Områdene langs Raveien «flyter» naturlig over i hverandre uten klare grenser, så også med Lasken, Pindsle, Elgesem og Skolmerød. Her plasserer vi Elgesem mellom Skolmerød i vest og Lasken i øst, og mellom E18 i nord og Krokemoa i sør. Gårdsnavnet Elgesem ble i 1404 skrevet med «-vin» eller «-sin» som endelse - «Øylghisin», som er et gammelt ord for eng-slette, og navn med slike endelser dateres gjerne til perioder før vikingtida.
Før 1800 tilhørte halve Elgesem Laurentiuskirken i Tønsberg, med to gårdsbruk, mens den andre halvdelen var grevegods, også den med to gårdsbruk.
Før 1800 tilhørte halve Elgesem Laurentiuskirken i Tønsberg, med to gårdsbruk, mens den andre halvdelen var grevegods, også den med to gårdsbruk. I 1800 ble de to brukene som tilhørte kirken, solgt til hhv. Ingebret Håvaldsen og Hans Åkesen. På 1830-tallet ble ett av de to brukene som tilhørte grevskapet, solgt til skipper Christen Christensen. Han skaffet seg etter hvert også egne skuter, i alt 8 skip, de fleste bygd ved Hystadverven, som han selv eide fra 1836. Christensen drev også som kjøpmann og brennevinshandler, og drev tobakksfabrikk. Huset hans i Bugårdsgaten ble senere kommunens sjøfartsmuseum. I 1854 overtok sønnen, med samme navn, både gården og farens skipsverft. I 1867 ble det andre grevebruket, ned mot Solbergbekken, solgt til Lars Pedersen og Kristoffer Andersen. Senere ble Elgesemgårdene kraftig oppstykket, og med den omfattende boligbyggingen langs Raveien på siste halvdel av 1900-tallet, økte antall bruk kraftig. Det bør også nevnes at bøndene på Furustad tidlig var opptatt av fri ferdsel opp til «Kongeveien» på raet, og har hatt teiger helt opp til Raveien. Helt fram til 1940 gikk det også en vei fra gårdene på Furustad nordover mot Elgesem, der den gjerne ble kalt «Olleveien», etter ei oppe ved Raveien.
Elgesems historie går imidlertid mye lenger tilbake. Det er funnet en rekke gravhauger i området, ikke bare på det kjente Elgesem-funnet, men også andre steder. Det er også gjort en rekke funn, bl.a. en sigd av flint, spenner og ring av bronse, hammere, økser, bor, filer og spydspisser av jern, hasper, beslag, hanker og fragmenter av et skrin eller kiste, en enkel nøkkel og en saks av jern, spinnehjul av leire, biter av glassbeger, en nål av horn, og leirkar fylt med bein. I sum strekker disse funnene seg over flere tusen år. Det er ikke usannsynlig at det i områdene langs Raveien fra Fevang i nord til Langåker i sør, har vært en sammenhengende rekke gravhauger. Mange av dem er senere ødelagt ved nybrott, veibygging og andre inngrep i naturen, men en god del er også bevart.
Det kjente gravminnet på Elgesem står likevel i en særstilling. Her finnes et av våre viktigste fortidsminner, en steinsetting formet som et skip. De største steinene er plassert som for- og akterstavn. Steinen i forstavnen er størst, med en høyde på 9 fot, steinen i akter-stavnen er lavere. Nær ved finnes 8 gravhauger, med tverrmål fra 5 til 13 meter. Historikerne forteller at i 1822 var kretsen 48 skritt lang og 10 skritt bred, og opprinnelig omgitt av mer enn 30 steiner på 2-3 fots høyde, men at mange av disse allerede da var borte. Rundt kretsen lå det mange store hauger, som i 1839 fortsatt fantes i «snestall», men allerede da var 15-20 av dem forsvunnet. I 1870 ble steinkretsen gravd ut av antikvar Nicolaysen, som senere også gravde ut Kongshaugen på Gokstad. I en av gravhaugene på Elgesem fant han ei helle av grov granitt med innskriften «ALU» i runeskrift. Dette skal ha vært en magisk formel, som betyr «en fredet, hellig plass». Hella er senere plassert i Vikingskipshuset på Bygdøy. Mange av de funn som ble gjort her, spenner over et langt tidsrom, fra århundrer før Kristus til vikingtiden. Plasseringen langs veien på raet, er i tråd med Håvamåls ord om minnesmerker over de døde nær allfarveien. Selve gravfeltet lå lenge brakk, men i 1930 bekostet konsul Lars Christensen restaurering av den mest interessante delen av feltet, med skipssettingen. Da ble det også anlagt en solid steingard rundt det 10 mål store området, og en vakker inngangsport. I 1936 overtok Sandar kommune eiendomsretten til området.
I mer «moderne» tid fantes det allerede før 1900 små husklynger på Elgesem, med mennesker som fortrinnsvis jobbet på sjøen og på skuteverftene. På slutten av 1800-tallet etablerte også Johan Ellefsen den første butikken på Elgesem, nær steinsettingen. Her laget han sleiver og andre trevarer, som han gikk til Larvik med og solgte der. Mange vil ennå også huske at det på 1960-tallet lå både en veikro og en bensinstasjon ved daværende Riksvei 40, senere E18. I tillegg fantes også «Valhall kafé», som kanskje var mest kjent for å servere «cowboy-mat» og som tilholdssted for gutta med amerikanske «slådder». Da E18 ble lagt om og ny vei bygget lenger nord/vest, var det ikke lenger trafikk-grunnlag for videre drift, og disse ble nedlagt.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978; Møller, Vilhelm: Gravfeltet og steinkretsen på Elgesem, Sandar Historielag, 1980; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968