Knattholmen leirsted

Kretsen arrangerte den første kjente, kristne sommerleiren i Norge i 1916, på ei speiderhytte på Kastet i Sandefjord, med 25 gutter. De neste årene ble nye gutteleirer arrangert på ulike hytter ved Eidangerfjorden. I 1920 startet også leirer for jenter. Tre år senere, i 1923, kjøpte kretsen, med pastor Johannes Smith som formann, et småbruk på Natholmen på 35 mål, hvorav 15 mål innmark, for 7.500 kroner. På bruket fantes en liten, rød stue som våningshus, og et uthus/fjøs. Begge ble nå renovert på dugnad. Deretter ble «Rødstua» brukt som bl.a. kjøkken, mens fjøset ble brukt til innkvartering og fikk navnet «Johannesborg», etter Johannes Smith. Begge disse bygningene ble revet på 1970-tallet, og erstattet av nye, på samme sted. Navnene lever imidlertid videre, og i dag brukes Rødstua som «lederhytte», mens Johannesborg fortsatt er overnattingshytte. 12. august 1923 ble leirstedet innviet med et stort stevne med ca. 1.200 ungdommer. I 1937 kjøpte kretsen også naboeiendommen «Strandheim», med et bolighus og store områder med utmark på sør- og vestsiden av øya, i alt ca. 135 må, for 25.500 kroner. Bolighuset ble brukt til internat, fram til det ble revet i 1986.

Leirvirskomheten har nå (2024) vært stor i over 100 år. Det startet med den første gutteleiren i 1924, under enkle forhold. Deltagerne hadde selv med ullteppe/sovepose, kopp, bestikk og tallerken, håndklær, badetøy, skopuss og bibel/nytestamente. De sov på flatseng, vask foregikk ved en lang rekke med vaskvannsfat på tunet, og langs en sti var det rigget til utedoer med striesekker som skiller. Programmet besto av fotball, friidrett, gymnastikk, bading og leker, bibeltimer og bibelgrupper, leirbål o.a. samlinger. Noen dager senere, ble den første jenteleiren arrangert, også den under enkle forhold; jentene sov på halmmadrasser i køyesenger av jern i tre høyder, hadde vaskvannsfat på rommene og potter under sengene.

Begge leirer ble populære og ble gjentatt hvert år fram mot 2. verdenskrig, med stadig økende deltagelse. I 1931 ble så den første leiren for KFUK-speidere holdt på sletta vest for tunet og bak kapellet. Også denne leiren ble videreført fram mot 2. verdenskrig. Vi nevner også nordisk gutteleir i 1939, der et tungt alvor la seg over leiren da de finske deltakerne måtte bryte opp og reise hjem pga. det spente forholdet mellom Finland og Sovjetunionen. Samme høst angrep Sovjetunionen Finland, og det ble starten på Vinterkrigen mellom de to landene.

Leirvirksomheten ble videreført også under krigen, med stor oppslutning. Mange av lokalbefolkningen trakk også til holmen på somrene. Slik ble holmen et samlingssted for både barn, unge og voksne midt i krigens vanskeligheter og meningsløshet. På grunn av den vide og frie sikten mot fjorden, bygde tyskerne tre bunkere med skytestillinger og løpegraver på Sydpynten, der de fortsatt finnes. En gang kappet unge, norske motstandsfolk telefonlinjene til bunkerne. Som svar truet tyskerne med å stenge leirstedet og bruke det til trening for hirden, men disse planene aldri ble satt ut i livet. Tyskerne fant heller ikke ut at på mørke kvelder var badeplassen på østsiden utgangspunkt for båttransport av flyktninger til Sverige.

Etter krigen ble det igjen avholdt leirer under normale forhold, med stor oppslutning, og alle-rede fredssommeren 1945 fikk 1500 barn og unge oppleve lek og alvor på leir. I 1948 ble det arrangert ungdomsleir med deltakere fra store deler av landet, og i 1954 ble den første kristne tenåringsleiren arrangert. Den markerte starten på en blomstringstid for kristne ungdomsklubber over hele landet. Utover på 1950-tallet var kapasiteten på leirene fullstendig sprengt, med lange ventelister. Dette ble etter hvert løst ved å arrangere to leire i året, og i tillegg egne ungdomsweekender og leirer for unge voksne. I tillegg har det vært avholdt, og avholdes fortsatt, mange andre leirer, som konfirmantleirer, Nordiske gutte- og jenteleirer og barneleirer. I 1949 startet også den første husmorleiren, for mødre med yngre barn, og på 1940-tallet ble det arrangert Pensjonærleirer med full forpleining, en leir som senere ble videreført under ulike navn. På 1970-tallet startet Forbundscampen, som fortsatt avvikles hvert år, og årvisse familieleirer. I tillegg nevner vi bl.a. tenåringsleirer for eldre, der tenåringer hjalp eldre med praktiske oppgaver, en leir som etter hvert deles i to pga. den store oppslutningen, mens tenåringene sto på venteliste for å være med som hjelpere.

