Årø ligger ved Tønsbergfjorden, sørvest for Enge. Den opprinnelige skriftformen skal ha vært Ærøy eller Areyjar. Senere endret navnet seg flere ganger, inntil øya i dag heter Årø. Første del av navnet, År kan ha vært en eieform av å eller elv, men forklaringen er ifølge Lorens Berg usikker.
Gården Årø tilhørte fra gammelt av kirken.
Gården Årø tilhørte fra gammelt av kirken. I 1788 ble eiendommen delt i to bruk. Senere ble Saueholmen skilt ut fra det ene bruket. Så sent som i 1807 ble også det andre bruket delt, da Havnebakken ble skilt ut. Senere fulgte flere oppdelinger, og i 1863 var det 8 bruk på Årø, og ved folketellingen i 1875, bodde det 10 familier og 53 personer på Årø og Saueholmen; de fleste med seilskutefart og fiske som levebrød.
I tidligere tider var Årø en øy, skilt fra øya Engø med det som i dag kalles Årø-kanalen, mellom Lahellefjorden nord for Natholmen og Tønsbergfjorden ved Enge. Etter at landet hevet seg, fikk både Engø og Årø etter hvert forbindelse med fastlandet, først med bruer. I en bok av Johan Vibe fra 1893, heter det om Ærø: «Man tager Veien til Engø, men kort før man naar denne Gaard, bøier man af tilhøire og kjører straks over til Aarø, der med en bro staar i Forbindelse med steile nøgne Klipper, hvis fod er omkransed af Løvtrær.» Så sent som før 1900 var det bare en forholdsvis primitiv trebru mellom Enge og Årø. Årøkanalen består for av to deler, Hamburgkilen fra Lahellefjorden i sør og Askelundkilen fra Engebukta i nord. De to delene møtes der Årøveien i dag går over kanalen. Kanalen og strendene rundt er for øvrig fine områder for vadefugl, og er øremerket som verneverdig fuglebiotop.
Hamburgkilen har fått navn etter seilskuta «Hamburg» som søkte nødhavn her en høstnatt i 1887. Skuta kom da fra London og opp langs Sørlandskysten, og fikk los om bord utenfor Langesund. Skipsfører, Gullik Jørgensen, pleide å ankre opp ute i Lahellefjorden på natten, og
brukte lysene på gårdene som innseilingsfyr. Denne kvelden gikk imidlertid skuta med god fart på et skjær, som senere viste seg å være Fornet. Årsaken var at de som bodde på Elverhøy, var borte denne kvelden, og de lysene skipper og los så, var ikke Elverhøy, slik de trodde, men lysene på Kloppeløkka. Dermed valgte de gal kurs og gikk på grunn på skjæret. Etter grunnstøtingen tok skuta inn så mye vann at det bare var å få satt den på land så raskt som mulig. Skippern tok derfor samme natt skuta inn i ei vik og satte henne på grunn der. Deretter ble skuta rigget ned og endte sine dager der. Senere fikk vika navnet Hamburgkilen. Fra søndre del av Årø går det i dag en populær tursti langs Hamburgkilen, der en kan komme over til York ved å gå over den enkle trebrua «Brooklyn Bridge».
Fra Enge og Årøtangen, ned langs Askelundkilen går det i dag en populær tursti, «Kjærlig-hetsstien». Fra denne stien kan en også ta av gjennom skogen til Havnebakken, der det i dag finnes brygger og opplagsplass for fritidsbåter. På et skjær ute i sjøen i ei lita bukt her, står en liten utgave av «Den lille Havfrue», satt opp en gang på 1990-tallet. Fra Havnebakken til idylliske Furuvika lenger sør, går en sti, Fantestien. Både sti og navn skal ha oppstått i den tiden da Tjømø tilhørte Sandar kommune. Den gang var det ikke lett å komme fra Tjømø til Sandar; det fantes ikke motorbåter og i ruskevær kunne det være vanskelig å ta turen med seilbåt og robåt. Av og til var det behov for båtskyss fra Tjømø til Lahelle eller omvendt. Da kunne en som hadde båt, tjene en ekstra skilling på frakt av folk. Taksten for skyss var 1 mark, men folk som hadde dårlig råd, kunne i stedet settes av ved Fantestien for 12 skilling. «Fattigfolks sti» kunne kanskje vært et mer dekkende navn. I Nilseglova, ca. 120 meter nordenfor Fantestien, skal det i sin tid ha ligget et skuteverksted, der det ble bygget og sjøsatt et eller flere fartøyer.
Fra Fantestien går en liten sti av ned til Orebukta. Her finnes en steinvarde eller et «merke» i vannkanten. En oppslagstavle forteller at varden/merket ble satt opp av svenskene før unions-oppløsningen i 1905, og brukt for innstilling av kanonene på Sundåsen fort og fortet på Håøya. Det skal ha vært frykt for angrep fra engelskmennene mot Tønsberg som førte til etableringen av fortene og merkene.
Saueholmen nordøst for Årø er på ca. 70 mål. I gammel tid skal navnet ha vært Haukøy, av fuglenavnet hauk, men på grevskapskartet fra 1811-1818 brukes navnet Ingøe -(Enge)-Holmen. Det er uklart hvor lenge Saueholmen har vært bebodd, men vi vet at skipper Søren Larsen på Årøtangen bygde et hus her før 1843. Senere ble holmen solgt videre. I seilskutetida ble stranden på Saueholmen brukt til kjølhaling av mindre fartøyer. Skutene som lå i vinteropplag på Engø, måtte nemlig etterses og ev. repareres under. For å greie det, måtte skutene kjølhales, dvs. at man brukte tauverk og taljer for å få halt/veltet skutene over på siden, slik at en kunne komme til under. Det finnes fortsatt rester av kjølhalingsbrygga i sjøen; likeså rester etter kjølhalingsbrua og den store brønnen der skutene hentet vann til vanntankene sine.
På slutten av 1960-tallet var Sauholmen en kort periode i det nasjonale nyhetsbildet. I 1965 trådte nemlig en strandlov i kraft, med forbud mot bygging i områder nærmere sjøen enn 100 meter, uten særskilt tillatelse. Saueholmen er lang og smal, og forbudet skapte vanskeligheter for eieren. En plan om hyttebygging ble stanset av Høyesterett, og Staten fikk skjøte på størstedelen av holmen i 1978. Bebyggelsen ble så revet og Sandefjord kommune sikret både Saueholmen og Pikeskjæret som offentlige friluftsområder. Eieren fikk på sin side beholde en mindre del på sørsiden av øya, der han også fikk lov å sette opp ei hytte. Det ble også gitt tillatelse til fortsatt å holde sauer på øya.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Akselsen, Olaf og Møller, Vilhelm: Sandefjord sett fra luften, 1980:
Hansen, Håkon: Skipsverver i Sandar og Sandefjord, 1961.