Områdene Bugården og Krokemoa glir naturlig over i hverandre, men her defi­nerer vi Bugården som området mellom Ringveien i nord og jernbanelinja i sør, Sports­veien i vest og Nygårdsveien i øst.

Les mer

Bugårdsgodset ble skilt ut fra den store Virikgården i middelalderen, og til­hørte i 1404 den mektige Manvik-slekten i Brunlanes, som hadde mange gårder i Sandar, styrt fra Bugården. Navnet forteller at gården hadde en stor besetning av buskap. I 1599 ble gården krongods, men 60 år senere måtte kongen pant­sette gården, og den gikk over i privat eie. På 1700-tallet ble gården delt i tre, én ved Solvang, én der Klavenessgården senere lå, ved Bugårdsbrua, og én som senere ble kjent som Botnes gård, i bunnen av bakken ovenfor jernbanebrua. Sol­vang­gården ble etter hvert delt opp og disponert til bygging av det gamle sykehuset, Solvang gart­neri o.a. formål, og opphørt som gård. Hans Nilsen overtok Klaveness-gården i 1810, og drev i tillegg sagbruk og kvern ved bekken som renner ut fra Bugårdsdammen, og vind­mølle, sann­synligvis der Sandar yrkesskole senere ble bygget. I 1933 kjøpte Einar Klaveness gården, la ut store områder til jorder og kultur­beite, bygde om hovedbygget og bygde nytt, stort uthus, hadde en stor besetning av storfe, griser og hester, og drev eget butikkutsalg av melk, fløte og ost. I 1947 avsto gården store arealer til Bugårds­parken, husdyrholdet ble avviklet og Sande­fjord kommune overtok den store uthus­byg­ningen, som senere ble brukt av parkvesenet. Etter hvert ble resten av jorda solgt, til yrkes­skolen, gym­naset og koloni­hagen, og til boligbygging i Grønåsen, og gårdsdriften opphørte. Botnegården ble delt i to i 1863. Den ene gården ble kraf­­tig redusert allerede før førte verdenskrig, i 1922 ble et om­råde avstått til «Gamle Stadion», og etter andre verdenskrig ble det skilt ut tomter ved Nygårds­veien, arealer til «Gamle Travbanen» og Bergs gartneri ved Nygårdsveien, og bolig­tomter på «Bugårds­toppen», «Kari­sletta» og vest for Sportsveien. Dermed ble gården lagt ned. Den andre gården ble overtatt av Tore Botne i 1910. I 1940 beslagla tyskerne Kapteinløkka, til bygging av brakker for soldater og hester. Etter krigen disponerte av Sandar kommune brakkene til familie­­boliger, før området ble solgt og bygget ut med blokker, rekkehus og eneboliger. I 1964 var gården redusert til bare 10 dekar, som ble overdratt til Anne og Inger Botne.

Bugårdsbrua ble bygd da jernbanelinja ble anlagt rundt 1880, og utvidet i da Vestfoldbanen ble gjort bredsporet i 1949. Stein til brua kom fra et steinbrudd i Solbakkveien 25. «Stein Tegl­verk» lå ca. 50 meter vest for nåværende inngangsport til Ekeberg gravlund. De små mur­husene ved brua ble bygget av arbeidere ved verket, med murstein de selv produserte. Kroke­moveien fra Bugården til Skolmerød ble bygd i 1895/96, og gjorde kommunikasjonen fra Krokemoa og Skolmerød til byen lettere.  Ved Peder Bogens gate Ved Peder Bogens gate vokste det senere fram flere bedrifter, bl.a. Aksel Hol­msen sølv- og emaljefabrikk, Sandefjord Margarinfabrikk og Leif Aasens orgelfabrikk.

Rundt 1850 ble det reist en del små «stuer» langs Laskenveien, etter hvert også ved Ny­gårds­veien. Det finnes også enkelte gamle sjømannsstuer og skipperhus i Bugården. Etter andre verdens­krig ble tyskerbrakkene i kommunen brukt til midlertidige leiligheter, men etter hvert ble det bygget «finskehus», rekkehus og blokker, bl.a. i området ved Peder Bogens gate, Shet­landsgata og Solbakkeveien. Senere skjøt boligbyggingen fart, først ved Ny­gårds­veien og nord for «Gamle Stadion», senere på Bugårdstoppen og Karisletta, vest for Sports­veien, i Grøn­åsen og i Silleåsen. Kapteinsløkka forteller sannsynligvis at løkka i sin tid ble brukt til ekser­ser­plass for soldater, ledet av en kaptein. Karisletta lå opprinnelig der Stor­stadion i Bugårdsparken nå ligger, var et popu­lært ut­fartssted for skole­barn, og ble også benyttet som fotball­løkke. Grønåsen har navn etter Grønslekten, mens Silleåsen er oppkalt etter gårdbruker Kristoffer Hansens kone, Sille Torgers­datter. 