I 1989 startet Knattholmen og Sandefjord kommune et sosialt samarbeidsprosjekt rettet mot rusmisbrukere med behov for arbeidserfaring under soningen. Etter hvert ble prosjektet endret til et samarbeid med Kriminalomsorg i frihet, der domfelte soner mildere dommer via samfunnsstraff/fotlenke, og blir fulgt opp av egne arbeidsledere. I 1993 startet så prosjektet «Maritim frihet», der en bl.a. bygget klatrevegg, kjøpte inn kanoer og bygde sjøboder. Dette gjorde det mulig å starte leirskole, med aktivitetene som bl.a. båtliv, fiske, livet i fjæra, flåtebygging o.a. Leirskolen er et samarbeidsprosjekt der leirstedet står for kost, losji og aktiviteter, mens Sandefjord kommune har ansvaret for pedagogisk personale og opplegg. Fra starten i 1996 har leirskolen økt i omgang, og gir i dag tilbud til 2.500–3.000 elever i året. med opptil 150 elever pr. uke. Dermed er leirskolen på Knattholmen landets største leirskole.

Den store aktiviteten er bare mulig med en stor bygningsmasse, som i dag omfatter nærmere 20 bygninger. Den første tiden fungerte Rødstua som hovedbygg med forsamlingsrom og 35 sengeplasser. I 1924 ble Rødstua avløst av et nytt hovedbygg med spiseplass til 200 personer, kjøkken, og flere soverom. Gamle bilder viser at bygget hadde et spir på taket. I januar 2000 brant bygget ned, men allerede St. Hans-aften 2002 ble nytt hovedbygg innviet av daværende generalsekretær i NKUF Helga Haugland Byfuglien. Bygget inneholder kjøkken, spisesal til 230 personer, personalrom, kontorer, møterom, kiosk, vaskeri og lagerrom. Kapellet ble bygget i 1933, med plass til 350 personer, og med sakresti og to soverom i enden. Festsalen, nord for tunet, som ble tatt i bruk i 1968, er i stor grad bygget med materialer hentet fra en av tyskerbrakkene fra krigen, som sto på Kapteinløkka i Bugården. I dag rommer bygget både festsal med scene, peisestue, dusj- og toalettanlegg og verksted. I tillegg har leirstedet et 10-talls hytter til innkvartering, med i alt ca. 250 senge-plasser. Alle hyttene er modernisert og har både dusjer og toaletter, flere også fasiliteter for funksjonshemmede. Det finnes også en egen musehytte, toaletthus og to sjøboder, og en rekke aktivitetsanlegg, som baner for fotball, sandvolleyball, basketball, frisbeegolf, kjempehuske, klatrevegger, scateanlegg, flere badeplasser, stupebrett, båter og kanoer, utescene, leirbålplasser m.m.

Knattholmen omfatter store badeplasser og friluftsområder, som også brukes av lokalbefolkningen. Likevel står nok St. Hans-feiringen i en særstilling. Allerede på 1930-tallet samlet folk seg her for å feire St. Hans, og etter krigen begynte faste arrangementer med bål på Sydpynten. Senere ble arrangementet flyttet til festplassen på østsiden. Programmet har i alle år bestått av ettermiddagsmøte, grilling, underholdning og andakt på utescenen, og bålbrenning. På 1960-tallet økte oppslutningen kraftig: på det meste var mer enn 3.500 personer på St. Hans-stevnet. Da måtte biler parkeres langs veien helt bort mot Engekrysset, fordi all plass på holmen var fylt opp. Senere sank oppslutningen, men fortsatt kommer mange hit for å feire St. Hans i et trygt og rusfritt miljø.

Kilder: Knattholmen.no; Jubileumsskrift Knattholmen leirsted 100 år, 2023; Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Tollnes, Roar L.: Knattholmen Leirsted, Kulturminner, Sandar Historielag, 1991