SKOGAN/YXNEY

Skogan/Yxney

Tallakshavn, mellom Flautangen og Truber, nevnes første gang i borgerkrigstiden, da Kong Sverres birkebeinere jaget bagleren Sæbjørn Lem i land her i år 1200. Stedet er imidlertid best kjent fra seilskutetida (1600-1900), først og fremst som uthavn/nødhavn for skuter som seilte langs kysten. Tallakshavn er nemlig en naturhavn med sjeldne kvaliteter. Det er den siste havna innaskjærs før de åpne, værutsatte farvannene ved Tønsberg Tønne, havna er værsikker, har flere gode innløp, er skjermet av Truberodden i syd, og dybden i innseilingen er 3,5-4 m. Derfor ble stedet en populær og værsikker nødhavn for seilskuter når det blåste opp til storm i Skagerak. Dette ga igjen grunnlag for gjestgiveri og skyss-stasjon, og gjorde stedet til en loshavn, der beboerne livnærte seg som sjøfolk og fiskere, og drev litt jordbruk «på si». Hvor lenge driften av pensjonat og skyss-stasjon ble drevet, er noe usikkert, men virksomheten ebbet nok ut da seilskutetida gikk mot slutten rundt 1900. En kort tid rundt 1860 lå det også en tollstasjon i Tallakshavn, men den ble snart flyttet til Natholmen. I tillegg ble bukta brukt som opplagsplass for seilskuter vinterstid, fordi den ble tidlig isfri. På østsiden finnes også ei glove, kalt skuteglova, der en antar at det kan ha blitt bygget båter og små jekter.

 

I middelalderen eide Kirken og Staten gården Skogan, og leide den ut til brukerne, inntil de fikk kjøpe gården rundt 1850. I 1899 ble mesteparten/den ytre delen av eiendommen solgt videre til kommandør, reder og verkstedeier Christen Christensen. Han var en lidenskapelig fisker, og tilbrakte mange kvelder og netter på fjorden sammen med venner. Da gikk de gjerne i land utpå morgenen, på en knaus på Yxney, der de kokte kaffe. Etter at Christensen hadde kjøpt den ytre delen av Skogan, kalte han stedet for Yxney, og allerede året etter ble de første hus satt opp på samme sted som han og vennene pleide å koke kaffe. I tillegg til en stor sommerbolig, ble det også anlagt brygger, bygget egen hytte for laksefiskerne, ei bu for opp-bevaring av garn, ei isbu og et anlegg for røyking av fisk. Året etter ble det så anlagt vei fra Skogan til Yxney, strukket telefonlinje fram til villaen, og plantet tusenvis av gran- og furu-trær. I 1933 overtok Christen Christensen resten av gårdene på Skogan, og dermed ble Yxney den største eiendommen i Sandar. Senere gikk eiendommen videre i familien, det ble foretatt omfattende restaurering av bebyggelsen og nye hus ble reist. Kort tid før 2. verdenskrig anla Lars Christensen en stor pelsdyrfarm på Helle, utenfor Skogan, og på begynnelsen av 1950-tallet etablerte han også «Skogan stutteri», for oppdrett av varmblodshester. I 1994 ble eiendommen solgt til finansmannen Kjell Chr. Ulrichsen, som bl.a. har bygd et stort anlegg for ridehester på Skogan. Han har også revet Christensens gamle «hytte» på Yxney og oppført ny hytte på samme sted. Det er også inngått avtale mellom Christensen og kommunen om bruk av store deler av Yxney-området som friområde for allmennheten.

 

I dag er Yxney et av kommunens mest populære friluftsområder, med en unik og variert natur. Ved Strandvika ligger et fredet våtmarksområde, der plukking av planter og plantearter er forbudt. Helt i sørøst ligger det gamle, kjente sjømerket Tønsberg Tønne, som markerer inn-seilingen til Tønsberg. Å runde «Tønna» i dårlig vær er ingen spøk, og her har det i årenes løp vært mange forlis. Selve sjømerket, som står på toppen av Tønneberget, er første gang nevnt i sagaen om Kong Sverre (1151–1202), da baglere og birkebeinere kjempet om makten i Norge. Sagaen forteller at Sverre med sin flåte forfulgte baglerne langs Tjøme og videre langs kysten, og tok et av deres skip «at Tunnumskogum», dvs. ved tønna på Skaagan (Skogan). Sjømerket var opprinnelig ei stor tønne øverst på en stake/påle, men sommeren 1892 slo lynet ned i staken og tønna falt ned. Som erstatning ble dagens sjømerke i stein bygget i 1900; en steinvare malt i svart og hvitt, og rett etter 2. verdenskrig ble ei fyrlykt satt i drift på/i «tønna». 

Mellom Søndre og Nordre Trubervika stikker ei lita halvøy ut i Tønsbergfjorden. Her er det et eid; ei «landbru» med vann på begge sider. Rundt 1800 skal en ha funnet noen runde steinringer på eidet, ifølge folketradisjonen kalt «Truber-slottet». Fra Truberslottet skal ei steinbru ha ført over til Havneholmen, der det skal ha vært en borg som voktet innløpet til Tønsberg. Et annet sagn forteller at huldrefolket skal ha holdt til her, i et slott under bakken, avmerket med steiner oppå bakken, i en såkalt trojansk labyrint. Uansett er det ifølge historiker Vilhelm Møller og antikvar Nicoly Nicolaysen sannsynlig at det engang kan ha vært en steinlabyrint på Truber. Lignende steinsettinger, formet som labyrinter, finnes flere steder i Europa, også i Norge og i Norden. I folketradisjonen har disse blitt kalt «Trojaborger». Historien bak labyrintene er ikke kjent; noen gjetter på at de kan ha å gjøre med fiske, fordi de ligger på/ved gode fiskeplasser, andre at de har vært benyttet til kultiske leker eller spill. Møller nevner også at navnet Truber kan være avledet av ordet Troja (byen i gamle Lilleasia, som hadde kontroll over handelsrutene mellom Egeerhavet og Svartehavet). I 1983 forsøkte Sandar Historielag å finne steinsettingen på Truber, men uten hell. Som mange andre steder i Sandefjord, finnes det krigsminner også på Yxney. Under 1. verdenskrig var det plassert nøytralitetsvakt ved tønna, og i den bratte fjellveggen sydvest for «Tønna» finnes fortsatt rester etter støpte trappetrinn og jerntrinn fra denne tida, opp fra vika rett nedenfor Tønna. Under 2. verdenskrig brukte tyskerne «Tønna» som utkikkspost, og da var det satt opp pigg-trådsperringer rund hele odden. I ei glove finnes også spor etter støpt mannskapsrom.

 

Stauper er et unikt arkipelag av øyer midt Tønsbergfjorden, sørøst for Østerøya. Øygruppa er statlig sikret som friluftslivsområde, omfatter 170 dekar og består av 10 større og et mylder av mindre holmer og skjær. Her er trange sund mellom bergfylte holmer og varme, blankskurte svaberg, små grønne «flekker», klart vann og gode bademuligheter. Det er store variasjoner i dybde, og mange steder der en kan fortøye båter av ulike størrelser. Alt dette har gjort Stauper til et eldorado for båteiere sommerstid, og har vært det i mange 10-år, for ikke å si 100-år.

 

Kilder er angitt under omtalen av de enkelte områder og temaer

Kilde: sandefjordshistorie.no