Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram en rekke frivillige foreninger og organisasjoner i Norge, og i Sandefjord. Blant de første foreningene på Fevang, var de religiøse. Senere fulgte både ungdomslag med sangkor, teaterkvelder og dansekvelder på programmet, folkeakademi og folkeboksamling, idrettslag o.a. Foreningene bidro engasjement og et godt lokalsamfunn.
Sandeherreds misjonsforening , tilsluttet Det norske Misjonsselskap, ble stiftet allerede i 1846, på Bjørnum gård.
Sandeherreds misjonsforening, tilsluttet Det norske Misjonsselskap, ble stiftet allerede i 1846, på Bjørnum gård. Mye av misjonsarbeidet ble drevet av kvinner. Våren 1908 ble det avholdt et møte i bygda, der det ble bestemt å bygge et bedehus. Smeden Edvard Carlsen ble formann i bedehus-komitéen, Oscar Brekke ledet byggearbeidet, og 12. februar 1912 sto huset ferdig, ved Linglemveien, syd for Haugtuftkrysset. Bedehuset ble i mange tiår et senter for religiøs virksomhet i bygda, og ble utbedret og modernisert flere ganger. I en periode hadde også Den jarlsbergske frimenighet mange medlemmer i området. I 1952 byttet menigheten navn til Det evangelisk lutherske kirkesamfunn, med egen kirke på Mo som åndelig sentrum. I 1942 begynte Idremisjonen et «yngresarbeid» på Fevang, og mot slutten av 1940-årene startet Kjell Waggestad, sammen med Aasmund Berg og Annie Sørensen, opp aktiviteter for unge, i form av «arbeidsmøter», med søm o.a. håndarbeid for jenter, og snekring og sveising for gutter. I 1973 etablerte dessuten KFUM/KFUK eldretreff i bedehuset, et svært populært tiltak.
Ungdomslaget «Fremtidens Håp» ble stiftet i 1912, for å gi bygdas unge et møtested. Bakgrunnen var at det var langt til byen, bilen var ennå ikke kommet, og langt fra alle hadde sykkel. Antoni Brekke ble lagets første formann. Sammen med styret satte han i gang flere tilbud for de unge. De første møtene ble avholdt på «sløyden» på skolen og i ei drengestue på Torp, mens dansefester ble arrangert på en låve. To år senere, i 1914, tok laget i bruk et eget hus, «Valhall», på vestsiden av Raveien, nord for Haugtuftkrysset. Folkeviseleik kom tidlig på programmet. Det samme gjorde teatervirksomhet, og i 1916 satte laget opp sitt første teaterstykke, med landhandler Anton Gokstad som instruktør, for øvrig samme mann som senere ble kjent i byen som «Garn-Gokstad». To år senere, i 1918, ble det også startet et sangkor, med Hans Lingelem som formann. Koret gikk imidlertid i oppløsning allerede året etter, bl.a. fordi mange mannlige medlemmer dro på hvalfangst. Det ble også avholdt møter med foredrag og samtaler om ulike emner. Det gjorde at en del eldre også deltok, og bidro til kontakt på tvers av generasjoner. Oppslutningen sank noe i årene som fulgte, men tok seg opp igjen under krigen. Da gjenoppsto også sangkoret, under navnet «Valhall blandede kor», og var i drift til 1945. I årene etter krigen avtok aktiviteten på ny, og midt på 1960-årene var driften ikke lenger «liv laga».
Ungdomslaget hadde lenge planer om en egen folkeboksamling på Fevang, og i 1915 ble det bevilget 50 kr til formålet. I tillegg gikk Sandar kommune med, ettersom bare kommunale boksamlinger kunne få statlig støtte. Dermed ble samlingen en kommunal institusjon. De første årene var ikke boksamlingen større enn at den fikk plass i et skap på kjøkkenet i ungdomshuset Valhall. Samlingen var åpen en time hver annen søndag, og bibliotekaren fikk en godtgjørelse på 5 øre pr utlån. Med rundt 500 utlån første år, ble godtgjørelsen ca. 25 kr pr år. Både utlån og boksamling økte, og i 1924 ble bokskapet på kjøkkenet for lite. Samlingen fikk da et eget rom i 2. etasje på Valhall. Samme år ble den nye læreren på Fevang skole, Hans Sletmo, formann for samlingen, og fungerte i «stillingen» fram til 1950. I 1926 besto samlingen av 475 bøker og utlånet hadde steget til 1.164 bind. Fem år senere, i 1931, besto samlingen vel 1.000 bind og det ble foretatt 2.066 utlån. Toppen ble nådd i 1933, med 2.751 utlån. Boksamlingen fortsatte å øke, og i 1971 ble et nytt lokale tatt i bruk, i den nye gymnastikksalen ved Fevang skole. I 1976 overtok en bibliotekar fra Sandefjord bibliotek ansvaret for samlingen, som dermed ble en del av folkebibliotekets samling.
I 1943 åpnet badstua på Fevang. Initiativet til badstua kom på et fellesmøte mellom Bondelaget og Sanitetsforeningen, May Engelstad bidro med tomt, og både kommunen og flere institusjoner bevilget penger. Badstua ble populær; bare i løpet av de første 11 månedene besøkte 5.000 badstua.
Under krigen dukket tanken om et folkeakademi opp, og ble realisert i 1945. I årene som fulgte, var interessen stor, og akademiets ble et samlingssted for både unge og eldre. Etter 10 år hadde imidlertid tiden forandret seg; alle hadde radio, flere og flere fikk også TV, og dermed økte tilgangen på informasjon kraftig. Da måtte akademiet innstille sin virksomhet.
På 1930-tallet ble det dannet en rekke nye idrettslag i Sandefjord og Sandar. Blant disse var Fevang Idrettslag. Fotball ble tidlig en populær aktivitet blant unge, med «Fevangsletta» nord for Fevang-lokalet som samlings- og treningsfelt. Etter hvert utviklet tanken om en egen fotballklubb seg, og i 1966 ble Fevang Fotballklubb stiftet, med Ivar H Anholt som formann. I 1967 ble klubben tatt opp i Norges Fotballforbund og fikk plass i 6. divisjon. Fire år senere, i 1971, vant klubben sitt første kretsmesterskap. I 1972 ble virksomheten utvidet til to lag, og året etter ble en egen damegruppe stiftet. Den første tiden trente og spilte klubben kampene sine på «Fevangsletta». Senere ble ny bane opparbeidet nær skolen, med egen gressbane, som sto ferdig i 1976.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978; Olstad, Finn: Sandefjords historie, bind I og II, 1995 og 1997; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord; Wikipedia.org