenget under Flautangenåsen. På veien passerer en tretrapper og -stiger som fører opp til toppen av åsen. Tidligere benyttet mange sportsfiskere disse stigene for å komme til fiskeplassene på østsiden av neset. Den lille sletta på toppen ble tidligere brukt som danseplass av ungdom. Lenger tilbake i tid skal det ha ligget ei lita stue, og de som bodde her, skal ha brukt stigene for å komme til og fra stua. Hvis en følger stien videre sydover mot sjøen, kommer en til ei lita vik med strand og bålplass. Videre rundt neset mot øst, møter en svaberg og rullesten. Her, sør for Flautangenåsen, ble det i 1905 satt opp 4 jernrør, ca. 2 meter høye. Samme type rør finnes på holmen Snipa utenfor Tallaks-havn. Rørene dannet siktepunkter for skutene, og var del av et påtenkt forsvarsverk da det før unionsoppløsningen i 905, var fare for krig med Sverige. Langs sjøkanten videre mot øst, finnes mange fine fiskeplasser, og muligheter for bading i små bukter. Samtidig blir terrenget mer ulent og tyngre å ta seg fram i. Derfor er det også merket sti noe høyere i terrenget. Her oppe finner en flere jettegryter, skapt av isen tusener av år tilbake, og en fin rasteplass under den store steinblokka «Bjørnen» (også kalt «Hunden»), med storslått utsikt mot Tønsberg-fjorden og sørover mot åpent hav. Etter å ha passert flere private hytter lenger nord, fører stien bratt ned mot veien til Grisetro. Midt i nedstigningen kan en ta en pust i bakken, på en strate-gisk plassert benk. Vel nede kan en så følge stien nordover mot Stiger, eller mot sørvest, tilbake til parkeringsplassen.
Ved kyststien mellom Flautangen og Skjellvika, finner en flere kjente plasser. Bukta Grise-tro, rett nord for Flautangen-åsen, er omgitt av svaberg. Her er det varierte bunnforhold, med en blanding av sand og tangbelter, som gjør stedet til en god fiskeplass for både flue- og sluk-fiske. Navnet «Grisetro» skyldes et søkk i fjellet, som kan minne om et trau (ei tro). I tidligere tider lå det en kunstig oppdemmet isdam her, som tilhørte gården Namløs, vest for dammen. På 1800-tallet drev gården produksjon og eksport av is, og bukta ble da benyttet som utskip-ningshavn for is. I dag kan en fortsatt se rester etter demningen i terrenget. Her finnes også 3 delvis ødelagte gravrøyser fra forhistorisk tid. Kalglovene, mellom Grisetro og Stiger, er et av mange steder med utsikt over Tønsbergfjorden, med Tjøme «på andre siden» av fjorden. Stiger, nord for Grisetro og Kalglovene, var tidligere en del av gården Strand Søndre, men ble i 1918 solgt i flere parter. De 3 Stigerholmene utenfor var tilholdssted for tyske ubåter under 2. verdenskrig. I dag preges området i stor grad av hyttebebyggelse.
Kyststien mellom Skjellvika og Sjuvenga, passerer Hagaløkka og Røysebekk-kilen. I Haga-løkka lå det på 1600- og 1700-tallet en husmannsplass, Hafallbrekka. I dag er dette først og fremst et koselig hytteområde, med badeplass. Røysebekk-kilen (Sundekilen) er det østre utløpet av det sundet som i gammel tid, skilte Østerøya fra fastlandet.
Kyststien mellom Kastetskogen og Bøkilen ved Mefjorden, nord for Strand, passerer bl.a. den gamle isdammen og stranda ved Haffallen, der det på 1800-tallet ble drevet produksjon og eksport av is. Bøkilen er det vestre utløpet av det sundet som i gammel tid, skilte Østerøya fra fastlandet.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind III, 1985; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Sandefjords Blad; lokalhistoriewiki.no; Vestfoldfylke.no; Kystfort.com;
visitoslofjorden.no/badeplasser