Gokstadhaugen, Kongshaugen på Gokstad, ligger på ei flate opp fra Mefjorden, og er dannet ved avleiringer. I vikingtida var elva vest for haugen farbar for skip og båt, i alle fall et stykke oppover mot haugen. Historikerne mener at skipet som lå i haugen, ble trukket oppover elva, tatt opp og satt på bakken noen få meter fra elva. Flata nedenfor haugen var den gang sumplignende sletter, lik de som siden kaltes Sandane, og som har gitt navn til både Sandar og Sandefjord. 400 meter fra haugen, på Heimdal nærmere Mefjorden, der bunnen av fjorden lå i vikingtiden, er det påvist og delvis undersøkt en handelsplass eller kaupang fra samme periode. Funn viser at det foregikk både handels- og håndverksaktiviteter her fra slutten av 700-tallet til 900-tallet. Denne plassen var fortsatt i virksomhet, da gravlegginga i Gokstad-haugen fant sted rundt 900 e.Kr. Haugen og skipet ble gravd ut i 1880. Deretter ble både skip og andre gjenstander fraktet til Kristiania, for restaurering, og befinner seg i dag på Vikingtidsmuseet på Bygdøy.
Haugen lå på eiendommen som tilhørte «Kapteingården» på Gokstad.
Haugen lå på eiendommen som tilhørte «Kapteingården» på Gokstad. Gjennom flere generasjoner ble haugen kalt Kongshaugen, og det ble fortalt at en konge skulle være begravd der, med skattene sine. Høsten 1879 begynte derfor sønnene på gården å grave i haugen, uten å finne noe. Vinteren 1880, mens jorda ennå var frossen, begynte de på nytt å grave. Fortids-minneforeningen stanset arbeidet, men etter en stund begynte guttene å grave enda en gang. Dette resulterte i at antikvar Nicolaysen kom til Sandefjord i februar. Han hadde tidligere stått for utgravinger bl.a. på Fevang og Elgesem, og var ansett som landets ledende arkeolog. Da han ankom, hadde guttene gravd en smal gang på skrå ned mot bunnen av haugen og funnet bl.a. en del bearbeidede trestykker. Nicolaysen stilte seg i spissen for faglige utgravinger, som fikk stor oppmerksomhet i norske aviser, og tiltrakk seg mange skuelystne, både lokalbefolkning, gjester ved Sandefjord Kurbad og andre fra hele Østlandet. Det kom til og med en rekke dampskip til byen, med skuelystne. Flere tusen skal ha kommet for å se. Enken på gården tok «inngangspenger» av de skuelystne; prisen var 10 øre, men steg raskt til 25 øre. I alt skal hun ha fått inn 1.400 kroner i entré; det betyr sannsynligvis et sted rundt 10.000 betalende tilskuere, i tillegg til alle som ikke betalte.
Gravhaugen var avlang, med et største tverrmål på 50 meter og en høyde på 5 meter. Dette gjorde haugen til den største i Norden. Allerede etter et par dager fant man skipet som sto med forstavnen vendt mot sør, mot sjøen.
Skipet var godt bevart, fordi det var gravd ned i blåleire. Leiren hadde imidlertid ikke dekket hele skipet, ettersom begge stavnene og den øverste bordgangen hadde smuldret bort. Undersøkelser har senere vist at skipet trolig er bygd i 890-årene og ble satt i haugen omkring år 900. I akterskipet, bak masta, var det reist et gravkammer hvor restene av den døde høvdingen/kongen ble funnet. Gravkammeret besto av stokker, der nederste rammeverk var laftet; det første eksemplet på lafting vi har funnet i Norge. Et stort hull i babord side, fortalte at gravrøvere hadde ranet skipet for verdisaker, sannsynligvis på 1000-tallet.
Det ble også gjort andre funn; 3 små båter av eik, mellom 6 og 11 meter lange, konstruert på samme måte som skipet. I tillegg fant man beinrester etter 12 hester, 6 hunder og en påfugl, forgylt utstyr til ridetøy, reim-endebeslag, et telt, 5 senger, en stor kjele av bronse, klær, et spillebrett, en del pent utskårne dyrehoder mm. Den døde skulle ha med seg utstyr han trengte for å fortsette sin eksistens.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Wasberg, Gunnar: Sandar Bygdebok, 1968; Vikingtidsmuseet.no; Store norske leksikon på nett.