Hjertås ligger nord for Åbol og i all hovedsak på østsiden av Lingelemveien, og grenser i øst til områdene på Unneberg og Råstad. Her finner vi den største sammenhengende bøkeskogen i Sandefjord, som også er en av landets største. Her ligger også flere av de høyeste toppene i tidligere Sandefjord kommune, alle med god utsikt. Sammen med mange turstier og skiløyper gjør dette Hjertås til et av de mest besøkte friluftsområdene i kommunen. I 2015 ble området også, i en folkeavstemming i kommunens regi, kåret til kommunens beste friområde.
Hjertås-toppen er, med sine 148 moh., den høyeste toppen i «gamle» Sandefjord kommune.
Hjertås-toppen er, med sine 148 moh., den høyeste toppen i «gamle» Sandefjord kommune. Fra toppen er det imponerende utsyn, spesielt mot sør og vest, mens utsikten mot ytre Oslofjord og Østfold er best fra bygdeborgen på Storåstoppen lenger øst, på Unnebergsiden. Hjertås ble tidligere også kalt «Pinsås», kanskje fordi en annen ås i samme område ble kalt «Påskås». Navnet Påskås skyldtes at det tidligere var vanlig at folk tidlig 1. påskedags morgen gikk opp på en ås for å «se sola danse». Soloppgangen skulle være symbolet på Jesu oppstandelse denne morgenen. Selv om denne tradisjonen har opphørt, har en del åser rundt om beholdt navn som Påskås og Pinsås.
Den store bøkeskgoen i skråningen sør for Hjertås har utløpere mot både Brekkeskogen, Feenskogen og Unnebergskogen. Denne skogen er rester av den store, sammenhengende bøkeskogen som i tidligere tider strakte seg langs raet, fra grensen mot Stokke til Elgesem. I seilskutetida ble imidlertid bøketrær svært ettertraktet som mastetrær, noe som førte til at mye av den gamle, store bøkeskogen ble hugget ned. De gamle kunne fortelle om svært tømmer med «innpå meter’n i rota». Tømmeret ble kjørt på slede over jordene ned mot Sommero, og så fraktet videre til skuteverftene ved fjorden. I tillegg var bøk også ettertraktet i de tiårene Sem tønnefabrikk var i virksomhet og laget emballasje for margarin. Oppe i skråningen under Hjertås sto i gammel tid et svært bøketre som ble kalt «sju-manns-boka». Den fungerte som delemerke for grunneierne i området.
På begge sier av Hjertås finner vi bekkefar. Mot vest kommer bekken fra Goli/Botten, mot øst bekken fra Lingelem og enda lenger nord. Fra Hjertås og nedover kalles den gjerne Unnebergbekken. Ved Haraldsrød går bekken sammen med Frombekken og renner til slutt ut i sjøen ved Lahelle. I Unnebergbekken var det lenge godt ørretfiske. Etter hvert som skogen ble hogd og bekken ble forurenset, forsvant fisken, men kom tilbake etter at kommune, grunneiere og frivillige «rehabiliterte» bekken på slutten av 1900-tallet.
Hjertås-området har i «alle år» vært attraktivt som friluftsområde, for fotturer på sommeren og skiturer på vinteren. Den som tar turen opp på Hjertås fra nord, vil se at stien flere steder er solid bygd opp med stein. Dette arbeidet ble i sin tid utført av Søren Hjertås på gården Unneberg-Ødegården tidlig på 1900-tallet, fordi han ellers ikke kunne få tømmeret ned fra åsen, og fordi kuene hans ikke kunne komme opp og beite på de grønne flekkene mellom trestammer og åsrabber. Før 1940 startet den kjente «Hjertåsløypa» helt nede ved Sande skole og gikk opp over Breidablikk til Hjertås. Derfra kunne en fortsette videre opp til og over Raveien ved Kullerød, og helt opp til Geirastadir. Etter den store boligbyggingen på Breidablikk og Hovland, har friluftsområdet blitt mer begrenset, men fortsatt kan en følge lysløypa fra Breidablikk og opp til Hjertås.
I mange år var Hjertåsbakken den største hoppbakken i Sandefjord. Byggingen av bakken var et resultat av den store interessen for hopp før krigen. Mot slutten av 1930-tallet gikk idrettslagene i Sandar og Sandefjord sammen om å bygge en stor, moderne hoppbakke her. Leieavtale ble inngått med grunneierne og en byggekomité med Jørgen Jahre som formann ledet arbeidene. Prislappen for bakken lød totalt på 12.449 kroner, hvorav Sandar og Sandefjord kommuner til sammen dekket 10.000 kroner. Bakken ble innviet 4. februar 1940, med 2.000 tilskuere til stede. Kolbjørn Skjeveland satte da den første bakkerekorden, på 44,5 meter. I et renn 7. april, ble rekorden økt til 51 meter. To dager senere kom krigen til Norge, og bakken ble liggende nede pga. idrettsstreiken mot tysk invasjon og nazi-styre. Etter krigen var bakken forfalt og måtte rehabiliteres. Stillaset var imidlertid i så dårlig forfatning at det var farlig å bruke, og bakken ble lagt ned i 1948. Noen år senere ble den likevel rehabilitert og gjenåpnet, og en del renn ble avholdt. Etter hvert viste det seg at det var vanskelig å drive bakken uten lys. Dessuten hadde normen for hoppbakker endret seg, slik at bakken var blitt utdatert. Enda en gang ble bakken rehabilitert, denne gangen med både lys og ny bakkeprofil. Gjenåpningen fant sted 19. mars 1972, med 1.500 tilskuere til stede. Etter hvert avtok imidlertid interessen for hopp. Det førte til at Hjertåsbakken ble liggende ubrukt, forfalt og ble lagt ned. Noen år var det en slalombakke på samme sted, men etter noen år ble også den lagt ned. I dag er stillaser o.a. fjernet og bakken gjengrodd; bare deler av fundamentet for hopptårnet er å finne.
Kilder: Møller, Vilhelm, Sandar, bind I, 1978; Syvertsen, John: Kulturminner i Sandefjord, Sandar Historielag, 1989: Olstad, Finn: Sandefjords Historie