Fevang var senter for en av de første faste bosettingene i Sandar. Bygda «oppsto» da det ble etablert et storgård-senter ved Nordre Fevang i romertiden, dvs. mellom Kristi fødsel og år 400, sannsynligvis sent i denne perioden. De aller eldste gårdene var av betydelig størrelse.
Gården Bjørnum het på gammelnorsk Bjarnheimar, sammensatt av dyrenavnet bjørn og heimar, flertallform av heimr, dvs.
Gården Bjørnum het på gammelnorsk Bjarnheimar, sammensatt av dyrenavnet bjørn og heimar, flertallform av heimr, dvs. hjem. Senere ble navnet endret flere ganger, til det ble Bjørnum i 1723. Rundt 1690 ble gården delt i to bruk. Det ene bruket ble kjent som «lensmannsgården»; her bodde lensmenn i flere generasjoner. «Gamlelensmannen» Thor Trulssøn Bjørnum arvet gården etter sine foreldre på 1780-tallet. I 1828 overtok datterens sønn, lensmann Thor Aakessøn Klaveness, gården. Hans 3 sønner fikk alle egne gårder. To fikk gårder annet steds, mens den yngste, Tor Torssøn Klaveness, overtok Bjørnum i 1835. Da han døde, fikk to av sønnene gårder på Bjørnum. Den ene, Tor Torsen Klaveness, overtok sin gård i 1856, men måtte gå fra den i 1888; den ble da overtatt av Anders og Hans Antonisen. Etter brann i 1903 ble denne gården delt i to. Den andre sønnen, Olaus Klaveness, overtok sin gård i 1869. Han er også kjent som herredskasserer og Stortingsmann. Han flyttet senere til Mo og overlot driften av på Bjørnum til sønnen Thorvald. Senere ble gården solgt og gikk ut av slekten. I Bjørnumskogen er det skogkledd myrterreng, med stier eller hulveier i terrenget. Hulveiene er et resultat av slitasje gjennom mer enn tusen år, som har skapt erosjon, slik at veiene har «gravd seg ned» i terrenget. Her ligger også Bjørnum-myra, kanskje den største myra i Sandefjord. I tidligere tider var myrene store. Et håndtegnet kart over Larvik grevskap fra 1656 viser Bjørnummyra som en innsjø med avløp. Senere har gjengroing redusert myra fra å ha et vannspeil på ca. 600 m2 og en dybde på 4 meter, til et vannspeil på rundt 50 m2, i tørre perioder enda mindre.
Gården Søndre Fevang het på gammelnorsk Fifangrir, eldste form av Fifvangrir. Fifa er hentet fra plantenavnet myrfivel eller myrull, mens andre del er flertallsform av vangr, som betyr gresskledd slette. Senere ble navnet endret flere ganger, til det i 1723 ble Fæwang, og så Fevang. Fevang-gården var i tur og orden kirkegods, byborgergods og grevegods, før bøndene kjøpte det meste av eiendommen av Treschow på 1830-tallet. Skipper Paus Christian Thorsen kjøpte én gård av Treschow i 1836. I tillegg kjøpte han i 1839 den nordre delen av Bjørnum av svigerfaren, lensmann Thor Aakessøn Klaveness. Deretter gikk denne gården i arv, til den ble delt opp og solgt ut av slekten. Gården ble i 1939 overtok av Maj Engelstad; senere gikk den videre i hennes slekt. I 1836 kjøpte også Hans Rasmussen en gård av Treschow; denne ble senere solgt og delt opp flere ganger, inntil Harald Fevang overtok. I tillegg ble det i 1886 skilt ut et eget bruk fra denne gården, til Lars Hansen Fevang. Også Nils Hansen kjøpte et bruk av Treschow, i 1837, og solgte dette videre til Jakob Andersen Vataker i 1843. Denne gården ble senere overtatt først av svigersønnen Lars Eliassen i 1861 og deretter av Andreas Larsen Fevang i 1909. Fram til rundt 1900 var det skilt ut i alt 20 bruksnummer her, og i 1973 var antall bruksnummer kommet opp i 49 bruk; ca. 1/3 av dem boligtomter ved Raveien.
