Dette er gjengivelse av en reportasje i Sandefjords Blad 13. april 2002 skrevet av Bjørn Hoelseth under temaet "Gode minner". Her følger innledningen i artikkelen (husk å klikke på "Les mer"). Resten finner du sammen med bildene lenger ned på siden.
"Værste'", "Framnæs", FMV, Framnæs mek. Værksted - kjært barn har mange navn. I mange år byens største og kanskje viktigste arbeidsplass, med mellom 1.000 og 1.250 fast ansatte, pluss, pluss. Hvordan var det egentlig, å jobbe der?
En god arbeidsplass, en sosial og forståelsesfull arbeidsgiver, et helt lite samfunn i miniatyr, med mange markante personligheter - "originaler", ville vi sagt i dag, sier formannen for Framnæs-pensjonistene, Åge Thorkildsen. Foreningen er fortsatt limet som holder tidligere ansatte sammen. Den er tilsluttet Fellesforbundet og kalles Søndre Vestfold Fagforening. De aller fleste av de 350 pensjonistene har en fortid i FMV, selv om noen av dem etter nedleggelsen gikk over til andre bedrifter som Arctos. Fast møtested er eldresenterne, særlig Framnessenteret.
Vi har samlet en håndfull av den gode, gamle årgangen, fra i underkant av 70 til drøye 94 år. Litt svekket syn og hørsel hos enkelte, litt plunder etter lårbensbrudd og diverse, men pytt: Alle ville stille opp da de fikk anledning til å prate om livet på Framnæs. Noen er i uforskammet god form og kommer feiende på sykkel. Formannen selv, en ungsau på 71, skal på skreifiske i Trønderlag etter møtet. Vi er et steinkast fra den gamle arbeidsplassen, og behøver ikke "legge på 25 øre" en gang:
-
"Husær'u" hvordan vi stilte opp her i porten før fløyta gikk? Fra venstre Trygve J. Olsen (74), Ansgar Johansen (94), Åge Thorkildsen (71), Sverre Corneliusssen (73), Ole Henrik Elgesem (som var funksjonær og slapp å stille foran porten - 78 år) og Øivind Hansen (68).
Foto: Møller, Atle
År: 2002
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Litt paradoksalt starter samtalen med ventingen foran porten ved arbeidstidens slutt. Mange var ute i god tid, i 40- og 50-årene gående eller med sykkel, deretter kom moped-bølgen, og til slutt bilene. Uansett: Noen minutter, onde tunger sier opptil kvarteret, før fløyta går, stiller man opp for å komme fort ut og fort hjem. Det er den hevdvunne "gang- og vasketida" som tas ut her foran porten. Fra Driftskontoret følger man lett irritert med for å se om det er noen som til stadighet er veldig tidlig ute.
En av dem var "Klungblom", som arbeidskameratene ba holde seg litt i bakre rekke, for han var så lett gjenkjennelig på kroppsformen, forteller Thorkildsen, som var platearbeider og i Utegjengen i mange år.
Selv hadde jeg en rød lue på meg en periode, og en dag skulle jeg innom Storsmia nær porten sent på dagen. Den lua hadde driftsingeniør Yggeseth lagt merke til, og så sa han: "Jaså, du er så tidlig ute om kvelden. Jeg synes du enten skal skifte lue, eller gå hjem" (bli sagt opp)! Jeg valgte å bytte lue, ler Thorkildsen.
Striden med ledelsen om "vaske- og gangtida" det vil i praksis si ventetiden foran porten, hadde lange tradisjoner. Men det var sjelden ledelsen på Driftskontoret virkelig tok affære. Det ble med syrlige bemerkninger.
Bildet:
Ansgar Johansen foran minnetavlen over dem som mistet livet under krigen. Tavlen er laget av Sigurd Gustavsen, selv Framnæs-ansatt.
Foto: Møller, Atle
År: 2002
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Det går mange historier om hva arbeiderne på Framnæs hadde med seg hjem fra arbeidsplassen, og 90 prosent er antagelig sant.
Jo da, det stemmer, det ble laget juletreføtter, rattkjelker, sparkstøttinger, søppelbokser og vedkasser, stå- og bordlamper og mye annet, ja, til og med hjemmebrentapparater. Mye var førsteklasses håndverk, for smedene våre var usedvanlige dyktige, sier Sverre Corneliussen (73), stillasbygger og med i Plategjengen pluss adskillige sesonger på hvalfangst.
