Tallakshavn

Tallakshavn ved Tønsbergfjorden, mellom Flautangen og Truber, er ei stor, naturlig havn, som sannsynligvis har navn etter han som en gang i tiden ryddet plassen. Stedet nevnes første gang under borgerkrigstiden, da Kong Sverres birkebeinere jaget bagleren Sæbjørn Lem i land her i år 1200. Senere har mange sjøfarende søkt nødhavn i Tallakshavn. Først fra 1600-tallet vet vi mer om eiendomsforholdene. I 1661 var lå stedet under Skogan gård. I en periode var det to småbruk her, men disse ble slått sammen til ett bruk i 1843. Tidlig på 1900-tallet ble Tallakshavn lagt inn under Søndre Eian. I 1919 skilte eieren fra husene og noe jord til sin svigerinne Helvig Marie Olsen og hennes mann Ole Olsen Strand, og i 1932 kjøpte Anders Christian og Ingrid Gokstad-Andersen gården for å leve av landbruk. I tillegg bygde de også hønseri og revefarm på bruket. I dag er eiendommen fortsatt i familiens eie.

Det er likevel fra seilskutetida (1600-1900) vi kjenner Tallakshavn best, først og fremst som uthavn for skuter som trafikkerte kysten. Dette ga igjen grunnlag for drift av gjestgiveri og skyss-stasjon, og gjorde stedet til en loshavn, der beboerne livnærte seg som sjøfolk og fiskere, og drev litt jordbruk «på si». Tallakshavn er en naturhavn med sjeldne kvaliteter. Det er den siste havna innaskjærs før de åpne, værutsatte farvannene ved Tønsberg Tønne, den er værsikker, har flere gode innløp, er skjermet av Truberodden i syd, og dybden i innseilingen er 3,5-4 m. Deler av bukta er langgrunn med sandbunn, men det finnes også partier med god dybde helt inntil fjellet. Med sin strategiske beliggenhet ytterst på Østerøya, ble stedet en populær og værsikker nødhavn for seilskuter når det blåste opp til storm i Skagerak. På et sted ved fjellveggen finnes fortsatt et kraftig, T-formet fortøyningsjern, og på fjellveggen bak finnes en svart- og hvitmalt ring som markering, sammen med årstallet 1901. På en stor stein like ved, finnes et hull, med rester av jern etter en annen fortøyning. I tillegg ble bukta også en god opplagsplass for seilskuter vinterstid, ettersom den ble tidlig isfri. På østsiden finnes også ei glove, fra gammelt av kalt skuteglova. Adkomsten er så som så, men det er fin hellig og dypt utenfor, og en antar at det kan ha blitt bygget båter og små jekter her.

Mange reisende med skuter som søkte nødhavn i Tallakshavn, hadde behov husrom og over-natting, og/eller skyss landeveien inn til byen. Dermed var grunnlaget lagt for drift av pensjonat og skyss-stasjon, i stor grad knyttet til et laftet tømmerhus i halvannen etasje, sannsynligvis bygget (sent) på 1600-tallet. Lorens Berg forteller i «Sandeherred – en bygde-bok» at Mari Larsdatter, gift med Hans Hollender, bodde i Tallakshavn først på 1700-tallet. Etter at Hans døde, giftet hun seg med skipper Paal Sigfredsson (Tallakshavn). Sammen bodde de fram til 1740 i det huset som senere ble kalt Paal Tallaksens hus. Huset var 14 meter langt og 8 meter bredt, bygget i to deler adskilt av en midtgang. Til småbruket hørte 18 dekar innmark og 15 dekar utmark, og hadde 80 meter strandlinje. Her startet driften av et gjest-giveri tidlig på 1700-tallet. I 1762 kjøpte Kort Coldervin Wolf småbruket for 150 daler, for å drive pensjonat og skyss-stasjon for reisende. Wolf sier imidlertid i et brev fra 1764 at det «i alle tider» har vært drevet gjestgiveri her, noe som kan bety at det var pensjonatdrift her også tidligere. Av dokumenter fra 1738 framgår at Erich Andersen Grønner (som senere tok navnet Grøn) da eide en liten husmannsstue under «Bergan» i Tallakshavn, at han tidligere drev pensjonat i Kjærringvik, så kanskje drev han pensjonat i Tallakshavn også. Kundegrunnlaget for Wolf var nok ikke så stort, ettersom han 5 år senere solgte huset til Ola Aakelsøn Hakelssøn for 300 daler, og selv flyttet til Sand. Hakelssøn fortsatte driften av gjestgiveriet, men måtte avslutte virksomheten og «falt ned i armod» etter at han ble alvorlig skadet da han falt ned fra riggen på en båt i Sandefjord». Den neste eieren, skipper og partreder Kristoffer Nilssøn, klarte seg bedre. Senere, i 1875, eide Emilie Andersen stedet, og drev både pensjonat og gårdsbruk. Hvor lenge driften av pensjonatet og skyss-stasjonen ble drevet, er noe usikkert, men virksomheten ebbet sannsynligvis ut med da seilskutetida gikk mot slutten rundt 1900. Det lille huset ble imidlertid stående helt fram til påsken 1987. Da ble huset forsiktig demon-tert, flyttet og bygget opp igjen på Langebyrønningen.

Losvirksomheten var også knyttet til seilskutefarten. Det var ofte en stri tørn å være los på denne tiden. Det var ingen kommunikasjon mellom skutene og losene på land, og heller ikke mellom losene. Den som følte seg kompetent, kunne begynne som los på egenhånd, og holdt selv losbåt og losgutt. Losene måtte selv få tak i skutene som kom inn, så det gjaldt å være først ute for å «få» skuene. Vi kjenner to loser i Tallakshavn. Den første var Alexander (Sander) Amundsen, som kjøpte seg hus i Tallakshavn i 1866. Han var en «brand» til å seile, men forliste med losbåten og omkom etter få år. Den andre var Amundsens svoger, Hans Andresen, som bygde hus øverst i Tallakshavn i 1875, med utsikt mot øst og sørøst, og videre mot Stauper, Torgersjær og Tjøme, et hus som senere forble i familiens eie. Etter at han sluttet som los, levde han av å fiske. Når han var hjemme, lå seilbåten hans fortøyd til en solid påle innenfor Eianskjæret, og hvert år pleide han å kjølhale båten i Holmesundet, mellom Havne-holmen og Lakseholmen.

Det bør også nevnes at det en kort tid rundt 1860 også var tollstasjon i Tallakshavn. Stasjonen holdt til i et hus som den gang var eid av Mattis Bolt. Tollstasjonen ble imidlertid snart flyttet til Natholmen, og tollstasjonen i Tallakshavn ble da lagt ned.

Kilder: Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Hansen, Haakon: Skips-verft i Sandar og Sandefjord, 1961; Kvarenes, Bente og Bjørn: Paal Tallaksens huus – et hus som ble flyttet Del I og II, Kulturminner, Sandar Historielag, 2005 og 2006; Møller, Vilhelm: Sandars Historie bind III, 1985; Bjørvik, Tor: Reder- og skippergårder i Sandefjord, 2009; Tollnes, Roar: Tallakshavn, småbruk, havn og gjestgiveri, Kulturminner, Sandar Historielag, 1987