Områdene Bugården og Krokemoa glir naturlig over i hverandre, men her definerer vi Bugården som området mellom Ringveien i nord og jernbanelinja i sør, Sportsveien i vest og Nygårdsveien i øst.
Bugårdsgodset ble skilt ut fra den store Virikgården i middelalderen, og tilhørte i 1404 den mektige Manvik-slekten i Brunlanes, som hadde mange gårder i Sandar, styrt fra Bugården.
Bugårdsgodset ble skilt ut fra den store Virikgården i middelalderen, og tilhørte i 1404 den mektige Manvik-slekten i Brunlanes, som hadde mange gårder i Sandar, styrt fra Bugården. Navnet forteller at gården hadde en stor besetning av buskap. I 1599 ble gården krongods, men 60 år senere måtte kongen pantsette gården, og den gikk over i privat eie. På 1700-tallet ble gården delt i tre, én ved Solvang, én der Klavenessgården senere lå, ved Bugårdsbrua, og én som senere ble kjent som Botnes gård, i bunnen av bakken ovenfor jernbanebrua. Solvanggården ble etter hvert delt opp og disponert til bygging av det gamle sykehuset, Solvang gartneri o.a. formål, og opphørt som gård. Hans Nilsen overtok Klaveness-gården i 1810, og drev i tillegg sagbruk og kvern ved bekken som renner ut fra Bugårdsdammen, og vindmølle, sannsynligvis der Sandar yrkesskole senere ble bygget. I 1933 kjøpte Einar Klaveness gården, la ut store områder til jorder og kulturbeite, bygde om hovedbygget og bygde nytt, stort uthus, hadde en stor besetning av storfe, griser og hester, og drev eget butikkutsalg av melk, fløte og ost. I 1947 avsto gården store arealer til Bugårdsparken, husdyrholdet ble avviklet og Sandefjord kommune overtok den store uthusbygningen, som senere ble brukt av parkvesenet. Etter hvert ble resten av jorda solgt, til yrkesskolen, gymnaset og kolonihagen, og til boligbygging i Grønåsen, og gårdsdriften opphørte. Botnegården ble delt i to i 1863. Den ene gården ble kraftig redusert allerede før førte verdenskrig, i 1922 ble et område avstått til «Gamle Stadion», og etter andre verdenskrig ble det skilt ut tomter ved Nygårdsveien, arealer til «Gamle Travbanen» og Bergs gartneri ved Nygårdsveien, og boligtomter på «Bugårdstoppen», «Karisletta» og vest for Sportsveien. Dermed ble gården lagt ned. Den andre gården ble overtatt av Tore Botne i 1910. I 1940 beslagla tyskerne Kapteinløkka, til bygging av brakker for soldater og hester. Etter krigen disponerte av Sandar kommune brakkene til familieboliger, før området ble solgt og bygget ut med blokker, rekkehus og eneboliger. I 1964 var gården redusert til bare 10 dekar, som ble overdratt til Anne og Inger Botne.
Bugårdsbrua ble bygd da jernbanelinja ble anlagt rundt 1880, og utvidet i da Vestfoldbanen ble gjort bredsporet i 1949. Stein til brua kom fra et steinbrudd i Solbakkveien 25. «Stein Teglverk» lå ca. 50 meter vest for nåværende inngangsport til Ekeberg gravlund. De små murhusene ved brua ble bygget av arbeidere ved verket, med murstein de selv produserte. Krokemoveien fra Bugården til Skolmerød ble bygd i 1895/96, og gjorde kommunikasjonen fra Krokemoa og Skolmerød til byen lettere. Ved Peder Bogens gate Ved Peder Bogens gate vokste det senere fram flere bedrifter, bl.a. Aksel Holmsen sølv- og emaljefabrikk, Sandefjord Margarinfabrikk og Leif Aasens orgelfabrikk.
Rundt 1850 ble det reist en del små «stuer» langs Laskenveien, etter hvert også ved Nygårdsveien. Det finnes også enkelte gamle sjømannsstuer og skipperhus i Bugården. Etter andre verdenskrig ble tyskerbrakkene i kommunen brukt til midlertidige leiligheter, men etter hvert ble det bygget «finskehus», rekkehus og blokker, bl.a. i området ved Peder Bogens gate, Shetlandsgata og Solbakkeveien. Senere skjøt boligbyggingen fart, først ved Nygårdsveien og nord for «Gamle Stadion», senere på Bugårdstoppen og Karisletta, vest for Sportsveien, i Grønåsen og i Silleåsen. Kapteinsløkka forteller sannsynligvis at løkka i sin tid ble brukt til ekserserplass for soldater, ledet av en kaptein. Karisletta lå opprinnelig der Storstadion i Bugårdsparken nå ligger, var et populært utfartssted for skolebarn, og ble også benyttet som fotballløkke. Grønåsen har navn etter Grønslekten, mens Silleåsen er oppkalt etter gårdbruker Kristoffer Hansens kone, Sille Torgersdatter.
