A/S Horten Verft var et tidligere skipsverft i Horten i Vestfold og Telemark fylke. Verftet ble anlagt i 1820 som orlogsstasjon og ble i perioden 1849–1968 Marinens Hovedverft.
Det var et statseid aksjeselskap fra 1968 og ble nedlagt i 1987. Verftet hadde i mange år egen motorfabrikk, og en flyfabrikk som ble grunnlagt i 1915 ble integrert i verftet i 1965.
Det tidligere verftsområdet er omgjort til industripark med en rekke virksomheter, blant annet skipsreparasjon og flere bedrifter innen mekanisk industri.

Verftet ble påbegynt i 1820 etter beslutningen om å flytte Marinens hovedstasjon fra Fredriksvern i Stavern til Horten.
I 1849 ble det Marinens Hovedverft og gjennom en periode på over 150 år ble det bygget en rekke marinefartøyer som fregatter, kanonbåter, jagere, korvetter og mindre hjelpefartøy.

Første byggenummer var fregatten og seilskipet Freia i 1830 og første hjuldamper fra verftet var postbåten Nordcap i 1841. Verftsområdet ble bombet i 1945 og totalskadd, men ble besluttet gjenoppbygd i 1947. Etter oppstarten ble det i hovedsak bygget lasteskip, tankskip og bulkskip til private rederier, men også noen fregatter til marinen på 1960-tallet i tillegg til depotskipet Horten i 1978 og kystvaktskipet Senja i 1981.

Siste skip fra Horten Verft var supplyskipet Finn Barents til Finnmark Fylkesrederi & Ruteselskap i 1984. Dette var byggenummer 208.

Kilde: Store Norske Leksikon, forfatter: Frode Rabbevåg
Bearbeidet: Marita S. Austenå

Fra Maskin-Tidendes side "Maskin Teknikk" nr. 9/1955 og skrevet av maskinsjef Harald Holgersen har vi funnet dette:

Den første norskbygde Horten Doxford motor presentert av Marinens Hovedverft.

         Den 22. oktober i fjor (1954) ble den første Hortens-Doxford prøvekjørt i montasjehallen på Marinens Hovedverft i Horten i nærvær av en stor og representativ forsamling av shippingfolk. Begivenheten representerer et betydningsfullt utviklingstrinn i verftets maskinbygging, og vitner om at Marinens Hovedverft har nådd en høy teknisk standard og disponerer arbeidskraft av høy faglig kvalitet.