Nordre Fevang ble skilt ut som egen eiendom i 1817, og ble siden solgt flere ganger. En del parter ble også solgt unna både før og etter år 1900. I 1831 kjøpte Ivar Hørdalen og Jakob Andersen Vataker en gård på auksjon. Vataker overtok deretter gården alene. Senere gikk gården til sønnen, Anthoni Jakobsen, og deretter til nevøen Osvalg Vataker, før den i 1964 ble overtatt av Ander Thuve. I 1846 kjøpte også Børge Nilsen en del av Nordre Fevang. Deretter gikk denne gården videre i slekten, men fra 1933 gikk den uavbrutt i salg, til Jens Tjentland kjøpte den i 1958, og hans nevø Sigmund Tjenland overtok den i 1973. Fra 1900 til 1906 ble det også solgt unna flere mindre parter fra Nordre Fevang. Disse partene ble etter hvert samlet til én gård, som ble overtatt først av Edvard Grøneng og deretter av Ivar Hjelmtvedt i 1971. Rundt 1860 var det 20 gårder på Nordre Fevang, hvorav 5 store og middels store bruk. I 1973 var antall bruksnummer kommet opp i 99. Av disse var ca. 1/3 skilt ut etter krigen, de fleste til boligtomter langs Raveien.
Gården Haugtuft het på gammelnorsk Haugatupt, dvs. haug-tomta, og huset sannsynligvis ved en gravhaug. I årenes løp ble navnet endret flere ganger, til det i 1723 ble Hauetuft, og så Haugtuft. Fram til 1790-årene var det bare én gård her, men så begynte oppstykkingen. I 1863 var det 4 bruk, men bare ett av noen størrelse. I 1873 ble gården delt i to. Senere ble den delt vider opp og tomter ble skilt ut til boliger ved Raveien.
På Storenga lå det opprinnelig tre små bruk. Alle var skilt ut som egne eiendommer i 1870-årene, og alle ble solgt flere ganger. I 1958 ble det ene bruket solgt til Jens Tjentland og lagt til hans gård på Nordre Fevang. De to andre ble solgt til Engelstad, på Søndre Fevang i 1939, og lagt ned som selvstendige gårdsbruk.
Gårdene i Hørdalen er de nordligste gårdene i Sandar mot grensen til tidligere Stokke kommune. I gammel tid het gården Frøyjudtveit, senere Frøtvedt. I biskop Eysteins jordebok er navnet Frøytweit. Frøy står nok for den norrøne guden Frøy eller for hans søster Frøya. Ved å blidgjøre dette søskenparet kunne bonden sikre seg trivsel blant husdyrene og god avling. Ut ifra gårdsnavn og arkeologisk materiale antas stedet å ha vært et viktig sentrum for fruktbarhets- og dødskult. Endelsen tweit tilsier at gården sannsynligvis ble ryddet i eller etter vikingtiden. Navnet Hørdalen ble først brukt på slutten av 1600-tallet; da hentet grevskapets embetsmenn navnet fra selve dalen nedenfor gården. Over tid festet det nye navnet seg, og fortrengte det gamle Frøtvedt-navnet på 1800-tallet. Gården var helt fra svartedauens tid prestegods. Fram til 1838 var det 4 jamstore gårder her, alle eid av staten. Mellom 1822 og 1871 ble gårdene solgt til selveiergods. En av gårdene ble etter hvert stykket opp i flere parter, som ble lagt under de andre gårdene, før også disse ble solgt og delt videre opp.
Gården Solli het i gammel tid Sollid, som betyr solskinns-lien. Senere ble det to gårder her. Den ene tilhørte fram Oslo hospital fram til 1736, da Nils Kristensen kjøpte den som selveierbruk. Senere ble gården solgt flere ganger, inntil Trygve Aurlien overtok den i 1952. Han drenerte jorda, moderniserte våningshuset, satte uthuset i god stand, kjøpte i tillegg et mindre bruk ved krysset Raveien/Hørdalsveien, og drev dyrking av grønnsaker. Den andre gården på Solli ble fra 1834 eid av gårdbruker og skutereder Ingebret Olsen. Etter ham overtok sønnen Ola Ingebretsen gården, før den ble delt opp og solgt videre.
Tassebekk ligger ved grensa til tidligere Stokke kommune. Her lå det tidlig et småbruk, der det meste av jorda tilhørte en av gårdene i Hørdalen. Tassebekk var opprinnelig en husmannsplass. I 1925 overtok Kristian Hansen bruket etter sin far Lars Hansen Rørkoll.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind I, 1978; Berg, Lorens: Sandeherred, en bygdebok, 1918; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968.