Åbol - Hjertås - Lingelem - Vataker

Bosettingen her har røtter flere hundre år tilbake i tid. Det store raet gjennom Vestfold, som er den største sammen­hengende ende­­­mo­renen i Skandinavia, ble dannet da isen trakk seg tilbake for 10-12.000 år siden. Etter hvert ble hovedferdselsåren mellom øst og vest. Dermed begynte også menne­sker å slå seg ned langs raet. Stein- og sandholdig jord drenerte dessuten godt og ga muligheter for gårdsdrift, først langs raet, etter hvert også lenger sørover. Bøndene greide lenge å beholde eiendommene sine, men etter hvert ble jorda tatt av «kronen», dvs. staten, av kirken og adelen, etter hvert også av byborgere. På 1700- og 1800-tallet ble gårdene  selveier­bruk igjen, spesielt etter at adelen i Norge ble avskaffet gjennom grunnloven av 1814 og ved adelsloven av 1821. Senere ble flere av gårdene delt opp, begrenset eller avviklet som gårds­bruk, bl.a. pga. boligbygging. Landbruk og skogbruk skapte også grunnlag for andre virksom­heter, bl.a. fantes det flere bekkekverner, smie og en møbelfabrikk på Lingelem.

Før Lingelemveien ble åpnet, hadde bøndene i området to muligheter for forbindelse med byen. En mulighet var å dra opp til Raveien og fortsette til byen på derfra. For­bindel­sen opp til Raveien gikk enten via Vestre Bergan eller Orerød til Fevang, via Lingelem til Kullerød, eller via Brekke til Hunsrød. Veien fra Hunsrød til Brekke kunne også følges sør­østover mot Unneberg. De som bodde på Åbol, hadde forbindelse med veiene opp til Raveien via den gamle «Rabbeveien» vest for Åbolåsen, og veien ned mot Unneberg via en bygdevei østover fra Klevers gård over Hasle. 

I Hjertås finner vi i dag den største sammenhengende bøkeskogen i «gamle» Sandefjord, som også er en av landets største. Skogen her er rester av den store, sammen­hengende bøkeskogen som tidligere strakte seg langs raet, fra grensen mot Stokke til Elgesem. Skogen ble imidlertid kraftig redusert i seil­skute­tida, fordi bøketrær var svært ettertraktet som maste­trær. Her ligger også den høyeste toppen i «gamle» Sandefjord, Hjertåstoppen på 148 moh. Fra toppen er det vidt og flott utsikt, spesielt mot sør og vest, mens utsikten mot ytre Oslofjord og Østfold er best fra bygdeborgen på Storåstoppen på Unnebergsiden. På begge sier av Hjertås finner vi bekkefar. Mot vest kommer bekken fra Goli/Botten, mot øst bekken fra Lingelem og om­rådene lenger nord. Fra Hjertås og sørover kalles bekken Unnebergbekken. Ved Haraldsrød går den sammen med From­bekken og renner til slutt ut i sjøen ved Lahelle.

Fra Åbol er det kort vei både til byen og til friluftsområder. Derfor vokste det etter fram bolig­områder på Åbol, selv om dette ikke skjedde i større målestokk før fra 1950-tallet og frem­over. De første, store boligområdene var det såkalte «Selvbyggerlaget» og Sommero-feltet, senere fulgte også Hovlandfeltet og Åbolåsen. Boligbygging, sammen med den nye Linge­lem­veien la også grunnlag for forretninger o.a. bedrifter, bl.a. Åbol Landhandel, Åbol post­kontor, Åbol Sag og Høvleri og Klavenes Skofabrikk. I dag (2023) er både landhandel, post­kontor og sag­bruk lagt ned, mens skofabrikken fortsatt er i drift.

Hjertås har i «alle år» vært et attraktivt friluftsområde for fotturer og skiturer. Sammen med mange turstier og skiløyper gjør dette Hjertås til et av de mest besøkte friluftsområdene i kommunen, og i 2015 ble området i en folkeavstemming kåret til kommunens beste frilufts­område. I mange år lå den største hoppbakken i Sandefjord her, Hjertåsbakken. Bakken «kom til» ved at idrettslagene i Sandar og Sandefjord mot slutten av 1930-tallet gikk sammen om byggingen. Bakken ble innviet 4. april 1940. Få dager senere kom krigen til Norge, og bakken ble liggende nede, forfalt og måtte rehabiliteres etter krigen. Tiden løp imidlertid fra bakken, pga. krav om endrede bakkeprofiler og belysning. Enda en gang ble bakken rehabilitert og gjenåpnet i 1972. Etter hvert avtok inter­essen for hopp, bakken ble liggende ubrukt, forfalt og ble til slutt lagt ned. 

Både i Hjertås og på Lingelem finnes mange fortids- og kulturminner, bl.a. flere bygdeborger fra eldre jernalder (400-600 e. Kr.), bygget til forsvar mot inntrengere. Den mest kjente er bygdeborgen på Storås, på Unneberg-siden av Hjertås- skogen. Herfra er det utsikt mot fjord­armene rundt Sandefjord, mot Lahelle-fjorden, Tønsberg­fjorden og Tøns­berg, ytre Oslofjord og over mot Østfold. I områdene på/ved Åbol, Hjertås og Lingelem finnes også mange gamle gravplasser med gravmonumenter, små og store grav-røyser av stein, hauger av jord og mønster lagt med stein. De best bevarte, er to sirkelformede grav­monumenter i skogen nær Brekke; Møllers ring og Brekke­ringen. Av «nyere» dato finnes bl.a. rester etter flere bekke­kverner langs Unnebergbekken, i Kleverdalen og på Nedre Lingelem.

Kilder er angitt under omtalen av de enkelte områder og temaer