Skippergata 6 - oppført ca. 1670

Alder
Bygningen består av to tømrede deler satt mot hverandre i øst-vest retning, parallelt med gateløpet. Tømmeret i bygningen er aldersbestemt ved årringundersøkelse. Tømmeret i den vestre delen er felt vinteren 1668/1669, mens tømmeret i den østre delen er felt vinteren 1762/1763. Det er ikke påvist flyttemerker i tømmeret. Det antas følgelig som mest sannsynlig at den eldste delen er satt opp hvor huset nå står i 1669, eventuelt i 1670, mens den østre delen er tilpasset og bygd til i 1763, eventuelt året etter.

Alle bygninger eldre enn 1650 er etter norsk lov automatisk fredet. Det er få kjente 1600-talls bygninger i Vestfold og svært spesielt med fortsatt stående borgerskapsboliger fra denne tiden.

I en uttalelse til Vestfold fylkeskommune, datert 31.08.2000, kommenterer arkitekt Arne Berg ved Norsk institutt for kulturminneforskning aldersbestemmelsen av tømmeret: "Desse tidfestingane stadfestar seg i måten husa er tømra. Den vestre har i hovudsak novhovud med avsmalnande veikt markerte sekskanta endeflater; halsen helst høgt i tverrsnittet, den austre avsmalnande hovud med firkanta endeflater. Begge høver presist inn i tidbolkane for allmenn laftekronologi."

Fotografiet er fra april 2005 og viser tømmeret hvor de to tømmerdelene er satt mot hverandre i nordveggen. De avsmalnende og svakt sekskantede laftehodene fra bygningens eldste del vises til høyre. De noe yngre laftehodene med klar firkantet utforming vises til venstre. Et gammelt og rødmalt kledningsbord, en underligger, er festet inn mot disse laftehodene. Mangel på maling viser hva overliggeren har dekket.

Ved oppføring av laftebygninger ble det for veggtømmeret hele tiden skiftet mellom rot- og toppende, noe som bildet klart viser for begge tømmerveggene. Tømmeret i vestre del har gjennomgående større dimensjon enn i østre del.

For å oppnå mer plass inne ble, som det viser seg i interiøret, tømmeret i den eldste østveggen fjernet, men selve laftehodene, som bildet viser, var nødvendige å bevare for stabiliteten i ytterveggen.
(Foto RLT)
 

Romdeling
Den vestre delen, målt utvendig på tømmeret, er ca. 10,10 x 9,25 meter. Den er innvendig delt i fire rom av to kryssende vegger med sentral pipeplassering. Det er indikasjoner på at dette også kan ha vært den opprinnelige pipeplasseringen. Slik sentral pipeplassering er ikke vanlig kjent i norsk byggeskikk på 1600-tallet. Det antas at anvendelse av plantypen og pipeplasseringen henger sammen med økonomisk mulighet til anskaffelse av støpejernovner, Jern Kakelovne, som var dyre i anskaffelse og alltid nevnes spesielt i de gamle takster. Branntaksten fra 1807 nevner tre slike ovner i bygningen. Skippergata 6 er det eldste kjente eksempel i landet på den nevnte romdeling og er følgelig unik.

Detaljer
Det er påvist en rekke spesielle og interessante detaljer i utførelsesmåte og utstyr, som en videre og sterkt ønsket undersøkelse sannsynligvis vil kunne dokumentere nærmere.

Vestfold fylkeskommune sier i sitt forslag til fredning: Formålet med fredningen av Skippergata 6 er å bevare en kulturhistorisk og bygningshistorisk verdifull bygning som er en av de eldste bygningene i Vestfold, som representerer en av de tidligste borgerskapsboligene i Sandefjord og som er den tidligst kjente bygningen i landet med korsformat fireromsplan og høyst trolig midtstilt pipe.

Kildemateriale
For fredningsforslaget vises til: Skippergata 6, Gnr. 173, Bnr. 94, Sandefjord kommune. Forslag om fredning. Heftet er utarbeidet av Vestfold fylkeskommune, avdeling for administrasjon og forvaltning, 01.07.2003. Der er også oppgitt anvendt kildemateriale.

