ØRNEN

1877 Bygget som seilskip ÖRNEN ved Kustens varv (F. O. Bergstrøm),  Gøteborg, Sverige for Rederi Aktiebolag Örnen. Registrert i Gøteborg.

1892 Solgt til Ole Nielsen d.y. (A/S Oceana, disp.), Gokstad, Sandeherred.

1893 Innkjøpt av A/S Oceana (Chr. Christensen, Framnæs), Sandeherred (Sandefjord). Omdøpt ØRNEN.

Etter Christensens ekspedisjon i 1892 hadde C. A. Larsen den formening at fangst kunne bli lønnsom om flere skip var involvert. Han fikk overtalt den tyske hovedaksjonæren med på å finansiere en ny ekspedisjon. Ekspedisjonen forlot Sandefjord på høsten. Den andre ekspedisjonen bestod foruten C. A. Larsen på JASON, av kaptein Carl Julius Evensen på HERTA og kaptein Morten Pedersen på CASTOR og med ØRNEN som forsyningsskip, ført av kaptein Carl Englund. Til sammen ca. 100 mann.

De oppdaget en rekke nye øyer og land, bl. a. Foyn Land (1893), Chr. Christensens Island og King Oscar II Land.

C. A. Larsen og Søren Andersen foretok den første skitur i Antarktis. De fant flere fossiler. De fant ikke retthval denne gang heller.

ØRNEN ble senere satt inn i transport mellom Fangststasjonene på øyene i Sydishavet og europeiske havner ført av Carl Englund.

1895 På reise mellom Falklandsøyene og Sandefjord med selolje og selskinn kolliderte ØRNEN med det britiske skipet DS CLAUDIUS ved Goodwin Sands ved Dover ved midnatt 06/07-1895.

Ble etter flere forsøk på berging betraktet som totalhavari. Berget og tatt under slep til London. Kondemnert og forsikringssum på last utbetalt med £30.000. Hele mannskapet kom velberget fra forliset.

1877 Built as sailing ship ÖRNEN at Kustens varv (F. O. Bergstrøm), Gothenburg, Sweden for Rederi Aktiebolag Örnen. Registered in Gothenburg.

1892 Sold to Ole Nielsen d.y. (A/S Oceana, disp.), Gokstad, Sandeherred.

1893 Purchased by A/S Oceana (Chr. Christensen, Framnæs), Sandeherred (Sandefjord). Renamed ØRNEN.

After Christensen's expedition in 1892, C. A. Larsen had the idea that catching could be profitable if several ships were involved. He persuaded the main German shareholder to help finance a new expedition. The expedition left Sandefjord in the autumn. The second expedition consisted, in addition to C. A. Larsen on JASON, Captain Carl Julius Evensen on HERTA and Captain Morten Pedersen on CASTOR and with the ØRNEN as supply ship, led by Captain Carl Englund. Altogether approx. 100 men.

They discovered a number of new islands and countries, including the Foyn Land (1893), Chr. Christensen's Island and King Oscar II Land.

C. A. Larsen and Søren Andersen undertook the first ski trip in Antarctica. They found more fossils. They did not find the right whale this time either.

The ØRNEN was later used in transport between the whaling,- and sealing stations ot the islands in the Antarctic Ocean and European ports led by Carl Englund.

1895 On a journey between the Falkland Islands and Sandefjord with seal oil and sealskin, the ØRNEN collided with the British ship DS CLAUDIUS at Goodwin Sands near Dover at midnight 06/07-1895. Was considered a total loss after several attempts at salvage. Salvaged and taken on tow to London. Condemned and sum insured on cargo paid out at £30,000. The entire crew came unharmed from the incident.

Forsøk på å berge ØRNEN

av 'Wanderer''(Fra Sea Breeze 1954) (Fritt oversatt av Ragnar Iversen)

       ØRNEN var en fin tre bark på 1,100 register tonn, som hadde sin tilhørighet i Sandefjord og var under kommando av kaptein Carl Englund, og var på vei fra Falklands-øyene til sin hjemby. Lasten bestod av sel- og annet skinn, selolje og noe rundt 10,000 fat i staver klare til lossing. Ved midnatt den 06/07-1895, kolliderte hun med den engelske dampbåt Claudius utenfor Dover. Claudius tilhørte eiere i South Shields, og var på vei fra Rotterdam til Bilbao i ballast. Damperen traff barken rett aktenfor forriggen på styrbord side, og skar inn i hennes skrog i en dybde på fem til seks fot.

