THORSISLE (I)

1948 Bygget som motorskip THORSISLE ved The Burntisland Shipbuilding Company Ltd, Skottland (bygg nr.321), for regning av Bryde & Dahls Hvalfangerselskab A/S (A/S Thor Dahl), Sandefjord.
Kaptein Anders Abrahamsen, som den gang bodde i Sandarveien 11, hadde ettersyn under byggingen.
Kjølen ble lagt 04/06-1948
1949 Sjøsatt 01/03-1949. Det var Mossa (Anna) Abrahamsen som var gudmor. Kaptein Abrahamsens kone. Båten ble overlevert rederiet 18/06-1949.
Kaptein Anders Abrahamsen var den første kaptein, den gang THOR I, som åpnet A/S Thor Dahl (Lars Christensen) rute på Stillehavet, mellom San Francisco og øyene i Stillehavet.sin. Han var der frem til krigsutbruddet i 1940.
1950 Selskapet Bryde & Dahls Hvalfangerselskap A/S bytter navn til Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S (A/S Thor Dahl), Sandefjord.
1951 Rapporterte 18/10-1951 maskinhavari 650 nautiske mil nordenfor Cape Town. Måtte ha taubåtassistanse frem til Cape Town for reparasjon.
Sandefjords Blad skriver 19/10-1951:
”Thor Dahls kontor fikk i går middag telegram fra THORSISLE hvori det heter at skipet er kommet vel frem til Cape Town – THORSISLE fikk som bekjent i forrige uke maskinskade da skipet befant seg 650 mil nordenfor Cape Town. En slepebåt ble sendt nordover for å taue skipet til Cape Town. Etter telegrammet er altså slepingen forløpt godt.”
1957 THORSISLE blir From skole i Sandefjords adoptivskip
1966 Solgt til Hanseatische Reederei, Emil Offen & Co., Hamburg 03/08-1966, omdøpt HEIN HOYER. Ble tatt ut av Pacific Islands Transport Line (PIT-Line) i juni. Overlevering til nye eiere i Hamburg i august.
1969 Solgt til Dinaco Cia., de Nav., SA, Mentis Bros , Piraeus, omdøpt DIMITRI METHENITIS
1975 Solgt til Massitos Shipping Co.SA, Piraeus, omdøpt GEORGIOS K
1980 Solgt til Matara Navigation Co.Ltd., Panama, omdøpt IOS. Solgt til hugging. Ankom Gadani Beach, Pakistan 26/12-1980 for hugging.

1949 Built as cargo liner THORSISLE by The Burntisland Shipbuilding Company Ltd, Scotland (ship no.321), for Bryde & Dahls Hvalfangerselskab A/S (A/S Thor Dahl), Sandefjord. Keel laid 04/06-1948, launched on 01/03-1949. Handed over to the owners on 18/06-1949. Started serving the Christensen Canadian African Line (CCAL).
1950 The company Bryde & Dahls Hvalfangerselskap A/S change name to Thor Dahls Hvalfangerselskap A/S (A/S Thor Dahl), Sandefjord
1951 Reported 18/10-1951 engine breakdown 650 nautical miles north of Cape Town. Assisted by tug to reach Cape Town for repair.
The local newspaper. Sandefjords Blad wrote on 19/10-1951:
”Thor Dahls office received yesterday afternoon a telegram from THORSISLE where they say that the ship was well back in Cape Town – THORSISLE had as known engine trouble last week while 650 n.miles north of Cape Town. A tug was sent to assist and tow the ship to Cape Town. According the telegram the towing had gone well.”
1966 Sold to Hanseatische Reederei, Emil Offen & Co., Hamburg 03/03-1966, renamed HEIN HOYER. Left the PIT-Line in June, delivery took place in Hamburg, Germany in August.
1969 Sold to Dinaco Cia., de Nav., SA, Mentis Bros , Piraeus, renamed DIMITRI METHENITIS.
1975 Sold to Massitos Shipping Co.SA, Piraeus and renamed GEORGIOS K.
1980 Sold til Matara Navigation Co.Ltd., Panama, renamed IOS. Sold to breaking. Arrived Gadani Beach, Pakistan 26/12-1980 for breaking.

Fra bladet ”Thor-Glimt”, Nr. 3 – Mai 1958
MS THORSISLE var From Skole, Sandefjord (Sandar) sitt adoptivskip den gang.

Der julegledene gror vilt og evig sommer varmer sinnene
Salongpike Grete Fredriksen på Thorsisle skriver festlig brev til elevene på From Skole, Sandar.