Om bygningen
Den eldste kjente beskrivelse av bygningen Skippergata 6 finnes i en taksasjonsforretning fra 1767. Originaldokumentet oppbevares i Statsarkivet i Kongsberg. Den landsomfattende taksasjonen ble utført som følge av opprettelsen av Norges Brannkasse og etter anordning gitt av Christian VIl på Frederiksberg slott 18. august 1767. Bestemmelsen omfattet alle byer og ladesteder. I Sandefjord ble 74 "Private Huuse og Bygninger" taksert. (Jfr. Knut Hougen: Sandefjords historie I, s.142ff.)

I området rundt Skippergata beskrives 13 hus med adresse BagGaden. Dette var det tidligere gatenavnet. For eiendommen Skippergata 6 kan leses:

BagGaden 18 med eier Carl Werner: Forhuset klædt med Bord og rødt malet. 25 Alen langt, 15 Alen bredt, indbefatter 4 Wærelser med 2 Jern Kakkelovner, eet Kiøkken med Skorsteen og Brÿgger Huus med Bagerovn: 200 rd
BagHuuset 10 Alen langt, 5 Alen bredt
Derudi Koe-Stald og een Lade: 20 rd
Plankeverket er 80 Alen: 10 250 rd

En norsk alen er 62,75 cm, og omgjort blir de nevnte dimensjoner ca. 15,70 x 9,40 meter. En kontrollmåling av syd- og vestveggen ved det bestående huset viser målene utvendig på panelet 15,74 x 9,59 meter. Dette samsvarer rimelig godt med målene fra 1676. Takarken i sydfasaden er ikke opprinnelig og er sannsynligvis bygd noe før 1900. Ved nordveggen er det i øst ført opp et lite tilbygg som taket er ført ned over. (Se planløsning i KULTURMINNER, gruppe 5.2, våren 1998: Bjørn Kvarenes/Thomas Lund: Skippergata 6.)

I 1767 beskrives bygningen kledd med bord og er rødmalt. Sannsynlige rester av denne kledningen er brukt som utbedring og utforing for senere fasadepanel, påvist ved nordveggen. Underliggerne har sterkt varierende bredder, største bredde er i nordveggen målt til 27 cm. Tykkelsen er ca. 30 mm. Overliggerne, raftene, har vært fint profilerte og har også hatt sterkt varierende bredder. Tykkelsen er ca. 25 mm. Rødmalingen er fortsatt intakt. Det har vært stående kledning.

Når ytterkledning fjernes ved gamle hus, kan spennende og interessante detaljer vise seg, som ved dette fotografiet fra april 2005. Da var kledningen på nordveggen fjernet, og under denne var det slått på eldre kledningsbord som utforing og utbedringer.

Den profilerte overliggeren var skadet og manglet profildelen på den ene siden, men rødmalingen var intakt. Alt tyder på at dette er rester av kledningen som beskrives i 1767.
(Foto RLT)
 

Hvem bygde og bebodde Skippergata 6?
Byggherren er ukjent, men må ha tilhørt borgerskapets øverste skikt. Det økonomiske grunnlaget skyldes en utstrakt eksport av tømmer fra den værsikre havna innerst i Sandefjordsfjorden. I utgangspunktet foresto bøndene selv denne utskipingen i direkte forhandling med tilseilte utenlandske skuter. Fra 1587 fikk den merkelige soknepresten Peder Vemundsen i Sandar eksklusiv rett til "en ærlig, borgerlig Næring til Lands og til Vands ... ", og han bygde sin handelsbolig "Florens" sannsynligvis tett ved stranda. Noe etter 1600 finnes spor av tilflyttede Tønsberg-borgere som forsøkte å drive handel med tømmereksporten, og vi må anta at disse ønsket å bygge "strandnært". En matrikkel over faste eiendommer, oppsatt etter kongelig ordre 1661, hvor "de paa Stranden boendes, deres Vaaninger ere udi Pendinge taxerede..." er delvis vannskadet. 14 hus er tatt med. Disse lar seg ikke identifisere.

