Lasken-Elgesem-Krokemoa-Bugården

Fra gammelt av var disse områdene domi­nert av gårdsdrift, og mange av gårdene har en historie som strekker seg 500-600 år tilbake i tid, noen enda lengre. Flere av dem tilhørte på 1400-tallet det store Bugårdsgodset, og var senere greve­-gods, eller de tilhørte storgårder i Tjølling eller kirken i Larvik, og ble først selveier­bruk på 1700- og 1800-tallet. Senere skiftet gårdene eiere og ble delt opp i mindre bruk. Etter 2. verdenskrig ble store områder regulert til boligbygging, til nærings­virksom­het og til skoler og frilufts- og idretts­formål. Dermed ble de fleste gårdene redusert og etter hvert lagt ned.  Ut­gravinger og funn viser imidlertid at historien strekker seg enda lenger tilbake, spesielt for om­rådene langs Raveien. Her kan det også ha vært en sammen­hengende rekke gravhauger fra Fevang i nord til Langåker i sør. Mange er senere ødelagt, men en del er også bevart; av disse står gravminnet på Elgesem i en særstilling. Dette er et av våre viktigste fortids­minner, med en steinsetting formet som et skip, og 8 gravhauger. Mange av de funn som er gjort, spenner over et tidsrom fra århundrer før Kristus til vikingtiden. I tillegg er det funnet en rekke andre gravhauger både på Elgesem og på Solberg. Men også lenger sør er det gjort funn etter svært gamle bosettinger; bl.a. er det i området ved Virik-dammen på Bugården funnet både grav­røyser, redskaper og helleristninger.

Veien på raet har i uminnelige tider vært en hovedvei mellom øst og vest i landet. I tillegg har hovedveiene mellom Raveien og byen vært viktig for utviklingen av både land og by. Lasken­veien er en av de eldste innfartsveiene til byen, og finnes bl.a. på kart fra rundt år 1800. Kroke­­moveien ble først åpnet 100 år senere, og gjorde kontakten med byen lettere for bøndene på Krokemoa, Skolmerød og Solberg. På 1920-tallet åpnet også Krokenveien, og gjorde forbin­delsen mellom Furustad, Krokemoa og byen enklere.

Hovedveiene la også grunnlag for nye boligområder. Etter at Moveien åpnet i 1884 vokste det fram et nytt sentrum ved Haukerød-krysset, og herfra spredte bebyggelsen seg vest­over mot Lasken, Elgesem og Skolmerød. I mellomkrigsårene, og spesielt etter andre verdenskrig, økte boligbyggingen også andre steder. Bebyggelsen langs Laskenveien økte, og vokste etter hvert sammen med om­rådene ned mot jernbanelinja og i Nygårdsveien, der det allerede i siste halv­del av 1800-tallet ble reist en del små «stuer», og enkelte sjømannsstuer og skipper­hus. Fram til midt på 1970-tallet ble også jordene på Lasken bebygd. Etter at Krokemoveien åpnet, ble også områdene langs denne veien bebygd, etter hvert også området mellom Krokemo­veien og Bugårds­parken. Etter krigen vokste det dessuten fram nye boligområder både ved Peder Bogens gate, Shet­landsgata og Solbakkeveien, ved Ny­gårds­veien, og på Kapteinløkka og andre områder på Bugården og Nygård. Med økt bosetting og ferdsel fulgte også butikker og andre bedrifter. Mot slutten av 1800-tallet ble Skolmerød et sentrum for småindustri, med ikke mindre enn 3 smier og et sagbruk, og på Solberg fantes både sagbruk og kverner. Etter hvert fikk vi kolonial­butikker på Lasken og Skolmerød, på 1960-tallet også eget samvirkelag på Kroke­moa. På Lasken ble det etablert bensinstasjon og bilverksted, og på Elgesem åpnet to vei­kroer/kaféer. Ved Peder Bogens gate vokste det på 1960-tallet fram flere mindre fabrikker. Mot slutten av samme ti-år ble store arealer på Pindsle lagt ut til industri; senere har dette om­rådet blitt et av kommunens største næringsområder. Lenger vest, på Skolmar, mellom Ra­veien og E18, er det de sen år bygget ut et større nærings­område.

Boligbyggingen førte også til bygging av Krokemoa skole, som ble tatt i bruk i 1966, en skole som har gjort seg bemerket med å være tidlig ute med å ta i bruk nye undervisningsformer og -media, med etablering av «Fritidshjem», som ble en forløper til dagens SFO, og med flere prosjekter for barn i andre land. Ved Bugårds­parken finner vi Bugården ungdoms­skole, inn­viet i 1971, som er en av 4 ungdomsskoler i Sandefjord, og rett ovenfor Bugårds­brua sto Sandar yrkesskole og Den høyere skole ferdig i hhv. 1957 og 1959. Ved Tennisveien ligger Krokemoa barnehage, som åpnet i 1972, og var den første barnehagen som hadde barn helt ned til 3 måneders alder. Tvers overfor videre­gående skole, ligger Sandefjord Stadion, i dag «Gamle Stadion», innviet i 1925. Stadion var i flere 10-år kommunens hovedanlegg for fot­ball, friidrett, turn og skøyter, fram til Bugårdsparken, ble tatt i bruk på 1960- og -70-tallet (se eget område - Bugårdsparken). Befolkningsøkningen medførte også opprettelsen av en ny menig­het og en ny kirke på Bugården, som ble tatt i bruk i 1980; en typisk arbeidskirke med et bredt spekter av tilbud, ikke minst til barn- og unge. Noen hundre meter lenger øst ble Nygård sykehjem tatt i bruk i 1977. Med 180 plasser fordelt på 6 avdelinger, ergo­­terapi og fysioterapi, hår- og fotpleie, storkjøkken og vaskeri, var Nygård sykehjem da et av de største i landet.

«Bak» yrkesskolen og Den høyere skole, ble Kolonihagen opprettet i 1953. Litt lenger oppe, renner vannet fra Bugårdsdammen ned til Virikdammen, og fortsetter så gjennom Virik­bekken og Marumområdet. På 1800-tallet lå det en «foss» i enden av Virikdammen, og drev både sag og bekke­­kvern. I dag er dette et attraktivt våtmarksområde, med et yrende fugleliv. Med opparbeidede med stier og klopper er området lett tilgjengelig fra Krokemoveien. Både her og i og rundt Bugårdsparken finner vi også mange minner fra andre verdenskrig, i form av bunkere, løpegraver og fjellhuler/-haller m.m.

 

Kilder er angitt under omtalen av de enkelte områder og temaer