         Vi har tittet litt i korrespondansen mellom THORSISLE og adopsjonsskolen, From i Sandar, og gjengir under et festlig brev datert i Stillehavet 25. mars 1958 fra salongpike Grete Fredriksen som bor i Lindgaardsgate 30 i Sandefjord. Før vi gir ordet til fru Fredriksen må vi imidlertid også gi vår honnør til matros Gunnar Pedersen og telegrafist Finn Johnsen som har sendt en rekke morsomme og interessante brev til skolen. Men så over til fru Fredriksen:

Stillehavet, 25. mars 1958
         Nå synes jeg dere skal ha en hilsen fra –”spinnesiden” her ombord også. Det er visst år og dag siden sist, for jeg har vært her i snart to år, og i den tiden er det ikke blitt sendt noe til dere.
         Ja, det har vært to opplevelsesrike år, selvom jeg mange ganger har lengtet hjem til venner og familie - for ikke å snakke om en real norsk vinter. Dere kjenner jo ruten vår og vet at vi har evig sommer. Riktignok er det vinter her nede også, men det er bare i navnet. Nå er det høst her, men denne turen har gradene ligget på mellom 28 og 34 grader, så det er nok litt forskjellig fra høsten hjemme.
         Det er jo kjente plasser vi går på, og især er det Tahiti vi liker best alle sammen. Der er menneskene veldig vennlige, og så er det så pen natur der. Mellom morgenstellet og middagen pleier vi ofte å gå rett bort på stranden og bade. Det er deilig med en dukkert i varmen kan dere forstå. Vannet er veldig salt der, så vi blir grosne i huden.
         Første turen vi hadde til Tahiti (dette er min syvende) var vi fire stykker som fikk låne en jeep. Da rustet vi oss ut med mat og frukt og hver vår halve fridag, og så dro vi på tur. Det er nydelig i utkanten av Papeete, som byen heter. Vi kjørte forbi store kokosplantasjer hvor palmene stod som perler på en snor.
         Langs veiene stod det barn og voksne og solgte bananer og papias, mangos og poplemos. Det er frukt som gror overalt langs veikantene, så de kommer lettvint til det. Det er ikke farlig med mat den dag i morgen der nei. Og dere skal se alle blomstene. ”Julegleder” og Hibiscus som mor steller med kjærlig hånd hjemme i vinduskarmen, gror vilt. Hibiscusen især gror i høye hekker og er nesten bestandig full av blomster i flere sjatteringer. Kanskje noen av dere kommer på en av Thor Dahl's båter på denne farten, så får dere selv se.
         Det er noe eget ved sjølivet. Det har jo sin sjarme selvom en må være lenge borte fra Norge. For meg har det gått ganske bra, for jeg har mannen min ombord. Det har vi alle fire pikene som er her, men nu skal tre av oss mønstre av, så da vet jeg ikke hvordan det blir siden. Vi har pleid å hygge oss sammen så godt vi har kunnet - kalt det symøte. Klubben ble en gang døpt ”Nålens hvile” fordi vi aldri sydde et sting. Men moro har vi det i alle fall. Guttene pleier å erte oss for disse sammenkomstene. Dere vet de har sitt eget syn på alt som kalles ”symøter” de.
         Tenk på denne turen møtte vi BERGENSFJORD. Vi lå et sted som heter Vavau, som ligger i Tongagruppen. Der kom BERGENSFJORD inn etter oss. Den var for stor til å komme til kai, så den måtte ligge til ankers ute på reden. Alle passasjerene som ville på land og se seg litt omkring, måtte derfor bli satt i land med livbåtene. - Vi stod og så på dem. Det var rart å se båter med det norske flagget igjen.

         Jeg stod ved rekken sammen med de andre for vi skulle gå, og så roper plutselig en nede på kaien. ”Nei, men er det ikke Grete”. Tenk dere, så var det en pike fra Sandefjord, så ordspråket som sier at verden ikke er stor. kan vel ikke bli sannere? Noen sier at Sandefjordingene støter en på overalt i verden, og det er visst like sant.
         Forrige gang vi var på Tonga, var vi med passasjerene på biltur. Vi fikk fridag alle fire. Og det var en fin tur. Vi hadde med en kjele med ”stormsuppe”, for vi skulle spise formiddagsmat på stranden. Først så fikk vi se oss omkring. Blant annet så vi den plassen der alle flaggermusene henger seg opp om dagen. Dere vet at de bare flyr om natten når det er mørkt. Så mange flaggermus har jeg aldri sett før, og jeg får vel aldri se det mer heller. De hang tett i tett i halvveis utdøde trær. Det er flaggermusenes skyld at grenene dør, men jeg er ikke riktig klar over hvorfor. Kanskje læreren deres vet det?          På stranden laget den innfødte sjåføren til et bål som vi varmet suppen på, og dere kan tro det smakte godt med mat etter badet. Riktignok er det hai der, men de går sjelden innenfor revet, så vi kunne bade. Men på de to siste stedene vi kommer fra nå, nemlig Port Vila på New Hebridene og Honiara på Guadalcanal, der ser man haien gå langs skutesiden. Noen så en krokodille også, men dessverre så ikke jeg den. Når vi ligger ved kaien i Lae på New Guinea, kan vi se vannslangene bukte seg rundt stolpene som er på kaien. De er sorte og hvitstripete og jeg tror også de er giftige.
         På den første turen vår hadde vi en fin tur på New Guinea også. Vi ble invitert med noen på biltur oppe i fjellene. Der ligger det to byer som heter Bulola og Vau. Det tok ca. fire timer å kjøre dit. Veiene var smale og bratte. Der fikk vi se virkelig urskog. Veien gikk også gjennom kanibalstrøk, men vi så heldigvis ingen av dem. Det blir vasket ut gull i en elv der, og vi så også de innfødte sitte og vaske sand på sin egen primitive måte. De hvite bruker maskiner.