I 1662 kom en viktig bestemmelse. 30. juli slo et kongelig reskript fast at "Trælasthandelen skal hos Borgerskabet alene forblive", og i den etterfølgende tiden vokste et levedyktig borgerskap fram. Det er i dette miljøet byggherren av handelshuset Skippergata 6 hører til og må søkes.

Knut Hougen antar (Sandefjords historie I, s. 326f) Synneve Bude (Budde?) som første kjente eier. Hun tilskjøter eiendommen 1758 til svigersønnen, styrmann og senere skipper Carl Jacob Wærner. Taksasjonsforretningen fra 1767 nevner Carl Verner som eier. Vi må følgelig kunne slutte oss til at det er nevnte mann som rundt 1763/64 oppfører tilbygget mot øst. Da er den ene byggherren navngitt.

Hougen nevner videre følgende eiere: Ole Christian Grøn 1796-1810, Hans Johannessen Grøn 1810-1814, Jacob Svendsen 1814-1820. Senere hadde Christen L. Sørensen stedet som leiegård til ut i 1840-årene. Skipper Hans Jørgen Christensen (død 1856), gift med Kaja (Karen Helene) f. Kruge overtar så eiendommen. Christensen var bror til Søren Lorentz Christensen, og Kaja var søster til Otilie, konen til Søren Lorentz. Dette er det tidlige Sandefjords borgerlige toppskikt.

I folketellingen for 1865 står Kaja Christensen som eier, Hussmoder Skibsrederinde. Hun bor der sammen med to sønner som begge er styrmenn, en datter, en pleiesønn og en Tienestepige. I 1875 er Kaja fortsatt eier og oppgis som Skibsrederske og Skibsrederenke. Hennes yngste sønn er blitt skipper, Paa Rejse fra Kristiania til London. Datteren, Lærerenke, forsørges av moren, og det finnes fortsatt en tjenestepike.

Miljøet rundt Skippergata 6
Dersom vi går inn i de to nevnte folketellingene, kan vi få med oss litt av det daværende miljøet i Skippergaden: I 1865 finner vi som gårdeiere i gata tre skipsredere i tillegg til skipsrederinnen Kaja, en skipper, to Smede-mestere, en tømmermester, en seilmaker, en badetjener samt en klokker og skolemester. Kaja oppgis å ha ei ku og en utsed på 1/2 tønne hvete og 1/2 tønne potet. Smedmesteren Svend Paulsen Saneberg (Sandberg) har 2 kyr — sammen med kone, åtte barn, en tjenestepike og to Læredrenge. En av de øvrige skipsrederne har en hest og ei ku.
l 1875 finner vi i tillegg til skiprredersken Kaja (Karen Helene) to skipsredere og en skipsreder som også er tømmermester, en skipsførerkone med fraværende mann som oppgis å være skipsfører og skipsreder. Vi finner videre en styrmann, havnefogd, smedmester, seilmaker, badetjener samt kirkesanger og skolelærer.

Det synes som om Skippergata bar sitt navn med rette og var en viktig gate mot slutten av ladestedstiden og inn i den unge byen fra 1845 av.

Skippergata 6 lå lenge som siste hus med Prestegårdens åpne jorder videre mot øst, jfr. kart fra 1828 som ble tatt opp i forbindelse med diskusjonen om ladestedets utskillelse fra Prestegården. En tid senere ble Skippergata forlenget østover til Bjerggata, og nye tomter ble utlagt til bebyggelse. Flere av de da oppførte bygningene står fortsatt.

Forminsket utsnitt av kart fra 1828 med Skippergata 6 markert.
I tillegg til kildestoff nevnt i teksten er ovenstående basert på eget framskaffet materiale og observasjoner.

Kilde:KULTURMINNER Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord