Fevang

Fevang var senter for en av de første faste bosettingene i Sandar; allerede i romertiden ble det etablert et storgård-senter her. Det gammelnorske navnet på området var Fifangrir. Førte ledd, fifa, er hentet fra plante­navnet myrfivel eller myrull, dvs. der det er myr på stedet, andre del er fler­talls­form av ordet vangr, og betyr gressbe­grodde sletter. Navnet endret seg gradvis, til det rundt 1720 ble Fæwang og deretter Fevang. Fornminnene på Fevang er enestående. I 1870-årene fant arkeologene nesten alle de former for graver en kunne tenke seg fra tiden før kristen­­dommen ble innført og kristne kirkegårder ble etablert. Her har menne­sker blitt grav­lagt i over 1.000 år. Forskerne tror det kan ha vært 150-200 hauger og røyser i området. Arke­o­logene fant også en rekke gjenstander fra steinalder, bronsealder og jern­alder, både våpen, gårdsred­skaper, husgeråd og pyntegjenstander. Én av disse er helt spesiell, en såkalt «gull­ber­lokk». Det er et vakkert, pæreformet hengesmykke av gull, med snodde gulltråder, besatt med gullperler. Smykket er berømt og flittig kopiert i vår tid. I dag er det ikke mange grav­hauger eller røyser igjen, men på østsiden av Raveien, under store bøketrær, ligger en vakker natur­park med gravfelt som kan dateres til tiden fra eldre jernalder fram til vikingtiden.  

De eldste gårdene i området var store. Fra «nyere» tid kjenner vi gårder som Bjørnum, Fevang Søndre og Nordre, Haugtuft, Storenga, Hørdalen og Solli. Noen av disse var bonde­gods fra gammel tid av, andre var kirkegods eller grevegods, før bøndene kjøpte dem på 1800-tallet. Senere ble gårdene delt opp i to eller tre bruk, etter hvert i flere. Fra sent på 1800­-tallet og ut­over på 1900 tallet, ble det også skilt ut mange boligtomter, først og fremst langs Raveien. På 1700- og 1800-tallet var fattigdommen stor i Norge. Mange voksne, arbeidsføre mennesker hadde da små husmannsplasser på storgårder. Som regel lå disse i skogen som hørte til gårdene. Her fikk husmannen lov til å bygge ei lita stue til seg og familien, og dyrke en liten jordlapp, mot å betale en årlig feste­avgift til bonden og utførte pliktarbeid på gården hans. Det var mange slike husmanns­plasser i Fevangområdet, de fleste i Bjørnum­skogen. Nå er disse ­ned­­lagt, men en kan fortsatt flere steder finne grove grunnmursteiner o.a. rester.

«På ryggen av» landbruk, senere også hvalfangst, vokste det fram håndverks­bedrifter o.a. næringsliv. Et eksempel er bekkekverner, drevet av vann fra fosser og bekker, som erstattet håndkraft for maling av korn. Slike kverner ble bygget på mange gårder, bl.a. Bjørnum mølle, som eksisterte allerede rundt 1720. Fevang ble også kjent for sine mange smeder. De drev først smiing for bønder; de skodde hester og laget og reparerte jordbruksredskaper. Ut­over på 1900-tallet ble de så nærmest «verdens­ledende» på å smi flensekniver til hvalfangst­flåten, først for den norske, senere også for andre land. Nevnes bør også garverne på Fevang, som laget skinnvarer av dyrehud. I tillegg ble det tidlig etablert to landhandlerier i området. Haug­tuft land­handel, i krysset Raveien/Linge­le­m­veien, ble tidlig på 1900-tallet et møtested, ikke bare som butikk for lokalbefolkningen, men også fordi mange reiende på Raveien stoppet for å fylle bensin og handle. Den andre var Fevang Landhandel ved krysset Raveien/Hørdals­veien.

De første skolene i Sandar ble etablert rundt 1730, som omgangsskoler. Først på 1860-tallet ble det etablert faste skoler. Denne overgangen møtte kraftig motstand. Flere skole­kretser prote­sterte, og den kraftigste protesten kom fra Fevang. Mot­standen var lang og hard, og tok ikke slutt før i 1866. Da ble det også fast skole på Fevang, først i leide lokaler. I 1875 ble det så reist et eget skole­bygg på Bjørnum, vest for Raveien. Mot slutten av mellomkrigsårene ble skolen for liten, men spørsmålet om ny skole ble satt på vent under krigen. Først i 1958 ble nytt skolebygg tatt i bruk, ved Linge­lemveien, øst for Raveien. I 1965 fikk skolen ny gymna­stikk­sal og i 1997 ble et nytt tilbygg tatt i bruk.

Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram en rekke frivillige foreninger og organisa­sjoner i Norge. Religiøse foreninger var blant de første foreningene på Fevang. Sande­herreds misjons­forening ble stiftet allerede i 1846, på Bjørnum gård, og i 1912 sto Fevang bedehus ferdig, syd for Haugtuftkrysset. Huset ble i mange tiår et sen­ter for reli­giøs virksomhet i bygda. I 1912 ble også ungdomslaget «Fremtidens Håp» stiftet, og to år senere tok laget i bruk et eget hus, «Valhall», ved Raveien, nord for Haugtuft­krysset. Aktivi­tet­ene omfattet både folkeviseleik, amatørteater, sangkor, dansefester, foredrag og samtaler om ulike emner. Etter krigen avtok aktiviteten, og midt på 1960-tallet var driften ikke lenger «liv laga». I 1915 fikk Fevang egen folkeboksamling. De første årene fikk bok­samlingen plass i et skap på kjøkkenet i ung­doms­huset. Senere fikk samlingen et eget rom på Valhall i 1924, og flyttet så til nye lokaler på skolen i 1971. Etter krigen ble også et eget folkeakademi etablert, og var i virksomhet i 10 år. På 1930-tallet ble Fevang idrettslag dannet, og i 1966 ble Fevang Fotball­klubb stiftet. I 1967 ble klubben tatt opp i Norges Fotballforbund. Fem år senere ble virksomheten utvidet til to lag, og året etter ble en egen damegruppe stiftet. Den første tiden trente og spilte klubben kamper på «Fevang­sletta» ved Raveien, før ny gressbane ved skolen ble tatt i bruk i 1976.

 

Kilder er angitt under omtalen av de enkelte områder og temaer.