Natholmen, sør for Årø, er den største øya i Sandefjord. I tidligere tider tilhørte øya Tjømø prestebord og Sandeherred (Sandar) kommune. Etter at formannskapslovene ble innført i 1837, ble Tjømø egen kommune, men Natholmen forble en del av Sandar. De eldste skriftformene av øyas navn, skal ha vært «Hnatholmanon» og «Knattholmin» av knottr, som betyr fjellknatter og holme. Midt på 1600-tallet ble navnet første gang skrevet «Natholmen».
På begynnelsen av 1600-tallet ble øya brukt som innlastingssted for utlenlandske skuter, mest hollandske, som la til her for å kjøpe trelast av bøndene i distriktet.
På begynnelsen av 1600-tallet ble øya brukt som innlastingssted for utlenlandske skuter, mest hollandske, som la til her for å kjøpe trelast av bøndene i distriktet. Det var neppe noen stor trafikk, men Tunsbergborgerne ville likevel stoppe virksomheten, og fikk kong Christien IV til å forby Natholmen som ladested mellom Tønsberg og Sandefjord i 1622. Året etter trakk kongen forbudet tilbake.
Vilhelm Møller kan fortelle at den første kjente mannen som slo seg ned på øya, var Rasmus Hanssøn, i 1758, men andre kilder kan fortelle at det skal ha bodd folk her vel hundre år tid-ligere. Rasmus Hanssøn var oldefar til skipsreder, verftseier og kommandør Christen Christensen, og oldefar til skipsreder Lars Christensen. Fram til 2. verdenskrig bodde 4-5 familier fast på øya, og livberget seg av kystfiske. Den siste kystfiskeren var Anker Kristiansen, som sluttet på begynnelsen av 1970-tallet. Fram til begynnelsen av 1900-tallet lå det også et småbruk på øya, men dette ble kjøpt av KFUM/KFUK til bruk som leirsted i 1923. I dag tilhører mesteparten av øya og bebyggelsen her ute leirstedet «Knattholmen» (se egen omtale).
Midt på øya finnes rester etter et kunstig tjern, ca. 100 kvm stort og 2 meter dypt, som skal være 160-170 år gammelt, og som i tidligere tider ble brukt som drikkevannskilde.
På 1800-talle lå det en tollstasjon på Natholmen. Den første vaktstasjonen lignet nærmest et tårn. Mellom 1912 og 1915 ble dette revet og erstattet av ei lita, hvit hytte, kaldt «Blåsten», på den høyeste åsen på øya. Herfra skulle tolloppsynsmannen holde utkikk etter skuter som kom inn i leia øst for Natholmen, på vei til Melsomvik og Tønsberg, og skuter som gikk vest for Natholmen, til Lahelle. På sommerstid var stasjonen bemannet med to mann, som delte på å holde vakt både natt og dag. Vinterstid var det vakt bare så lenge det var lyst. Tollvakten hadde ikke noen tekniske instrumenter, bortsett fra en langkikkert. Lenge brukte vakten robåt for å komme ut til skutene som skulle sjekkes. Dette var spesielt krevende når det var grov sjø. Da måtte vakten ofte bli med skutene inn til Tønsberg og utføre oppsynet om bord der. Litt utpå 1900-tallet ble jobben lettere, da vakten kunne skifte ut robåten med en motorbåt. Tollertjenesten var spesielt krevende i spritsmuglertida på 1920-tallet; da aktiviteten blant smuglerne var mest intens. Den første tolleren på Natholmen var Hans Hansen Skogan, som ble ansatt i 1865, og som var bestyrer fra 1892 til han gikk av i 1915. I 1884 ble David Nilsen, på Årø ansatt som tollassistent, og arbeidet som tollvakt her i ca. 40 år. I et lite, rødt, idyllisk hus, som fortsatt står, bodde Adolf Friis, som var skipper og seilte ute i mange år. I 1915 gikk han i land for godt og ble tolloppsynsmann, fram til han gikk av i 1919. Etter hvert som seilskutene forsvant, ble også trafikken inn fjorden mindre, og dermed ble tollerstasjonen lagt ned før 1. verdenskrig.
Fram til rundt 1920 måtte både fastboende og besøkende bruke båt for å komme fra Årølandet og over til øya, men på begynnelsen av 1920-tallet ble det etablert bruforbindelse. Den første brua var bygget i tre. I 1928 ble de tømrede brukarene erstattet av steinfundamenter, som fortsatt står.
Vest for Natholmen ligger de to øyer/skjær med mange svaberg, Marøyskjærene. Rødeboken fra rundt år 1400 nevner en gård i området, som het Marøy, og Lorens Berg mener at dette var et selvstendig bruk på York i middelalderen. Skjærene har gjennom tiden hatt ulike navn, bl.a. «Marieholmen» på et kart fra 1813, «Ingøe Holmen» på grevskapskartet fra 1811-1818 og «Mareskjær» på sjøkart fra rundt 1950. Etter folkemeningen skal skjærene visstnok ha fått navn etter en del pene, gule, prydskjell på størrelse med erter. I dag er skjærene tilholds- og hekkeplass for mange fiskemåker og makrellterner. På 1990-tallet mente lokale observatører at mer enn 500 fiskemåker hekket her. I 2009 ble skjærene fredet som fugleområde. På motsatt side, mellom Natholmen og Hudø, ligger Flåteskjær, der det bl.a. finnes ei stor gravrøys. Kanskje var det grunnen til at øya tidligere het «Kongsøy».
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Berg, Lorens: Sandeherred – En bygdebok, 1918; Wikipedia.org.