       Damperen som forårsaket uhellet, satte straks livbåtene på vannet og reddet mannskapet fra barken. Når dette var gjort, satte kapteinen på damperen kurs for Downs. De så at barken fremdeles fløt, men med slagside til styrbord. Kaptein Englund fremsatte et ønske om at damperens kaptein ville sette ham og mannskapet tilbake om bord igjen. Dette ble gjort, men de fant snart ut at det var for sent å redde skipet fra å gå hardt på den søndre delen av Goodwin Sands. Grunnet sterk tidevannsstrøm, var det umulig for damperens livbåt å nå frem til skipet igjen, så langbåten ble låret , og for annen gang ble barken forlatt av mannskapet.

       Når mannskapet forlot fartøyet, hadde kanonene på South Sand Head fyrskip, gitt signal til land at et skip var i havsnød, og snart var Deal, Walmer og Kingsdown redningsbåter, samt Ramsgate taubåten Aid, med redningsbåten Bradford på slep, Gravesend taubåt Champion, Dover havne slepebåt, Lady Vita og et ukjent antall lokale fartøyer var på vei til havaristen. Lady Vita gikk på grunn straks innenfor fyrskipet, men kom straks av igjen, måtte returnere til havnen igjen.

       Deal fartøyet Sappho, det første som kom frem til havaristen erklærte straks at det var hennes eiendom, og engasjerte straks Champion til å assistere dem i å gjøre et forsøk på å holde havariste flytende. De forsøkte hele tiden å holde vannet under kontroll, men uten hell. Rett etter høyvann gav Champion opp forsøket. Hull slepebåten Englishman hadde nå nådd frem til havaristen og satt fast i ankertauet.

Etter en tid under slep skiftet baugen på barken kurs fra NØ til nærmere syd, og med det fallende tidevannet var det ikke mer de kunne gjøre.

       Mannskapet på Sappho startet så med å redde så mye av fartøyets utstyr som mulig. Dette åpnet opp for andre fartøyer til å gjøre det samme. Snart var de fleste fartøyer fra Deal, Walmer, Kingsdown og andre nærliggende steder på vei til havaristen. Alle opptatt av å få en del av kaken. For på dette tidspunktet hadde ryktene nådd land om skipet og den dyrebare lasten. Når de fleste båtene hadde nådd frem til ØRNEN, på søndags kveld, fant de ut at hun var på den indre delen av the Sands, med sterk slagside til styrbord og dekket vaskende i sjøen.

       De tre redningsfartøyene ankom havaristen tidlig på mandag morgen, og ved seks-tiden var det minst 150 mann på dekket av barken, fast bestemt på å få henne av grunnen og reddet enda det var mange som mente at hun ville synke om hun ble trukket av grunnen. Det første de ble enige om å gjøre var å kutte ned mastene, og mens noen var opptatt med å kutte riggen, begynte andre å hugge på mastene på egen hånd. Dette forårsaket mange misforståelser. Noen av småfartøyene ble fortøyet på styrbord side av barken og da det ble klart at masten ville falle i den retningen, klatret noen av de som var igjen om bord i bordings fartøyene opp på havaristen og andre tilbake i båtene igjen og forsøkte å flytte dem under hekken på havaristen for å komme i sikkerhet. Den siste båten hadde så vidt kommet seg i sikkerhet da hoved masten falt. Formasten gikk snart også overende, men den slo i stykker dekkshuset i fallet.

       Oppmerksomheten hadde nå blitt mot rettet mot lasten og forsøk på å fjerne den. Havaristen hadde nå laget en dokk for henne selv i sanden. Men nå som mastene var tatt ned, rullet hun kraftig i dønningene. Så snart småbåtene fra land ankom, ble stranden innenfor dekket med selskinn, tønner og skipsutstyr. Dette pågikk i flere dager. I mellomtiden hadde firmaet Gann and Sons fra Whitstable inngått en kontrakt med forsikringsselskapet om å prøve å redde skipet. De klaget på disse båtmennene som, som de sa, forstyrret deres redningsarbeidet. Som konsekvens av dette ble kanonbåten Seamew sent til Downs, noe som skapte litt røre, og sjefen på kanonbåten beordret alle båtmenn til å forlate havaristen. Mye til deres ergrelse.

       Etter å ha vært på the Sands i en fjorten dagers tid, hadde slepebåten India, med kaptein Spicer hellet med seg og fikk vraket av havaristen av grunnen og begynte slepet mot London Docks for en sum av £300. Lasten var assurert for £36,000. Da saken kom opp for Admiralty Court ble Claudius alene belastet for skylden av kollisjonen og ble direkte ansvarlig for å betale alle utgifter. Claudius kaptein fikk sitt sertifikat inndratt i 12 måneder for ikke å ha etablert en forsvarlig utkikk.

Skipsfører:

H. J. Esjerman (svensk 1877-1893)

Carl Englund (1893-95)