Skogan er den sørligste og ytterste delen av Østerøya, og omfatter gården Skogan med Yxney, bruket Exmark nord for Skogan, og det meste av Tallakshavn. Skogan het tidligere «Skag-hanom» av Skagen, som betyr en odde som stikker ut i havet. Yxney er det gamle navnet på Østerøya, av uxi, okse, og betyr Oksøya. Exmark kan bety «tidligere mark», dvs. en ødegård; en gård som tidligere var bebygget, men senere ble avfolket og liggende øde, mange av dem pga. Svartedauen.
I middelalderen tilhøre Skogan-gården Kirken og Staten, og fra 1820 bygslet Hans Hansen gården, senere Hans’ enke Anne Dorthea, inntil sønnene Anders Kristian og Gullik Hansen kjøpte den av Staten i 1868.
I middelalderen tilhøre Skogan-gården Kirken og Staten, og fra 1820 bygslet Hans Hansen gården, senere Hans’ enke Anne Dorthea, inntil sønnene Anders Kristian og Gullik Hansen kjøpte den av Staten i 1868. Gullik døde kort tid etter, og Anders Kristian, som var skipper og reder, ble da eneeier av gården, med mer enn 100 mål innmark. I 1899 solgte Anders Kristian Hansen mesteparten av eiendommen til kommandør, reder og verkstedeier Christen Christensen, mens Hansen selv beholdt Exmark, der han bygde hus og bodde inntil Elling Homleid overtok stedet i 1959.
Christensen var en lidenskapelig fisker, og tilbrakte mange kvelder og netter på fjorden. Ofte rodde han ut Sandefjordsfjorden sammen med venner, og så inn Mefjorden. På morgensiden gikk de ofte i land og kokte kaffe på en knaus på Yxney. Bakgrunnen for kjøpet av Yxney skal ha vært dels at Christensens kone Sophie ikke trivdes der paret bodde på Kamfjord, og dels ønsket om en sommerbolig for rekreasjon. Etter at Christensen hadde kjøpt den ytre delen av Skogan i 1899, kalte han stedet for Yxney. Allerede våren 1900 ble de første hus satt opp her ute. Det første huset var hytta «Villa Yxney», ytterst på Yxney, som ble satt opp på samme sted som Christensen og hans venner hadde pleid å gå i land og koke kaffe. I tillegg ble det også anlagt brygger, bygget egen hytte for laksefiskerne, ei bu for oppbevaring av garn, på et skjær nær stranda, ei isbu og et anlegg for røyking av fisk. Christensen tegnet bygningene selv, som så ble gjort ferdig på låven på Kamfjord i løpet av vinteren og fraktet ut med båt. Allerede året etter ble det anlagt vei fra Skogan gård til Yxney, gjennom et myrlendt terreng der det tidligere bare fantes en sti. Det ble også strukket telefonlinje fram til villaen, og det ble plantet tusenvis av gran- og furutrær på Truber, ved Strandvika og Engejordet.
Christensen overlot våningshuset på Skogan til Karl Laurits Hansen, som var lærer på Østerøy skole. Et par år etter kjøpte Gullik Hansen huset, men i 1933 overtok Christen Christensen resten av de to gårdene på Skogan, med 100 dekar innmark, og la dem til sin eiendom. Med i alt ca. 1.600 dekar, ble Yxney dermed den største eiendommen i Sandar. I tillegg kom også Lyngholmen og noen mindre holmer i Mefjorden og Vestfjorden. Et grundig dreneringsarbeid startet, og Yxney fikk etter hvert karakter av en naturpark. I 1935 overtok sønnen, konsul Lars Christensen eiendommen. Etter hvert ble det foretatt omfattende restaurering av bebyggelsen, men den gamle stilen ble beholdt.
Kort tid før 2. verdenskrig anla Lars Christensen en stor pelsdyrfarm på Helle, litt utenfor Skogan, «Helle Fjærfe- og Pelsdyrgård». Her ble det holdt både høns, kalkuner, gjess, ender, fasaner og mink, og 2 påfugler. På det meste hadde farmen opp imot 5.000 mink. På denne tiden var pelsdyravl en betydelig næring i Sandar. Etter hvert ble næringen redusert og i 1979 ble farmen på Helle lagt ned. På begynnelsen av 1950-tallet etablerte Christensen også «Skogan stutteri», der det ble drevet oppdrett av varmblodshester, med plass til 12 hester. Før Christensens tid lå det for øvrig et skuteverft, Enga skuteverft, på Enge-stranda, nedenfor Helle. Her ble det i seilskutetida bygget mindre fartøyer på ca. 15 meter (45 fot) I ei glove helt vest mot odden, finnes fortsatt et steinunderlag som er forholdsvis jevnt og flatt.
Under 2. verdenskrig ble Yxney rekvirert av tyskerne og brukt som feriested for tyske offiserer. Likevel ble området også brukt som base for flyktninger som skulle over til Sverige med båt. Dette var mulig fordi bestyreren ved minkfarmen, Bjarne Naphaug, alltid visste når tyskerne var på stedet, og fordi tyskerne ikke kunne tenke seg at deres eget feriested ble brukt av loser som fraktet flyktninger over til Sverige. Derfor ble Yxney et av de sikreste stedene i Sandefjord for flyktningetransport.
Yxney forble i Christensens-familiens eie i nesten 100 år. Lars Christensen brukte villaen som sommerbolig. Deretter flyttet skipsreder Lars Christensen jr. dit i 1952, bygde ny bolig mot Mefjorden, sør for Helle i 1954, og overtok eiendommen i 1961. Sønnen, Thor Christensen og hans familie flyttet til Yxney i 1986. De første par årene bodde de i det tidligere hønsehuset, til ny bolig sto ferdig i 1988.
I 1994 ble så eiendommen solgt til finansmannen Kjell Chr. Ulrichsen fra Bærum, som bl.a. har bygd opp et stort anlegg for ridehester på Skogan. I 2004 ga Sandefjord kommune ham tillatelse til å rive Christensens gamle «hytte» fra 1900 på Yxney, og sette en ny og nesten like stor hytte på stedet. Kommunen har også inngått avtale med Ulrichsen om bruk av store deler av Yxney-området som friområde for allmennheten.
Kilder: Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Hansen, Haakon: Skips-verft i Sandar og Sandefjord, 1961; Møller, Vilhelm: Sandars Historie bind III, 1985; Bjørvik, Tor: Reder- og skippergårder i Sandefjord, 2009; Olstad, Finn: Sandefjords Historie bind II, 1997; Sandefjords Blad; skogangard.no