Enge, Årøe, York og Natholmen

Gårdene i området har i hovedsak hatt samme utvikling som mange andre gårder i Sandefjord; de var i gammel tid selveierbruk, ble lagt inn under Kirken etter kristningen av landet, ble deretter adelsgods etter reformasjonen, for så igjen å bli selveierbruk utover på 1800-tallet, etter avskaffelsen av adelen (Grunnloven av 1814 og Adelsloven av 1821). Senere skjedde det her, som ellers i kommunen, en oppdeling av gårdene. Én av de største gårdene på Enge ble på 1890-tallet overtatt av Fredrik Enge, som senere ble lensmann i Sandar, og gården fikk derfor tilnavnet «Lensmannsgården».

Som så mange andre steder i Sandefjord, var det også her flere skuteverft i seilskutetida; det skal ha vært verft både på Enge, York og Årø, der skuter ble bygget og reparert. I tillegg ble stranda på Saueholmen brukt til kjølhaling av skip. Kjølhaling besto i at skuter som lå i vinteropplag, ble halvt veltet over på siden ved hjelp av tauverk og taljer, slik at en kunne komme til og foreta reparasjoner under skroget. Dette gjaldt ikke minst de mange skutene som lå i vinteropplag i Engebukta. Brygga på Enge ble for øvrig mye brukt av folk fra Veierland, som la til her når de skulle til Sandefjord for å handle, og så gikk videre fram og tilbake til byen. I en annen bukt, Orebukta på Årø, ligger en steinvarde av historisk verdi. Varden ble satt opp av svenskene før unionsoppløsningen i 1905, og brukt for innstilling av kanonene på fortene på Sundåsen og Håøya. Det skal ha vært frykt for angrep fra engelskmennene mot Tønsberg som førte til etableringen av fortene og merkene.

Natholmen, sør for Årø, er den største øya i Sandefjord. I tidligere tider tilhørte øya Tjømø prestebord og Sandeherred (Sandar) kommune, men forble en del av Sandar da Tjømø ble egen kommune etter at formannskapslovene ble innført i 1837. Det opprinnelige navnet på øya var «Knattholmin», som ble endret til «Natholmen» midt på 1600-tallet. På begynnelsen av 1600-tallet ble øya brukt som innlastingssted for utlendinger, som la til her med skutene sine, for å kjøpe trelast av bøndene i distriktet. På 1800-talle lå det også en tollstasjon på øya. Derfra skulle tollerne holde utkikk med skuter som kom inn leia øst for Natholmen, på vei til  Melsomvik og Tønsberg, og skuter som gikk vest for Natholmen, til Lahelle. Tollertjenesten var spesielt krevende i sprit-smuglertida på 1920-tallet. Etter hvert som seilskutene forsvant, ble også trafikken inn fjorden mindre, og dermed ble tollerstasjonen lagt ned før 1. verdenskrig. Fram til 2. verdenskrig bodde 4-5 familier fast på øya, og livberget seg av kystfiske. Den første brua over sundet mellom Årølandet og Natholmen ble bygget rundt 1920; tidligere måtte beboere og besøkende bruke båt over sundet.

Tidligere lå det også et småbruk på Natholmen. I 1923 kjøpte Vestfold og Grenland krets av Norges Kristelige Ungdomsforbund dette, til bruk som leirsted. Leirstedet fikk navnet «Knattholmen» etter det gamle navnet på øya. Knattholmen er dermed det eldste leirstedet i landet. I 1937 kjøpte kretsen også naboeiendommen «Strandheim», med et bolighus og store områder med utmark på sør- og vestsiden av øya. Dermed økte leirstedet arealer til ca. 170 mål, som gjør at leirstedet utgjør 4/5 av øya og er samtidig også det største leirstedet i landet. Leirstedet ble innviet med et stort ungdomsstevne i 1924. I de vel 100 årene som har gått siden da, har leirvirksomheten vært omfattende. Leirer for barn og ungdom har alltid vært helt sentrale. Det begynte med den første gutteleiren og den første jenteleiren allerede i 1924. Senere kom også speiderleirer og ungdomsleirer til. Leirene ble videreført både før, under og etter 2. verdenskrig, med stor oppslutning, spesielt på tenåringsleirer på 1960- og 1970-tallet. I tillegg har det vært avholdt mange andre leirer, for både barn, unge, voksne, eldre og familier. Fra 1996 har det også vært drevet leirskole her, i samarbeid med Sandefjord kommune. I dag gir leirskolen tilbud til 2.500–3.000 elever i året, og er dermed den største leirskolen i landet. Denne store aktiviteten er bare mulig med en stor bygningsmasse, som i dag omfatter nærmere 20 bygninger; et hovedbygg, ei «lederstue», et kapell, en festsal og et 10-talls hytter til innkvartering, med i alt ca. 250 sengeplasser. I tillegg finnes en rekke aktivitetsanlegg. Knattholmen brukes også mye som badeplass og friområde av lokalbefolkningen. Likevel står nok St. Hans-feiringen i en særstilling. Allerede på 1930-tallet samlet folk seg her for å feire St. Hans. Etter krigen kom feiringen inn i faste former med bål, først på Sydpynten, senere på festplassen på østsiden. Oppslutningen om St. Hans-feiringen økte kraftig på 1960- og 1970-tallet; på det meste var mer enn 3.500 med på St. Hans-stevnet. Senere sank oppslutningen, men fortsatt kommer mange hit for å feire St. Hans i et trygt og rusfritt miljø.

Kilder er angitt under omtalen av de enkelte områder og temaer