Lingelem

Hele Brekke var lenge kirkegods, eid av Maria­kirken i Tønsberg fra 1575 til 1836, da bøndene kjøpte godset og ble selveiere. Bergan ble selveiergods allerede i 1701. I 1765 ble gården delt i to; Bergan og Vestre Bergan. Gårdene på Vataker og Orerød har vært selveierbruk fra gammelt av. Øvre Lingelem var i 1850 delt mellom tre brukere. Ole Hansen eide det ene bruket, Vestre Bergan. De to andre tilhørte fra 1854 det såkalte Madse­godset (Tørrestad), og ble først selveiergods i 1900. Gårdene på Nedre Lingelem var i familien Sørensens eie i flere hundre år. I 1859 kjøpte Nils Hansen Bugården Øvre Lingelem av eieren på godset Vestre Unneberg. I 1859 solgte han den nordre halvparten til Hans Pedersen Lundeby, som senere solgte en part av bruket til Nils Knudsen Hotvedt og Nils Andreassen Kullerød. De to ryddet grunn og reiste 2 hus, med felles brønn midt mellom husene. Et par hundre meter lenger sør lå en liten plass som ble kalt Øgår’n, med en jordlapp til. Gårds­bruket Unneberg-Ødegården ble skilt ut som eget bruk i 1857. I 1912 solgte daværende eier, skomaker Mathias Mathisen gården til Søren Hjertås, og gården tilhørte senere Hjertås-familien, fram til Ragnvald Hunskaar kjøpte den i 1932. I 1971 ble gården overdratt til sønnen, Ragnar Hunskaar. Gjennom årene har flere av gårdene i området gått i arv, blitt solgt og delt opp.

Lingelemveien ble påbegynt i 1889 og åpnet året etter, mens veien fra Råstad over Torp, Feensveien, ble åpnet i 1915. Før Lingelemveien ble åpnet hadde bøndene i området to mulig­heter for for­bindelse med byen. De kunne dra opp over Vestre Bergan eller Orerød, til Ra­veien, og fortsette til byen på denne gode kjøreveien, selv om dette ble forholdsvis langt. De kunne også ta en vi som gikk fra Nedre Lingelem, innunder Husås, på nordsida av åsen, opp til Kolarød (Kullerød), og så følge hovedveien til byen. Etter at Linge­lem­veien ble åpnet, brukte kvinnene som gikk til hverandre i misjon, denne veien, og en kan fortsatt se spor etter den i terrenget. På vestsiden av Husås kan en også finne rester av en vei som gikk fra Hunsrød ned mot Brekke, og videre ned mot Unneberg. Bønder fra nedre Lingelem og Brekke brukte denne veien til byen. Da sa de gjerne at de kjørte «dalene», dvs. ned gjennom bekkefaret øst for Hjertås mot Unneberg. På enkelte strekninger var det trangt og veien gikk et stykke oppe på skrenten, så den må ha vært lei på vanskelig føre. Før Unne­berg gikk denne veien sammen med en annen vei som kom gjennom skogen lenger øst, fra Stokke, over plassen Gråbak (på flyplassen), passerte Feensgårdene og fortsatte sørover øst for Storås, mot Unneberg. Det kom også en annen vei fra Stokke, som kom inn over Vataker, passerte de tre Torp-gårdene og øvre Lingelem, fortsatte inn i skogen og gikk sammen med veien som kom fra Gråbak og Feen. En kan fortsatt se rester av de gamle bygdeveiene gjennom skogen ute i terrenget. Disse veiene kan nok virke idylliske for oss, men her gikk de gamle sliterne hver dag fram og tilbake til arbeidet på skipsverftene ved fjorden. Fra den lille plassen Gråbak gikk folk hjemmefra klokka 4 om morgenen, og kom hjem langt utpå kvelden, etter 12 timers arbeidsdag. Slik var det ofte helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Mange steder i Sandar snakket de gamle om «kjærkeveien». Det var den beste kjøre­veien ned til kirken, den veien det var gjevest å kjøre når bygdefolk skulle til kirke på søndag. Slik var det også på Lingelem og områdene rundt, og i skogkanten nær Øvre Lingelem finnes fremd­eles et sted som blir kalt «kjærkegrinda». Her gikk den gamle veien ned til byen og kirken.

Landbruk, gårdsdrift og skogbruk skapte også grunn lag for andre virksomheter, bl.a. fantes det flere bekkekværner her. De fleste lå langs bekken som kommer fra vann­skillet oppe ved Haugtuft på Fevang, passerer Bergan, krysser veien ved Nedre Lingelem og forener seg med en bekk som kommer fra nordøst. Øst for Hjertås får denne bekken flere tilløp og danner så den forholdsvis store Unnebergbekken. Langs denne bekken var det i gammel tid flere bekke­kverner. I tillegg lå det også ei kvern på Nedre Lingelem, vel hundre meter nord for Linge­lem­veien, der det var mulig å demme opp bekken til en ganske stor dam. E kan fortsatt se restene etter demningen.

På Lingelem lå også en gammel bygdesmie. Vi vet ikke hvor gammel den var, men eldre mennesker i området kunne fortelle at smeden Albert Mathisen Bergan skodde hester, smidde gårdsredskaper og tok imot ting for reparasjon her på slutten av 1800-tallet. Mathisen døde i 1907. Da ble smia lagt ned og bare drevet som gårdssmie, fram til den ble revet på slutten av 1930-tallet. En mer moderne bedrift, var Oscar Brekkes møbelfabrikk, som i mange år var en vel­renno­mert arbeidsplass for 7-8 mann. Fabrikken hadde en solid kundekrets både i Sandar og Sandefjord, og i nabokommunene. Her ble det laget spisestue- og sove­romsmøbler, kontor­møbler, inventar til skoler, kaffistover og mye annet. I tillegg nevner vi også gartneriene på Brekke og Vestre Bergan, og grustaket på Brekke.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978; Davidsen, Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010.