Aagaards Plass

Tomta. Tidligere Veverløkka

Aagaards plass var torg og møteplass for bønder med hester, byborgere og et samlende sentrum for den vestre del av byen.

Aagaards plass er oppkalt etter en av Sandefjords mest kjente menn på midten av 1800-tallet, trelasthandler, forretningsmann og seilskutereder Johs. Aagaard.

Han ble ordfører og hadde mange andre kommunale og private verv. Plassen var opprinnelig opplagstomt for tømmer som Aagaard skulle frakte til fremmede havner, forteller Vilhelm Møller.

Derfor er det fortsatt noen som kaller plassen 'Tomta'.

19.11.1929: Aagaardstomten omdøpes til Aagaards Plass.

05.03.1936: Avholdslagets plan om en større forretningsgård på hjørnetomten vis a vis Østlandske etter arkitekt Aases utkast. Aktiemeieriet holder som bekjent på med en større utvidelse og arbeidet er allerede kommet så langt at tilbygget sammed med Felleskjøpets nybygg allerede har gitt Aagaards plass et helt annet utseende.

19.09.1949: Tidligere populært kalt 'Aagaardstomta' eller bare 'Tomta'. Oppkalt etter kjøpmann og skipsreder Johannes Aagaard, født 1820, død 1900. Skipsreder og trelastekspeditør Aagaard som var eier av den nåværende Prinsens gate 8 'Aagaardgården' (nå tilhørende møbelhandler G. O. Jørgensen) benuyttet tomten som trelastopplag.

Tomten ble omkring 1900-tallet kjøpt av kjøpmennene P. Halvorsen og Thor Dahl samt I. M. Osmundsen, en tredjedel på hver. Thor Dahl innløste siden P. Halvorsens andel, og vognmann A. Johansen, Prinsens gate 7, overtok I. M. Osmundsens tredjedel.

Etter Thor Dahls død forærte hans arvinger de to tredjedelene som hadde tihørt ham til Sandefjord kommune. A. Johansens (I. M. Osmundsens) tredjedel ble ved ekspropriasjon overtatt av Sandefjord kommune i 1929.

I 1890-årene kjøpte byggekomiteen for det da startendes Sandeherreds Aktiemeieri det tomteareal av Aagaardstomten , hvor meieriet nå har sine bygninger.

I de siste år har Aagaardstomten stadig vært gjenstand for debatt i formannskapet, bystyret og mann og mann imellom. Tomten har også vært et stridens eple på mange måter så som busstasjon, torvhandel, asfaltering, m.m.

Nå ligger den dog de i pen og opparbeidet stand. Hvis de gode gamle herrer som tidligere har hatt med den å gjøre så den i dag ville de sikkert lettet på hatten og sagt 'Dette er altså Aagaards Plass. Man kan tross alt gjøre noe av intet eller en ubekvem materie'.

Aagaards Plass var i mange år festplass ved forskjellige høytidelige anledninger som 17. mai, folkemøter o.l.

Som et lite apropo kan det nevnes at tomtens navn, da familien Mørch i det 18. århundrede hadde den til forpaktning, var 'Veverløkka'. Historien gjentar seg. Plassen kunne godt senere ha hatt dette gamle navn. Det har vært meget 'vev' med løkka i lange tider. Nå må vel den omstridte tomt være kommet i ro, hvis da ikke striden blusser opp igjen når spørsmålet om rutebilstasjonens plassering avgjøres. Den som lever får se.

Mange nålevende av eldre årgang husker at Aagaards plass var byens livligste handelsstrøk.

Mange nålevende av eldre årgang husker at Aagaards plass var byens livligste handelsstrøk.
Der var tett med butikker i alle bransjer, kolonial, klær, sko, møbler, urmaker, fiskehandler, slaktere, frisør, kafe, meieri med utsalg
og melkebar, omfattende torvhandel, bensinstasjon og bilverksted, Felleskjøpet, høyvekta, offentlig toalett, trygdekasse – og ikke minst, rutebilstasjon med pakkeekspedisjon.