Sandefjord Stadion («Gamle Stadion») ovenfor Bugårdsbrua sto ferdig i 1925, med den første gressbanen i Vestfold. STIF hadde 25 års jubileum og arrangerte turnstevne allerede i mai, men den offisielle åpningen fant sted 14. juni, med en fotballkampturnering, som ble vunnet av Sandefjord Ballklubb. Stadion var i mange år kommunens hovedanlegg for fotball, friidrett, turn og skøyter, eid og drevet av A/S Sandefjord Stadion, med Sandefjord kommune var hovedaksjonær og «Stadionklubbene» Ballklubben, STIF og skøyteklubben som delaksjonærer. De fleste forbinder nok stadion særlig med Ballklubben, som hadde sin storhetstid fra 1940-tallet til begynnelsen av 1960-tallet. Laget rykket opp i hovedserien i 1948, og var i cupfinalen i 1957 og 1959. Klubbens storhetstid falt sammen med Thorbjørn «Klippen» Svendsens glansdager. Han spilte 104 kamper som senterhalf på A-landslaget, der han var kaptein i mange år. Etter at Bugården idrettspark ble innviet i 1972, flyttet klubbene aktiviteten dit.
Allerede i 1940 avtalte Sandefjord og Sandar kommuner å skaffe nye lokaler til yrkesskolen og Den høyere skole. Krigen stoppet prosjektet, men tok det opp igjen rett etter krigen, og en ble enig om å bygge skolene på felles tomt. Yrkesskolen ble innviet først, i 1957, Den høyer skole i 1959. I dag har Sandefjord videregående skole vokst til landets største. Lenger oppe, på vestsiden av Bugårdsparken, ligger Bugården ungdomsskole, innviet i 1971, som er en av 4 ungdomsskoler i Sandefjord. Skolen er helrenovert de seneste årene.
Kolonihaven ble opprettet i 1953, med små hytter og parseller der innbyggere kunne dyrke poteter, grønnsaker og frukt. Etter hvert økte levestandarden og interessen falt, men har tatt seg opp igjen i senere år. Nå er mange hytter pusset opp og aktiviteten stor.
Vannet fra Bugårsdammen renner ut under Krokemoveien, til Virikdammen, og fortsetter så gjennom Virikbekken og Marumområdet. Ved Virikdammen forteller funn av stein- og flintredskaper, gravrøyser og helleristninger om svært gamle bosettinger. I nyere tid lå det en «foss» i enden av Virikdammen, og drev både sag og bekkekvern. Da vannverket i Bugården ble anlagt sent på 1800-tallet, gikk eieren av Virik gård til sak mot Sandefjord Kommune, fordi vannverket tappet dammen for vann. Etter at sag- og kverndriften opphørte, ble området brukt til andre aktiviteter, bl.a. ble dammen brukt som skøytebane. I 1971 eksproprierte kommunen 30 dekar. På 1990-tallet ville kommunen sanere avløpssystemet i Bugården for å hindre at urenset kloakk rant ut i Virik-bekken, som også var den mest truede gytebekken for sjøørret i Vestfold. For å få dammen og bekken til å fungere som fordrøyningsbasseng, forebygge oversvømmelse av dyrket mark fordi flomvann fosset nedover mot Hemskilen, og samtidig få tilbake sjøørreten i bekken, ble bekken fra Bugårdsammen igjen ført innom dammen, og en del av dammen ble gjort dypere, for å rense vannet, før det slapp ut i Virikbekken. I dag er dammen et attraktivt våtmarksområde, og området er opparbeidede med stier og klopper som gjør det lett tilgjengelig fra Krokemoveien, og gir mulighet for fredelige vandringer i en mangfoldig flora og fauna.
Bugården kirke ble innviet i desember 1980. Etter krigen vokste Krokemoa, Nygård og Bugården til en sammenhengende bebyggelse av rekkehus, blokker og eneboliger, og gjorde det naturlig å skille ut området som egen menighet, i 1972. Bugården menighet omfattet skolekretsene Furustad, Haukerød og Krokemoa. I 1973 ble Odd Bjørnsen ansatt som sokneprest, menigheten fikk egen kirkeforening, det ble startet et omfattende barne- og ungdomsarbeid, og gudstjenester ble holdt hver søndag, vekselvis på Krokemoa skole, Haukerød skole og Furustad Misjonshus, og på kirketomta. Sju år senere, sto den nye arbeidskirken i Bugården ferdig, og ble vigslet 14. desember 1980.
Kilder: Berg, Lorens: Sandeherred, 1918; Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, II og III, 1978, 1980 og 1985; Olstad, Finn: Sandefjords historie , bind II, 1997; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010?; Sandefjords Blads jubileumsnummer: Daglig nytt fra 100 årganger, 1961.
Wikipedia.org; Skoleporten.udir.no; Slektsdata.no; Setlo, Finn: Virikdammen, Kulturminner, Sandar Historielag, 2003; Digitalmuseet.no