Raveien følger det eldgamle raet gjennom Vestfold, som er den største sammenhengende endemorenen i Skandinavia, dannet under et av breens siste store fremstøt for 10-12.000 år siden. Da innlandsisen trakk seg tilbake, ble stein, grus, sand og leire, som isen hadde ført med seg fra innlandet, liggende igjen. Det mer enn 10.000 år gamle raet markerer også en grense bakover i tid for menneskets eksistens i Vestfold og Sandefjord.
Så lenge mennesker har bodd i og ferdes gjennom Vestfold, har ryggen av raet vært den viktigste ferdselsåren på land.
Så lenge mennesker har bodd i og ferdes gjennom Vestfold, har ryggen av raet vært den viktigste ferdselsåren på land. Like lenge har det vært først sti og siden ridevei på raet. Kjøreveien vi kjenner i dag, ble ikke bygd før etter 1665. Langs veien kunne en møte embetsmenn på flyttefot, forretningsfolk på vei til og fra hovedstaden og andre handelssentra, militæravdelinger på marsj, reisende med hest og vogn fra en skyss-stasjon til en annen, taterfølger med hester, skuespillertrupper med husvogner, og en sjelden gang fyrster, konge og embetsmenn fra København. Etter at bilen overtok for hesten, økte trafikken kraftig utover på 1900-tallet, og veien måtte gang på gang utbedres og utvides. I tidens løp har veien hatt mange navn: Veien på Ra, Kongeveien, Postveien, Raveien, Sørlandske hovedvei, riksvei 40 og E18. I lengden kunne veien likevel ikke ta unna den store trafikken, og ny E18 motorvei ble bygget lenger vest. Dermed ble Raveien igjen mest bruks som ferdselsåre for fastboende annen lokalbefolkning. Ved E18 på Tassebekk står for øvrig grevskapsstøtta, som tidligere sto ved Raveien og markerte grensen mellom Sandar og Stokke kommuner. Foruten å markere kommunegrensen, var dette i eldre tider også grevskapsgrense mellom grevskapene Jarlsberg og Laurvigen, eller som det står på steinen: «Denne grændsesteen der dele mellom Jarlsberg og Laurvigs grevskaber reistes av greve P. Wedel Jarlsberg og M. Treschow aar 1863». På sokkelen er Carl XV’s monogram hugget inn.
Da isen trakk seg tilbake, innvandret trær o.a. vegetasjon. Et av de siste treslagene som etablerte seg i Vestfold var bøk, rundt år 700 e.Kr. Langs Raveien finnes fortsatt noen felt av bøkeskog. Dette er rester etter en stor, frodig bøkeskog som tidligere strakte seg fra Tassebekk i nord til Lasken i sør. I en beretning om en kongeferd gjennom grevskapene i 1749 het det at: «Når man fra Skjee kommer man over en bækk, kaldet Tassebækken, hvor Jarlsberg Grevskab endes, og Laurvigs Grevskab begynder; den anden halve mil, har man en tyk bøgeskov at fare igjennem, hvorfor og veyen i almindelighed kaldes bøgeskoven.» Løvskogen langs raet ble kraftig redusert på 1800-tallet, da skuteverftene trengte eik og bøk til seilskuter, og rundt 1900 ble en del av den løvskogen som sto igjen, solgt og brukt til produksjon av smørbutter. Likevel finnes fortsatt deler av bøkeskog, bl.a. på Fevang.
Den gamle postruta, «Kongeveien» mellom Christiania og Stavanger, var nær 60 mil lang og delt i 54 etapper. Langs veien utpekte myndighetene postgårder, og det var bøndene på disse gårdene som hadde oppgaven med å frakte postesekken neste etappe. Med enkelte unntak, fikk postbøndene ikke betaling for arbeidet, men ble i stedet kompensert med fritak fra en del byrder som ellers påhvilte bøndene, de ble skånet for militære utskrivninger, og slapp fri skyss av embetsmenn og adel og pliktarbeid for konge- og lensherrer. I «Rapporter om tilstanden i det norske postvesen 1752-1756», forteller postinspektør Jens Schanche at det var store forskjeller på postgårdenes byrde, og foreslo derfor endringer i etappe-inndelingen. Flere av etappene berørte Sandefjord, med Fevang-området som et sentralt «knutepunkt». Etappe 8 gikk fra postgården Gaupås i Sande, over Kirkevoll mot Revetal, til Haugtuft på Fevang, mens etappe 9 gikk fra Haugtuft til Bjune i Våle. Forbi Sandefjord gikk etappe 11 og 12. Etappe 11 gikk fra Oserød sørvest for Sem til Bjørnum på Fevang. Om denne etappen skriver Schanche bl.a. at «Disse 2 gårders oppsittere skytzer hver sin uge posten, god vej» og «Mellom Furulund kafe og Gjennestad er det på den gamle veien en bratt kneik som ble kalt Brurebrekka, etter et sagn om at det der hadde foregått et bruderov». Etappe 12 fulgte deretter Raveien fra Bjørnum gård på Fevang til Ringdal ved Amundrød i Larvik. Bjørnum gård blir omtalt som storgård i 1814, med 4 hester, 12 kyr, en okse, 4 sauer. Senere overtok postverket selv transporten av posten, som foregikk til fots eller med hest. Atskillig senere, i 1931, ble Fevang brevhus etablert, på Haugtuft, ved krysset Raveien/ Lingelemveien. Brevhuset var underlagt Sandefjord postkontor, men ble i 1971 lagt inn under Tønsberg postområde. Brevhuset benyttet først 4-rings kassasjonsstempel nr. 926 og fikk tilsendt "Kronet posthorn"-stempel i 1936, 1938 og 1939. Bestyrere ved brevhuset var bl.a. kjøpmennene Christian Bøe fra 1931, Hans Myhre fra 1939 og Harald Lindaas fra 1956. Vinteren 1975 ble brevhusert lagt ned. Vi har dessverre ikke gode bilder av/fra brevhuset, men tar gjerne imot dersom noen har slike bilder.
Kilder: Store norske leksikon – snl.no; Wikipedia.org.; Thoresen, per: Fevang-feltet, Sandar Historielag/kulturminner, 1981; Møller, Vilhelm: Sandar bind I, 1978, Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Verde, Roar: Fra postgårder til postkontor, Sandar Historielag/ Kulturminner, 2022; Digitalmuseet.org.; Norges Postmuseum.