Noe av det som var mest populært deler av året, var å ta med ved hjem til fyring. Det var gjerne "stump", avsagde planke- eller bjelkebiter, som ble lesset på sykkelen; helst diskret i sykkelvesker, men noen hadde digre "lass" på bagasjebrettet også. Jeg drev selv den geskjeften, det sparte oss for fyringsutgifter i trange tider, sier Corneliussen. Det gikk rykter om at vedovnene og kaminene til Framnæs-arbeiderne var "så fine på det" at de ikke ville ha gran, furu eller bjerk – bare teak og mahogni. Men det er visstnok overdrevet.
Han var litt uheldig, han nyansatte som hadde tatt med seg et ganske voksent lass ved på sykkelen sin over til bysida på Framnæsfergen, forteller Trygve Olsen (74) med bakgrunn på Kjeleverkstedet og Magasinet. I sin pure ubgdom var han billettør på "færja".
Direktør Arnt Wegger var også med, han hadde sin faste plass under klokka om bord. Men da "vedsmugleren" kom med sykkelen, var det høyvann og vanskelig å få sykkelen inn. Wegger reiste seg og hjalp ham, men ble ikke gjenkjent. "Det var da overhendig flott ved, da mann. Hvor har du fått fatt i den", spurte direktøren. "Den har jeg tatt med meg fra Framnæs", svarte arbeideren. "Jeg kjøper min ved i byen jeg", sa Wegger.
Bildet:
I denne sykkeltaska har det vært mye vedstump, kan du tru, forteller Sverre Corneliussen. Det var vanlig at FMV-arbeiderne tok med seg plankebiter hjem til vedovnen.
Foto: Møller, Atle
År: 2002
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Under krigen var det jo ikke så mye å få kjøpt, og varemangelen gjorde at oppfinnsomheten på arbeidsplassen var stor når det lakket og led mot jul, forteller Ansgar Johansen, 94 år.
Julaften 1941 registrerte Vakta at 26 rattkjelker ble trukket ut av arbeidere. Ingen sa noe. Heller ikke den gangen en mann kom syklende ut porten med et spann maling. Det var i rushtida og uheldigvis veltet han like under vinduet til driftsingeniør Yggeseth så all malingen rant ut, men han gjorde ikke noe vesen av det. Men det ble jo hevet noen øyenbryn da en kar flere kvelder på rad gikk ut med en trillebør fylt med sagmugg. "Hva skal du med all den sagmuggen", spurte vakta. Mannen svarte: "Det er ikke sagmuggen jeg skal ha, men trillebøra!"
Jeg vet om en som bygde seg egen flatbunning på værste’. Da han var ferdig, tok han med seg en trillebør og en sekk sement og rodde dit han holdt på å sette opp hytte...
Øivind Hansen (69), som både har vært mønstringsmann og jobbet i Byggeriet og Maskinverkstedet, husker de flotte fiskestengene som ble laget lenge etter krigen av etterlatt tysk panserstål, og alle slukene som ble støpt. Flere har spart på disse stengene, som er uslitelige. På tuppen brukte de spiler fra paraplyer. Mye matauk er bitt på disse slukene senere. Både Hansen og de andre husker hvordan bedriften sørget for potet- og grønnsakparseller på Vestre Rød under krigen, 240 i alt. Til og med to hester sto til disposisjon.
"Og så var det 1.000 sauer der", flirer Hansen (det vil si FmV-arbeidere med rompa i likestilling etter arbeidstid).
Bildet:
En slitets veteran, Ansgar Johansen (94) har beholdt både humør og hukommelse. Han begynte på Framnæs i 1929 og sluttet i 1975 etter 46 års tjeneste.
Foto: Møller, Atle
År: 2002
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Den kjappe replikken har alltid vært satt pris på av såvel arbeidere som ledelse på FMV. Jeg husker godt "Buer’n" med glassøye, forteller Ole Henrik Elgesem (78), tidligere lønningssjef på FMV. Elgesem var så godt likt av de ansatte og senere pensjonistene at de valgte ham til sin representant og formann i Eldrerådet i kommunen da det ble opprettet. "Buer’n" gikk ikke alltid frem i stillhet når han var misfornøyd med noe, og en gang raste han inn på kontoret til "Didrik" (verksmester Didrichsen) og forlangte en samtale under fire øyne. Didrichsen hadde også glassøye, og svarte: "Da må jeg visst innkalle en mann til!"
