MS JANITA (II)

1965 Built as bulk carrier JANITA by Nippon Kokan KK (NKK), Tsurumi Shipyard, Yokohama for A/S Kosmos (Anders Jahre), Sandefjord. (Sister ship to MV JAPANA and JANOVA). Newbuilding cost was NOK 25.397.208.
Started at delivery on 16/05-1965 on a time charter to Mitsui OSK, Japan the first year rate of US$ 2,4476. Continued on time charter and voyage based charter.
1968 Arrived Bremen in Germany in November for installation of car deck. Started trading with cars between Germany and US, and Japan and US. Carried bulk cargo in return.
1978 At the sale in February JANITA had a total operating result of NOK 37.034.617. Sold to Chagres Cia. Naviera S.A. (Golden Union Shipping Co. S.A), Hellas, renamed JONNI.
1985 Transferred to Chagres Cia. Naviera S.A. (Golden Union Shipping Co. S.A), Panama, same name
1987 Sold to breaking. Arrived Kaohsiung, Taiwan 12/01-1987. Breaking commenced on 19/01-1987

Referert fra JAHRE NYTT, nr. 1, April 1978
TAKK OG FARVEL MED JANITA

          Kaptein Johan Uteng har sendt oss en hilsen fra JANITAs siste tur for Anders Jahres rederi. Vi takker kaptein Uteng for en særdeles hyggelig hilsen - selv om det er med vemod vi leser om et kjært skips siste tur. Her følger kaptein Utengs brev, datert Kobe 12. februar 1978:
          På JANITAs siste tur for rederiet, fra Long Beach til Kobe, hadde vi en hyggekveld i baren. Kvelden var lagt opp som avskjedslag for JANITA, og det var et rikholdig program som begynte med tale for dagen, opplesning, sketsjer, allsang, visesang, talentkonkurranse og div. Senere, da de under 20 var sendt til køys, var det striptease. I pausen ble det servert iskake og kaffe. Kvelden var meget vellykket og jeg vedlegger noen fotos som kanskje kan brukes. Damen fra stripteasen ønsker ikke å oppgi navn, men kanskje noen av dere kjenner henne igjen. Sender også et brev fra JANITA som hun svært gjerne vil ha spalteplass til i Jahre-Nytt. Brevet er forfattet av vår allsidige maskinsjef Moholt. Vedlagt finner dere også bilde av JANITAs siste besetning, bildet ble tatt ved ankomst Kobe.

Med hilsen Johan Uteng
 

En siste hilsen fra Janita

          Jeg skulle nok kanskje ha skrevet for, men det har liksom ikke vært noen anledning. Men når i dag, på min 13 års dag, mine eiere og mestere vil selge meg, føler jeg at jeg må få uttrykke meg.
          Jeg var stolt av meg selv den gangen, en grå januardag i 1965, da jeg lydløst gled i vannet og ut i Yokohamas havnebasseng, mens champagnen begynte å tørke på babord baug.
Jeg fikk navnet JANlTA av Sandefjord.
          Følte meg virkelig som en dame den gangen, malt i grått, hvitt og grønt. Jeg fikk 36 ivrige tjenere til i stelle og dulle med meg døgnet rundt. Ja, for fikk jeg det ikke som jeg ville ha det, så bare stoppet jeg og ble liggende. Jo kjære dere, jeg var ung og sta den gangen og storforlangende. Dyr i drift var jeg også. Tenk at på de 6 første årene slet jeg ut 36 stempelkroner, ja sikkert endel tjenere også, for den saks skyld. Tenk at jeg gikk i fem år med for tung propell før noen gjorde noe med det?
          Jeg har fostret mang en god tjener, og satt grå hår i hodet nesten på like mange i de 13 årene jeg har pløyd de syv hav. Vil nødig skryte, men har pr. idag tilbakelagt 1.143.800 sjømil. Det er en distanse som tilsvarer vel 54 ganger rundt ekvator.
          Kontaktvansker har jeg aldri hatt i de årene. Jeg har truffet både lektere, sluser, kaianlegg, bøyer og andre båter. Det har jo ikke alltid gått like bra, men jeg er jo assurert mot slikt.
          Ungdommen kunne selv jeg ikke bevare evig. l overgangsalderen fikk jeg ny kledning, jeg ble malt i rødt og gult. Selv midjen ble ikke skillt fra resten, rødt alt sammen. Fryktelig trist. Men jeg forstod jo etter hvert at det var for i spare vedlikehold. Jeg innså også på den tiden at jeg var angrepet av et fryktelig utslett som kaltes rust. En fryktelig sykdom som eter meg opp innenfra.
          Mine siste år har også vært interessante. l 1974 fikk jeg reisetjenere som ekstrahjelp i noen måneder. Da ble det fart i sakene. Det ble reparert og fornyet, jeg fikk smykke meg med bokstavene E0. Det innebar at jeg skulle klare meg helt alene i maskinen om natten. Jeg var jo litt skeptisk de første dagene, men fant fort ut at det var jo bare å ringe i en klokke, så var det straks en tjener på pletten.
          En annen forandring skjedde også på mine siste år. Jeg skulle nemlig bli prosjektskip. Jeg skulle bare ha 26 tjenere, og disse skulle drive meg mest mulig rasjonelt. Det var delte meninger om denne formen både ombord og hjemme. Men mine tjenere gjorde det så bra de bare kunne. At det ikke gikk så bra, skal jeg her og nå ta det fulle ansvaret for. Jeg vil bare se i øynene at jeg var for gammel og lite tidsmessig for dette formål.
          En fordel synes jeg det var, da jeg de siste 2-3 år har hatt mange faste tjenere. Stolt prøvde jeg å vise mine beste sider når de kom tilbake etter ferien.
          Mine tjenere har siden jeg var ny, hatt ikke mindre enn 171 stempelsjauer for å holde meg i trim. 35 sylinderforinger har jeg slitt ut på mine vel 54 ganger rundtjorden. Jeg har brendt opp 130.772 tonn med fuel. 12.192 tonn diesel har det også gått med.
          Jeg har aldri vært av den rolige typen, det må jeg innrømme. Har det blitt en liten bølge på vannet, så måtte jeg simpelthen rulle fra side til side. Jeg skammer meg virkelig over den behandlingen jeg har utsatt dere mine tjenere for på denne siste reisen jeg hadde dere ombord. Dere har vel neppe hatt et rolig døgn slik som jeg har stampet meg fram.
          Jeg lengter nå etter å komme i dokk, liksom dere lengter etter slippe vekk fra meg, den skrøpelige gamle damen som jeg er. Håper iallfall noen av dere har vemod i blikk og sjel og sender meg en stille tanke når dere om noen dager ser meg for siste gang.
          Nå håper jeg bare at mine nye eiere vil gi meg den sårt trengte make up, før de setter meg på vannet igjen. Og at jeg vil tjene dem som jeg har tjent dere, i kanskje nye 13 år.
          Kjære dere alle, mine tjenere ombord og i land, mine eiere og mestere. Håper dere ved anledninger vil minnes, om ikke annet så iallfall de gode sider ved meg. Jeg får snart nytt navn, så dermed blir JANlTA «ledig». Mitt siste ønske og håp er at jeg om ikke lenge får se igjen mitt navn på en av mine etterfølgere.
          Jeg sier nå til dere alle - som det en gang ble sagt til meg - «Må hell og lykke følge dere på alle hav»..

Med vemodig hilsen JANITA

Kilde: Jon Moholt/Jahre-Nytt