Enge og York ligger mellom Tønsbergfjorden og Lahellefjorden, Enge ved Tønsbergfjorden, rett overfor Veierland og med Tjømø på andre siden av fjorden, mens ligger mot Lahelle-fjorden, sør for Østre Nes.

Les mer

I gammel tid het hele området Engøy og var en øy, adskilt fra fastlandet mellom Østre Nes og Enge-krysset, og fra Årø ved det som i dag heter Årøkanalen, som går mellom Lahellefjorden nord for Natholmen og Tønsbergfjorden ved Enge. Kanalen består for øvrig av to deler, Hamburg-kilen, som kommer inn mellom Årø og York, fra Lahellefjorden i sør, og Askelundkilen, som kommer inn fra Engebukta i nord. Kanalen og strendene rundt er fine områder for vadefugl, og er øremerket som verneverdig fuglebiotop. Etter at landet hevet seg, fikk området forbindelse med fastlandet, først med bruer, senere med vei. Så sent som før 1900 var det bare forholdsvis primitive trebruer mellom Østre Nes og Enge, og mellom Enge og Årø. Ved springflo, hender det fortsatt at sjøen går over veien mellom Østre Nes og Engekrysset, sik at en ikke kan komme til og fra Enge med bil.

 

Engebukta var tidligere opplagsplass for en rekke ulike båter og fartøyer, og i seilskutetida ble bukta mye brukt som havn og opplag for mindre skuter. Dessuten brukte beboere på Veierland gjerne brygga på Enge når de skulle til Sandefjord for å handle; da la de til på Enge og gikk derfra til byen. I 1952 kjøpte Sandar kommune et areal på Enge av lensmann Enge. Arealet var på ca. 2 dekar, inkludert 65 meter strandlinjebrygge og en brygge. Dette ble gjort av hensyn til de mange hytteeierne på Veierland, som hadde bryggeplass på Enge. Senere er bryggeanlegget utvidet og rustet opp. Vi nevner også at 17. april 1940 ble to norske ubåter, A3 og A4, senket av eget mannskapet på 10 meters dyp utenfor Engebukta, for å unngå at båtene skulle falle i tyskernes hender. Våren 1944 ble båtene hevet og buksert inn til Engbrygga, og deretter slept via Mågerø til Framnæs mek. Verksted for nedrigging. Skrogene ble gjort om til løfte-pontonger, mens tårnene ble brukt som moringer, et utenfor Lystad slipp og et ved en brygge på Asnes. Fra Engebrygga går det i dag en koselig tursti, «Kjærlighetsstien», langs Askelundkilen til Hamburgkilen på Årø.

 

I gammel tid var først en del av gåren Engø kirkegods, senere hele gården. I 1713 ble gården delt i to bruk, Enge og York. I 1802 ble så også en liten part, Kloppeløkka, skilt ut fra gården på Enge. I 1832 eide skipper Sigurd Sørensen bruket på Enge, men solgte unna to parter, en til gården Hønnerød og en til et annet bruk på Enge. Dette andre bruket ble det største, og ble etter flere rundet med salg og overdragelser overtatt og drevet av Fredrik Enge fra 1889. Han nydyrket flere dekar og anskaffet tidlig de nye landbruksmaskinene som kom etter hvert. Da han ble lensmann i 1907, ansatte han egen gårdsbestyrer. Gårdene på Enge ble for øvrig selveierbruk utover på 1800-tallet.

 

Gården York fikk sitt navn rundt 1725, og er oppkalt etter den engelske byen York, etter det norrøne navnet Jorvik. Gården ble selveierbruk i 1803, da Lars Anders Sørensen kjøpte gården av Staten. Sørensen var skipper og skutebygger, og eide også Langø (se Helgerødområdet). Både våningshus og uthus på gården brant ned i 1937, men ble gjenoppført to år senere. Etter hvert ble gården delt i to, York Øvre og York Nedre.

 

Småbruket Kloppeløkka lå ved Kloppløkk-kilen mellom Engekrysset og York. Kilen hang i sin tid sammen med Engebukta, og har navn etter en klopp, dvs. ei bru, over sundet til Østre Nes, den gang området var en øy.

 

Gården Hønnerød, vest for Engebukta, het i gammel tid Hynerudt eller Hyrnudud, sannsynligvis avledet av det gammelnorske ordet hønne, som betyr hjørne eller vinkel, og rud, rydning. En antar at navnet stammer fra et berg som stikker fram som et hjørne. Gården var opprinnelig gammelt bondegods, men ble midt på 1600-tallet eid av byborgere (særlig i Tønsberg). Rundt 1680 var bonden på Skravestad eier, og siden forble gården bondegods.

 

På toppen av Mølleåsen finnes rester etter grunnmuren til en vindmølle. Mølla ble fundamentert med store steiner i 3 ringmurer utenpå hverandre, den indre med en diameter på 2,5 meter, den ytre på 7 meter. I eldre tider fantes en rekke bekkekverner i Sandar, som ble brukt til å kverne korn. På Enge og områdene rundt fantes imidlertid ikke bekker som hadde stor nok vannføring til å drive en kvern, så her bygde bøndene en vindmølle i stedet. Det finnes også rester av en vei fra en gård lenger nede og opp til toppen av åsen. Nær toppen er det en kløft i fjellet, der det ble bygd en solid steinbru. Ikke langt unna finnes også rester etter et lite hus, sannsynligvis for mølleren og hans medhjelpere under maling av korn. I sterk vind måtte de passe på at møllevingene ikke løp løpsk, for at det ikke skulle oppstå gnister og brannfare. Vindmølla på Enge var sannsynligvis en av de eldste vindmøllene i Sandar; de gamle på Enge kunne fortelle at den i sin tid ble revet og bygget opp igjen på Mølleråsen ved Dølebakken.

 

På York lå det en gang i tiden to båtbyggerier. Det ene Yorkverven, skal ha ligget på en liten odde ute i Askelundkilen, 200 meter nordøst for gården Nedre York, med beddingen vendt mot nord. Eieren Lars Anders Sørensen, skal ha bygget flere skuter her. Det andre verftet lå sannsynligvis i en liten glove litt lenger nord, ved Øvre York. I dag (2025) er for begge for lengst borte, men på York finnes en marina med brygge og båtopplagsplass, tilhørende York Båtforening. Her finnes også et skogsparti med fine turstier, en av dem forbinder områdene på York med områdene på Årø, via gangbrua «Brooklyn Bridge» over Hamburgkilen. Fra søndre del av York er det også flott utsikt mot Lahellefjorden og Natholmen.

 

Enge landhandleri lå opprinnelig i lunden vis-a-vis lensmannsgården, mellom Engekrysset og Enge brygge. Den første som drev handel her, var Niels Søberg, opprinnelig fra Tønsberg. Han var lærer på navigasjonsskolen i Tønsberg, og drev i tillegg en privat navigasjonsskole på Veierland. I 1885 kom han til Enge og solgte bl.a. egenproduserte grønnsaker. Rundt 1890 startet han så opp Enge landhandleri. Etter hans død, hadde butikken flere drivere, inntil Bjørn Andersen overtok mot slutten av krigsårene. I 1952 flyttet han butikken til Enge-krysset, der den lå inntil den ble lagt ned.

 

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Bjørvik, Tor: Reder- og skippergårder i Sandefjord, 2009; Hansen, Håkon: Skipsverver i Sandar og Sandefjord, 1961.

 

   
https://www.sandefjordshistorie.no