Kultur- og fortidsminner

Bygdeborger

Vi har mange gamle bygdeborger rundt om i Norge, bygget til forsvar mot inntrengere. For å kunne forberede seg på ev. angrep, var det viktig å ha kontroll med viktige ferdselsårer til lands og til vanns. Samtidig måtte beboerne ha rask adkomst til borgene. Der­for ble borgene bygget på åser ved eller i nærheten av hoved-ferdselsårene, og samtidig nær bygder og bolig­områder. Fra borgene måtte en kunne se ev. inntrengere i god tid, så beboerne rakk å komme i sikkerhet, og en måtte ha utsikt til egne bolig­områder, for å kunne følge med, dersom disse ble invadert og plyndret. Borgene måtte også være lette å befeste og forsvare. Derfor ble de som regel lagt på åser med to eller tre bratte og utilgjengelige sider, mens de ble befestet på den eller de slake sidene med en eller flere murer. Her ble borgene befestet med en eller flere tørrsteinmurer, dvs. murer av stein, uten sement e.a. bindemiddel. Mange steder ble murene forsynt med palisader av spisse tømmerstokker, og ved inngangen var det ofte et forsterket bogastelle, dvs. en skyte­-stilling i form av en hesteskoformet mur av stein.

Vi har mange bygdeborger i Sandefjord; alle ligger i utkanten av de områdene hvor hoved­tyngden av bosettingen lå i eldre jernalder. Utsynet er vidt, særlig til de naturlige ferdsels­årene til vanns. Det var også utsikt til en varde eller borg i nabobygda, slik at en kunne varsle hver­andre om ev. inntrengere. Inne i borgene var hadde beboerne adgang til drikkevann, fra brønn eller kilde. Det var de sprekeste mennene som bemannet og forsvarte borgene med pil og bue, og med stein som ble kastet på inntrengerne. På de bratte stedene kunne forsvarerne nøye seg med eldre mennesker, som kunne sitte med en lang stokk og slå de som ville forsøke å klatre opp, på fingrene eller kaste stein på dem.

I Hjertås finnes rester etter flere bygdeborger fra folkevandringstiden (400-600 e. Kr.). Den mest kjente er bygdeborgen på Storås, på Unneberg-siden av skogen på Hjertås. Her er det utsikt mot fjordarmene rundt Sandefjord, Lahelle-fjorden, Tønsberg­fjorden og Tønsberg, ytre Oslofjord og over mot Østfold. I tillegg kunne en også se bål og røyk fra andre borger, varder og varslings-steder. I dag besøkes borgen av mange turgåere, fordi det er her en får den beste utsikten mot øst og sør-øst. I sør, vest og øst er åssidene bratte, slik at det ikke var nødvendig å bygge mer enn én mur til forsvar, mot nord. Langs skåringen mot sør er det en smal ad­komst, som var lett å kontrollere. Muligens var dette veien opp til inngangen. Mot vest er det en del stein, muligens rester etter en skyte-mur oppe på borgen. Mot nord finner en rester etter en verge- og stenge-mur, en tørrsteinmur som besto av store steiner lagt på hverandre uten binde­middel. Kanskje stakk spisse tømmer­stokker ut av muren for å hindre angripere i å storme frem mot muren. Ved inngangspartiet var det kanskje et tårnlignende bogastelle, et steinbygg som gjorde det lettere for bueskyttere å forsvare dette svake punktet i muren.

Arbeidet med å få på plass de store steinene i muren må ha vært både omfattende og tungt. Her må mange mennesker ha arbeidet og slitt i fellesskap for å få bygget muren. Slaver eller treller har kanskje tatt tunge tak under byggingen, og sannsynligvis ble arbeidet ledet av en myndig person eller høvding. Det var nok lettest å slepe steinene opp på vinterføre; kanskje brukte de okser eller hester. Uansett må det ha vært viktig for de som bodde på bl.a. From og Unneberg å få borgen bygget, ellers ville de neppe ha orket dette slitet. Når vaktene tente varden og varslet om fremmede inntrengere, var det beskjed til bygdefolket på From og Unneberg om å komme seg opp på borgen.

Gravsteder, steinsettinger og tingsteder
Mennesker har til alle tider hatt forestillinger om døden. Det ser vi i ulike grav­skikker, og i utformingen av gravmonumenter, med små og store, gravrøyser av stein, hauger av jord og mønster lagt med stein. Mange gravmonumenter er formet som båter og skip, for å forestille døden som en reise. Bare samfunnets rike og mektige fikk slike monu­menter; de fleste ble gravlagt uten synlig markering.

I områdene på/ved Åbol, Hjertås og Lingelem finnes mange slike gravplasser. De best bevarte, er to sirkelformede gravmonumenter i skogen nær Brekke. Den ene steinsettingen, Møllers ring, ligger noen hundre beter øst for tuftene etter den gamle Brekke­smia. Her ligger 7 relativt store steiner i en åpen sirkel, med matematisk lik avstand. Steinene ligger i en kjede, med ei røys i midten. Gjennom århundrer er det meste av røysa fjernet eller kastet utover. Denne steinkretsen er sannsynligvis den eneste bevarte i sitt slag i Sandar. Navnet Møllers ring har den fått etter bygdebok-forfatteren Vilhelm Møller, som første skrev om stein­settingen. I samme område, tre hundre meter sør for Brekkestua, finnes enda en steinkrets, Brekke­ringen. Her ligger steinene tettere sammen. Denne ringen har fått navn etter stedet den ligger på.

Slike sirkler kalles dommer-ringer, offerplasser eller tingsteder. Inne i sirklene er det funnet graver. De har altså vært brukt til gravlegging, men kanskje hadde steinsettingene også andre funksjoner før eller etter gravleggingen.

I tillegg til Møllers ring og Brekkeringen, er det også gjort flere andre funn i området. På både Orerød, Vataker, Øvre Lingelem, Vestre Bergan, Brekke og Åbol er det funnet gravhauger, røyser, steinsettinger og gjenstander, bl.a. økser fra yngre jernalder (ca. 550-1050 e. Kr.). Det er også funnet en rund eller oval steinsetting på Vataker, og en steinledning på Bergan Vestre. I utmarka ved Klevers gård på Åbol er det også registrert 14 gravhauger. Sannsynligvis har det ligget flere gravhauger noe lenger øst, men disse har nok blitt pløyd ned i tidens løp.

Bekkekverner

Bekke-kvernene er av nyere dato. Ved Unnebergbekken ble det sannsynligvis over lang tid drevet bekke-kverner i gammel tid. Det finnes fortsatt spor etter slike kværner i området. Bla. fantes ei kvern med kverndam i bekken nedenfor Klevers gårdsbruk, i Kleverdalen. På Nedre Lingelem var det også ei kvern, vel hundre meter nord for Lingelemveien. Der var det mulig å demme opp bekken til en ganske stor dam, og en kan fortsatt se restene etter demningen.

Kildre: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978: Vestfold fylkeskommune; Sandefjord kommune,

Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968; www.geocaching.com.