Sandefjord Stadion («Gamle Stadion») ovenfor Bugårdsbrua sto ferdig i 1925, med den første gressbanen i Vestfold. STIF hadde 25 års jubileum og arrangerte turnstevne allerede i mai, men den offisielle åpningen fant sted 14. juni, med en fotballkampturnering, som ble vunnet av Sandefjord Ballklubb. Stadion var i mange år kommunens hovedanlegg for fotball, friidrett, turn og skøyter, eid og drevet av A/S Sandefjord Stadion, med Sandefjord kommune var hovedaksjonær og «Stadionklubbene» Ballklubben, STIF og skøyteklubben som del­aksjo­nærer. De fleste forbinder nok stadion særlig med Ballklubben, som hadde sin storhetstid fra 1940-tallet til begynnelsen av 1960-tallet. Laget rykket opp i hovedserien i 1948, og var i cup­finalen i 1957 og 1959. Klubbens storhetstid falt sammen med Thorbjørn «Klippen» Svend­sens glansdager. Han spilte 104 kamper som senterhalf på A-landslaget, der han var kaptein i mange år. Etter at Bugården idrettspark ble innviet i 1972, flyttet klubbene aktiviteten dit.

Allerede i 1940 avtalte Sandefjord og Sandar kommuner å skaffe nye lokaler til yrkesskolen og Den høyere skole. Krigen stoppet prosjektet, men tok det opp igjen rett etter krigen, og en ble enig om å bygge skolene på felles tomt. Yrkes­skolen ble innviet først, i 1957, Den høyer skole i 1959. I dag har Sandefjord videregående skole vokst til landets største. Lenger oppe, på vestsiden av Bugårdsparken, ligger Bugården ungdomsskole, innviet i 1971, som er en av 4 ungdomsskoler i Sandefjord. Skolen er helrenovert de seneste årene.

Kolonihaven ble opprettet i 1953, med små hytter og parseller der innbyggere kunne dyrke poteter, grønnsaker og frukt. Etter hvert økte levestandarden og interessen falt, men har tatt seg opp igjen i senere år. Nå er mange hytter pusset opp og aktiviteten stor.

Vannet fra Bugårsdammen renner ut under Krokemoveien, til Virikdammen, og fortsetter så gjennom Virikbekken og Marumområdet. Ved Virik­dammen forteller funn av stein- og flint­redskaper, gravrøyser og helle­ristninger om svært gamle bosettinger. I nyere tid lå det en «foss» i enden av Virikdammen, og drev både sag og bekke­­kvern. Da vannverket i Bugården ble anlagt sent på 1800-tallet, gikk eieren av Virik gård til sak mot Sandefjord Kommune, for­di vannverket tappet dammen for vann. Etter at sag- og kverndriften opphørte, ble området brukt til andre aktivi­teter, bl.a. ble dammen brukt som skøytebane. I 1971 eksproprierte kom­munen 30 dekar. På 1990-tallet ville kommunen sanere avløpssystemet i Bugården for å hin­dre at urenset kloakk rant ut i Virik-bekken, som også var den mest truede gytebekken for sjø­ørret i Vestfold. For å få dammen og bekken til å fungere som fordrøynings­basseng, fore­bygge oversvømmelse av dyrket mark fordi flomvann fosset nedover mot Hemskilen, og sam­tidig få tilbake sjøørreten i bekken, ble bekken fra Bugårdsammen igjen ført innom dammen, og en del av dammen ble gjort dypere, for å rense vannet, før det slapp ut i Virikbekken. I dag er dammen et attraktivt våtmarksområde, og området er opparbeidede med stier og klopper som gjør det lett tilgjengelig fra Krokemoveien, og gir mulighet for fredelige vandringer i en mangfoldig flora og fauna.

Bugården kirke ble innviet i desember 1980. Etter krigen vokste Krokemoa, Nygård og Bu­gården til en sammenhengende bebyggelse av rekkehus, blokker og eneboliger, og gjorde det naturlig å skille ut området som egen menig­het, i 1972. Bugården menighet omfattet skole­kretsene Furustad, Haukerød og Krokemoa. I 1973 ble Odd Bjørnsen ansatt som sokneprest, menigheten fikk egen kirkeforening, det ble startet et omfattende barne- og ungdomsarbeid, og gudstjenester ble holdt hver søndag, vek­sel­vis på Krokemoa skole, Haukerød skole og Furustad Misjonshus, og på kirketomta. Sju år senere, sto den nye arbeidskirken i Bugården ferdig, og ble vigslet 14. desember 1980.

Kilder: Berg, Lorens: Sandeherred, 1918; Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, II og III, 1978, 1980 og 1985; Olstad, Finn: Sandefjords historie , bind II, 1997; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010?; Sandefjords Blads jubileumsnummer: Daglig nytt fra 100 årganger, 1961.

Wikipedia.org; Skoleporten.udir.no; Slektsdata.no; Setlo, Finn: Virikdammen, Kulturminner, Sandar Historielag, 2003; Digitalmuseet.no

   
https://www.sandefjordshistorie.no