Det fortelles at folk som kom fra landdistriktene med buss ikke behøvde å bevege seg inn i andre deler av byens sentrum.
På «Tomta» var de kjent, der fikk de kjøpt det meste, og der følte de seg trygge.
Så lenge meieriet var i drift til utpå 1950-tallet, var det stor trafikk av bønder som leverte melk.

Før lastebilene overtok melketransporten, var hestene trekkraft, og i kvartalet nedenfor var det stallplasser og dermed muligheter for at bøndene kunne forlenge bybesøket med handel og kanskje et og annet opphold på passende serveringssted. Ikke alle kom edrue hjem etter byturen, men hesten fant alltid veien.
Da det var slutt på trelasthandelen på Aagaards plass og ble plassen lagt ut til torv.

Vi kan tilføye at Aagaards plass ofte var arena for forskjellige arrangementer som trakk mye folk. Også kvartalene nær plassen hadde et stort og variert innhold av butikker og servicevirksomheter.

Johannes Aagaard var den aller største av trelasthandlerene i Sandefjord i 1850 årene.

Han var født 7 juli 1820 i Tønsberg og giftet seg i 1844 med Annine Nicoline Henriette Bruun i Tønsberg 5 desember 1844.

Han var sønn av den danskfødte kjøpmann Lauritz Aagaard og Barbra Johanne Seeberg. Først bodde han i Drammen, men i 1846 startet han trelasthandel og butikk i Sandefjord. Det var hans mor som i 1847 kjøpte Hans Erik Grøns gård og som siden har vært kalt Aagaards-gården. Denne gården overtok sønnen senere etter at han hadde lagt seg opp tilstrekkelig med kapital. Til gården hørte også den store trelasttomten som fikk navnet Aagaards plass.

Foruten sine eiendommer i byen, eide Aagaard en løkke i Bugården i tillegg til at han eide skuter og var partsreder.
I 1870 årene var han blant de største skattyterne i byen og lignet for 12000 spesidaler, som den gang var en veldig stor formue.
Han var blant annet byens ordfører i 1851 og 1852, og senere med i formannskapet i mange år.
Men så kom det store krakket i 1880 årene, som rev overende flere av byens største forretningsmenn, også Johannes Aagaard. Noen fikk rettet opp sine finanser efter krakket, andre ikke.
Aagaard samarbeidet i mange år med dr. Ebbesen om opplegget for gjennomføringen av jernbanen til Sandefjord. Det var disse to som representerte byen, og de gikk inn for at jernbanen skulle gå langs kysten og ikke inne i landet. Den skulle føres fram gjennom Kamfjorddalen, Grønli og til Brygga. Men jernbanestyret fikk da betenkeligheter med videreføringen over Hjertnes, Pukkestad og Bugården, der stigningen ville bli for stor og kurven for liten. Det endte med anlegg av jernbanestasjon på Presteraet og dit var det ingen vei, for hverken Jernbanealleen, Dronningens gate øvre del eller Castbergs gate var anlagt på den tiden. Formannskapet nektet konsekvent å anerkjenne stasjonsbygningen som Sandefjords jernbanestasjon. Den ble omtalt som « den utenfor byen beliggende» og «i byens nærhet». Det ble også uttalt at Sandefjord måtte se jernbanen gå forbi på avstand. Så kom endelig Stasjonsveien, den senere Jernbanealleen, og da var det ikke lenger særlig grunn til klager. I 1893 kom jernbanesporet til Brygga, og da var alt såre vel.
Johannes Aagaard var blant annet med i Sandefjord Sparebanks første direksjon i 1857.
Johannes Aagaard som Aagaards plass er oppkalt etter, døde 6 april 1900

Sønn av Laurits Jørgen Aagaard og Barbra Johanne Seeberg
Ektemann til Annine Henriette Nicoline Aagaard
Far til Lauritz Nicolai Aagaard; Anna Johanne Sørensen; Carl Gustav Oscar Aagaard; Johannes Aagaard; Sophie Marie Gustava Kjerulf / Kjærulf og 5 andre
Bror av Marie Mansine Lauritsdatter Aagaard; Barbro Johanna Lauritzdatter Aagaard; Nathalie Michaline Lorentze Aagaard; Anna Sophie Aagaard; Clara Bruun og 2 andre