         De innfødte bodde i små hus eller hytter hist og her. Vi så ingen virkelig landsby hele veien, men kanskje de ligger mer tilbaketrukket. Det var heller ikke alle steder det var broer over elvene, så da måtte vi lukke bilvinduene riktig godt og la det stå til over grundt vann, og de ungene som stod og så på, hadde riktig moro av oss, for det gikk så vannet fosset om bilen.
         Da vi kjørte hjem, var det mørkt. Som dere vet, kommer mørket tidlig i tropene, allerede ved 18-tiden. Vi så da ildfluer. Det er fluer som lyser i mørket, og det hadde jeg heller ikke sett før. Enkelte steder var det helt fullt av dem inne i buskene.
         På New Guinea er det høye fjell og det regner ganske ofte. Regner det, kan vi ikke få lastet. Der består nemlig lasten av finerplater, eller plywood, som det heter på engelsk, og de tåler absolutt ikke regn eller fuktighet.
         Dere skulle ha sett de innfødte som arbeider ombord der. De er nokså halvville, for det er folk som myndighetene bestemmer skal arbeide 3 mndr. i året for på den måten å betale skatten sin. De fleste av disse blir hentet i jungelen. De pynter seg med armbånd av farvede glassperler og har store, virkelig store hull i orene. Antagelig stikker de hullene når de er barn og henger noe tungt i dem så de tøyer seg. Mange har surret sort isolasjonsband rundt hullene og synes sikkert de er veldig fine. Men dere skulle se munnen på dem. Den er fryktelig. De går og tygger på et slags rotter, så de er helt rode i munnen og på tennene - de som har tenner igjen da, og det er ikke alle. Borte på stranden har de et stort skur - riktignok bare et tak på fire stokker, og der spiser de sine felles måltider i spisepausene. Jeg vet ikke riktig hva de spiser. men det går nok mye på bananer, brødfrukt og kjøtt. Brødfrukten erstatter potetene. Dessuten spiser de ris også.

         Nå er vi på vei til Townsville i Australia hvor vi skal laste blybarrer for smelteverket i Tacoma, men dit blir nok ikke vi med denne gangen. Vi regner nemlig med å mønstre av når vi kornmer til San Francisco i slutten av april måned. Da har vi stått to år ombord, og dere vet nok at etter endt tid, har vi fri hjemreise. Vi er veldig spente på om vi kommer med det flyet som går over Nordpolen. Det skulle være veldig moro. Det er jo ikke alltid man kan komme over Polen.
         Så kommer vi tidsnok til å leire en 17. mai hjemme i Sandefjord, en fin dag med grønne bjerketrær og riktig vårstemning. Så kan jeg stå og se dere i 17. mai-toget. Tenker dere gleder dere allerede. Tiden går fort dit nå. Så da blir nok dette første og siste brev til dere fra meg, men jeg slipper i hvert fall å skamme meg over ikke å ha skrevet til dere mens jeg var ombord her på THORSISLE. Jeg håper dere har fått et lite innblikk i hvordan vi har det her ombord, at det ikke er bare hverdag og slit, men litt fornøyelse også iblant---.

Det begynte med at The British Ship Adoption Society stiftet i 1936. To år senere hadde 600 skoler opprettet kontakt ned et tilsvarende antall skip. Her i landet forsøkte en og annen lærer på eget initiativ å kopiere den britiske ide. Det er imidlertid skipsreder Knut Utstein Kloster som må tilskrives æren av å være skipsadopsjonens far i Norge. I begynnelsen av januar 1939 ble det nedsatt en arbeidskomite med representanter fra lærerorganisasjonene, Norges Handels og Sjøfartstidende og Norges Rederiforbund. Da krigen kom ble dette satt på vent. Mange fortsatte kontakten gjennom krigen. Og den blomstret opp igjen etter krigen.