Verftets maskinbygging tok til allerede omkring midten av forrige århundre. Etter anlegget av «De mechaniske Verksteder» ved Marinens Hovedverft var verkstedet i 1848 i stand til å bygge den første dampmaskin til eget bruk. Maskinen som var på 80 nom. hk, ble konstruert av firmaets daværende sjef og grunnlegger, verftsdirektør B. Sørensen, og ble installert i D/S «Gler», som etter sigende skal være det første norskbygde dampskip.
Ravenhill-maskinen, en liggende, 2-sylindret lav-trykksmaskin, var det neste skritt i utviklingen. Siden bygde verftet en del kanonbåter med 2 vertikale kompoundmaskiner og sylindriske rørkjeler. Utviklingen frem til 1910 bærer preg av en sterk utvikling av verkstedets dampmaskinbygging til torpedobåter. Den viktigste forbedring representerte overgangen til vann- rørskjeler og innføringen av rundsleider.
Årene etter 1910 innvarslet en ny epoke i maskin- byggingen. Verkstedets første fartøy med oljefyring, mineutleggeren «Frøya», ble ferdig i 1916. I 1919 tok byggingen av de første ubåtmotorer til. Motortypen var Sulzer’s 6-sylindrede 2-takter på ca. 700 IHK. Et meget interessant maskinanlegg bygde verftet for mine- utleggeren «Olav Trygvason» i 1934. Hovedmaskineriet besto av 3 oljefyrte Yarrow vannrørskjeler, 2 stk. de Laval dampturbiner og dessuten 2 stk. 8-sylindrede enkeltvirkende Sulzer dieselmotorer.
Marinens Hovedverft ble bombet i februar 1945, da både maskinverkstedet og de fleste andre avdelinger ble lagt i grus. Fra 1. juli 1948 ble verftet omorganisert. Fra å være et forvaltningsorgan under Forsvars-departementet, ble bedriften nå et aksjeselskap med styre og representantskap. Verkstedets gjenoppbygging måtte dermed planlegges under hensyntagen til at bedriften økonomisk skulle stå på egne ben. Verftet måtte gjennoppbygges med henblikk på å dekke Marinens behov i en krisesituasjon, hvilket betydde at en i fredstid ville ha en overkapasitet til disposisjon for bygging og reparasjon for handelsflåten. Disse retningslinjer ble også lagt til grunn under pro- jekteringen av det nye maskinverksted, som ble tatt i bruk i 1950. Verkstedet har en brutto gulvflate på ca. 12,000 kvm. Den store montasjehallen er alene på 2,600 kvm og er 21 m høy. Her står bl. a. en stor Wagner-høvel, som kan ta arbeidsstykker opp til 80 tonn og av inntil 9 m lengde, 4,5 m bredde og 3,5 m høyde. Høvelen veier 220 tonn, men kan betjenes av bare en mann. Verkstedet er forøvrig utstyrt med de mest moderne maskiner for en kvalitetsmessig dieselmotor- og dampturbinbygging, samtidig som alle slags maskinarbeider for industrien kan utføres.
         Fra grunnleggingen og frem til i dag har Marinens Hovedverft levert skipsfremdriftsmaskinerier av egen konstruksjon på total ca. 240,000 IHK.
Siden 1930 har Marinens Hovedverft hatt lisens på bygging av de kjente svenske de La vals dampturbiner for de norske marinefartøyer. Etter krigen er lisens- kontrakten fornyet og utvidet til også å gjelde dampturbiner for handelsskip. Ved bedriftens omorganisering ble det også bestemt at verftet skulle bygge handelsskip med dieselmotorer som propellermaskineri. En gikk inn for Doxford-motoren fra det engelske firma William Doxford & Sons Ltd., Sunderland, og Marinens Hovedverft bygger nå disse motorer på lisens under navn av Horten Doxford motor.
Den første Horten Doxford motor er 5-sylindret av type 67LB5 og yter 5,500 bhk. Motoren monteres i verftets nybygning nr. 139, M/T «Mistra» (16.000 t. dw.), som ble bygget for skipsreder Yngvar Hvistendahl, Tønsberg. Ytterligere to motorer er under bygging, en med 5 og en med 6 sylindre.
Motoren er en 2-takt, enkeltvirkende maskin med motgående stempler, hvilket hindrer at rammelagrene blir påkjent av stempelkreftene og at motorens stativer blir utsatt for strekk eller trykk. Anordningen gir også en særlig god utbalansering. Motoren har langs-spyling. Den startes ved trykkluft og det benyttes oljetrykksforstøvning av brennstoffet. Sylinder foringen er av spesial støpejern. Tykkelsen av foringen er holdt liten selv for de største motorer for å holde temperaturen på et rimelig nivå. Støpestålforsterkninger rundt forbrenningsrommet sikrer den nødvendige styrke. Stemplene er av smistål.
         Motorens kompresjonstrykk er forholdsvis lavt, ca. 25 kg kvcm. Brennstoffinnsprøytningen foregår tidlig fra ca. 28 grader til ca. 22 grader etter dødsenter ved normal ytelse, og forbrenningen foregår delvis ved konstant volum under trykkstigning til ca. 45 kg kvcm, det maksimale trykk i sylinderen.
         Horten Doxford motoren bygges med fra 3 til 6 sylindre. Den minste utførte motor er 3-sylindret med boring 400 mm og utvikler 900 bhp, den største er 6-sylindret med 750 mm boring og utvikler 8,500 bhp.
         Motoren løper særdeles stille og rolig, har et lavt brennolje- og smøreoljeforbruk og egner seg godt for drift med tungolje.
         For ytterligere å kunne øke motorens hestekrefter drives det nå prøver med turbocharging som når de er uteksperimentert vil øke hestekraften fra 8,500 til 11— 12,000 bhp.