Fram til rundt 1930 brukte de som bodde på Tjøme Sandefjord som «sin» by, og når de skulle til byen, tok de båt over til Lahelle. I tillegg gikk det rutebåter mellom Oslo og Vestfold, som også benyttet Lahelle som anløpssted, for både varer og gjester, bl.a. til Sandefjord Bad. Fra Lahelle gikk transporten videre landeveien med hest og vogn til byen. Dermed sparte båtene tid, fordi de slapp å gå inn den lange Sandefjordsfjorden. Senere gikk transporten til byen over fra hest til bil og buss. Utover på 1920-tallet, ble forbindelsen mellom Tjøme, Nøtterøy og Tønsberg bedre. Dermed avtok trafikken via Lahelle, og rundt 1930 var den helt avviklet.
I gamle dager var Sandefjord «byen» for de som bodde på Tjøme, fordi det var vanskelig å komme til Tønsberg.
I gamle dager var Sandefjord «byen» for de som bodde på Tjøme, fordi det var vanskelig å komme til Tønsberg. Veien fra Tjøme til Tønsberg var lang og tung, med bl.a. 41 grinder som måtte åpnes og lukkes, og det var ikke bro over Vrengen-sundet. Derfor foretrakk folk å ta båt til Lahelle, og så fortsette landeveien med hesteskyss til Sandefjord, for å handle. Det samme gjorde gjester til Sandefjord Bad o.a. som kom med rutebåt fra Oslo til Lahelle. Dette medførte at det var en god del båttrafikk til og fra Lahelle.
I 1910 kom det fart i planene om regulær trafikk mellom Tjøme og Lahelle, Sandefjord Handelsstand leide inn en motorbåt, «Odin», som ble satt inn i rutetrafikk, med mellom-anløp på Veierland og Hudø. Dette førte til en stor debatt i Sandar herredsstyre, om bruk av bil i stedet for hest. Bilen var den gang fortsatt et ganske ukjent «fenomen» i Sandefjord, men «alle» forsto at den var på vei inn. Derfor drøftet herredstyret bilruter mellom byen og Lahelle, for å bedre trafikken for de som kom dit med båt. Det ble mye debatt, bl.a. om hvordan hestene ville reagere på «dette larmende tekniske uhyret», om den dårlige veien ville tåle motorisert trafikk, og om fartsgrenser. Det hele endte med at automobilen ble anbefalt innført, med en fartsgrense på 12 km/t. Dette førte igjen til dannelsen av «A/S Sandefjord kommunikasjon», som bestilte en motorbåt som kunne ta 50-60 passasjerer. Ruten med motorbåt ble imidlertid ikke noen suksess, og båten måtte innstille allerede etter den første sommeren.
I 1921 startet så Handelsstanden opp en ny ruteforbindelse Sandefjord – Lahelle – Tjøme. Mellom byen og Lahelle ble trafikken besørget av vognmann Gustavsens biler, senere kalt Gustavsens rutebiler. I tillegg til rutebilene hadde Sandefjord også godt utviklede omnibuss-forbindelser, dvs. bilbusser til bestemte steder. En av disse forbindelsene gikk mellom Sandefjord og Lahelle. Den gang fantes bare én vei til Lahelle, veien over Freberg og Blåstein. Ruten ble kjørt 3 x daglig, billettprisen var 25 øre pr km, og rutebilene snudde i Lahelle. Den første rutebilen var bare en påbygd lastebil, men kunne etter behov gjøres om til bruk for lastetrafikk. I 1923 kjøpte Gustavsen så inn en «Independent» rutebil med plass til 20 passasjerer, og året etter, i 1924, kjøpte A/S Tjøme-Lahelleruten inn en større båt, «Lahelle». Denne ble imidlertid raskt for liten, og en ny båt, «Sjøstrand», ble satt inn, «Sjøstrand» hadde både lugarer, salong og promenadedekk, og var sertifisert for 90 passasjerer. Året etter, i 1925, fikk så «Lahelle» fikk større motor og kunne gjøre større fart. Trafikken var nå ikke større enn at «Lahelle» kunne ta alle passasjerer i rutetrafikken, og «Sjøstrand» ble i stedet brukt til leieturer og andre spesielle arrangementer.
Etter som kommunikasjonen over land til Tønsberg ble bedre, endret handlemønsteret seg og Tønsberg overtok gradvis rollen som handelssted for beboerne på Tjøme. Fra slutten av 1920-tallet kom det dessuten flere og flere hytter langs fjorden, og flere fikk egen motorbåt. Dermed var ikke rutebåten lenger det eneste alternativet. I 1931/-32 ble så Vrengen bru bygget. I tillegg ble det etablert bussforbindelse mellom Tjøme og Tønsberg. Dermed ble
forbindelsen mellom Tjøme og Tønsberg betydelig bedre, Tønsberg ble byen for tjømlingene, og båtforbindelsen mellom Tjøme og Lahelle ble lagt ned.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980 og III, 1985; Rove, Harry: Lahelle i Sandefjord, Sandar Historielag, Kulturminner, 2021.