Og så var det den sveiseren som gikk til formann Jonassen og mente han hadde krav på 10 øre mer i timen. Det ble blankt avslag. Noen dager etter kom mannen igjen og sa: "Dø, Jonassen, i natt drømte jeg om deg, gitt. Jeg drømte at du ga meg 10 øre timen i lønnspålegg." Da sveiseren hentet neste lønning, hadde han fått 10 øre mer.
Vi husker alle "frokosten", et måltid vi tok ved 10-tida rundt om på arbeidsplassene. Den var ulovlig i forhold til tariffavtalen og kilde til mye irritasjon. Yggeseth kom uforvarende på en kar som satt og spiste av matpakka si, men karen var stor i kjeften og sa: "Uten mat og drikke duger helten ikke". Da sa Yggeseth: "Du kan gå hjem, her har vi ikke bruk for helter".
Den ene historien etter den andre følger, om "Grønlandskokken", Alec med ræva", "Lynet", "Klingende mynt", "Bestefar" og mange, mange andre.
"Pratctical jokes" hørte også med til hverdagen på Framnæs, noen av dem kunne være direkte farlige, minnes Øivind Hansen. Sveiserne kunne for eksempel lure seg til å sveise arbeidssko med jernhæl fast i underlaget, mens eieren sto i dem og ikke fulgte med et øyeblikk. Når han så skulle begynne å gå, rikket de seg ikke, og eieren kunne gå rett "på trynet".
Bildet:
Husker du "Buer'n" og "Didrik" som skulle møtes under fire øyne, sier Ole Henrik Elgesem, mens Trygve Olsen venter spent på fortsettelsen.
Foto: Møller, Atle
År: 2002
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
De trekker gjerne frem de muntre historiene, Framnæs-pensjonistene når de møtes. Til tross for mye vondt slit og mange tunge tak, iskalde arbeidsplasser vinterstid, hutrende natteskift i kamp med klokka, øredøvende støy, røyk og forurensning, har de beholdt den positive holdningen og livsgnisten. Jo, blir de spurt direkte, husker de godt konflikter, streiker og lockout, opplagsår og nesten tomme ordrebøker, permisjoner og oppsigelser. Krigen og okkupasjonen var en vond tid.
Anskar Johansen kan fortelle om "klasselover" og hard kamp for sosial rettferdighet, kortere arbeidstid og bedre arbeidervern, rett til lengre ferier og større innflytelse over egen arbeidssituasjon. Likevel: De innrømmer at ledelsen på Framnæs mek. Værksted tross alt tok vare på sine arbeidere i datidens patriarkalske, men velmente ånd. De som ikke orket tempoet eller ble kronisk syke, fikk andre og mindre belastende arbeidsoppgaver. Etter å ha blitt flyttet på i systemet en tid, fikk man gjerne en enkel bormaskin å betjene inne i Maskinverkstedet. Den ble kalt "Siste reis". Først når en ansatt ikke engang orket denne oppgaven, ble vedkommende sykemeldt – kanskje for godt. For mange var den siste arbeidsdagen en sorgens dag.
Det hadde noe med det sosiale fellesskapet å gjøre, solidariteten, hjelpen kameratene ga i tunge stunder. Hjelpekasser og tilleggspensjonsfond var godt utviklet. Fagforeningen, avdeling 34 av jern og Metall, var meget aktiv. Framnæsklubben forsvarte de svakeste blant medlemmene, og møtte som regel forståelse.
En av pensjonistene kan ikke dy seg. Han vil fortelle en munter historie som avslutning, selv om den har bakgrunn i bitende vinterkulde på en utsatt arbeidsplass: Den gamle kranføreren sør i Byggeriet orket ikke klatre ned hver gang han skulle "slå lens", han gikk bare ut i døråpningen. De mange kuldegradene gjorde at "vannet" kom ned i form av istapper som så ut som spaserstokker, sa de som sto under og fulgte med.
Bildet:
Henry Larsen, snart 90 år, med "lønningsboksen" han har arvet etter sin far på FMV. Larsen begynte som naglelanger og arbeidet senere i Byggeriet og andre avdelinger.
Foto: Møller, Atle
År: 2002
Kilde: sandefjordshistorie.no