VIKING

Laurvig Blad 27/01-1893

Vikingskipet er altså nå på det nermeste ferdig. Det mangler kun en del forsiringer, som med det første skal bli påsatt.
Som før sagt er arbeidet utført på en måte som er Framnæs værft fullt verdig. Skipet setter derfor de besøkende i udelt beundring, hva naturligvis også dets sjeldent vakre linjer i høy grad bidratt til.

Dets navn blir VIKING, ikke som lenge antatt LEIF ERIKSON…

Fra Sjøfartstidende 06/02-1893

Vikingeskibet af Stabelen.

Ankomsten til Sandefjord.

At det måtte foregå noe usedvanlig i lørdags i en eller annen av våre nabobyer, måtte være enhver klart, der var tilstede ved morgentogets avgang fra Kristiania Vestbanestasjon. Alle Kupeer var nesten opptatte, og flere og flere passagerer strømmet til, ettersom avgangstiden nærmet seg. Endelig satte toget seg i gang, og da det bruste opp utenfor Tønsberg stasjon, antok bevegelsen nesten karakter av en folkevandring, og det var umulig til rette tid å ekspedere kravet på billetter til Sandefjord av dem der aktet seg dit for å overvære Vikingskipets avløpning. Den ene vogn efter den andre måtte hektes til toget for å skaffe plass.

        Samtalen dreiede seg utelukkende om denne dagens store begivenhet, og overalt hørte man kan uttalt frykt for at toget skulle bli så meget forsinket, at man ikke skulle nå der ut tidsnok. Man visste å fortelle om, at hundrede og atter hundrede allerede var ankommen til Sandefjord med toget fra Laurvik, Porsgrund og Skien, og at folk i Sandefjord allerede fra morgenen tidlig over isen var valfartet ut til Framnæs for i tide å sikre seg gode plass på de omliggende skip etc.

        Det var tydelig nok, at man i det minste på de kanter omfattede saken med den største interesse, og at den her var, hva den overalt burde ha vært, en Nasjonalsak.

        Da vi nådde Sandefjord, holdt sleder parate utenfor stasjonen for å befordre de innbudene ut til Framnæs, der ligger en god halv times gange fra byen. Det var en lang sledekaravane, som dro gjennom byens gater, men det gikk kun langsomt fremad, ti veien der ut var så oppfylt av gående og skiløpere, at det kun var periodevis, man kunde la hestene trave. Ut over isen bevegde en lang, mørk skare seg likeledes utover. Det var en sann festdag for byen, og alt mulig var gjort for å gi denne et så festlig preg som mulig. Alle de mange opplagte skip, der like fra byen strakte seg utover fjorden til på den annen side Framnæs, var smykket med flagg fra topp til dekk, og fra husene såvel i byen som på landet vaiet det flagg. Med de hvite åsene og den tillagte snødekte fjord som bakgrunn var det et imponerende skue.

        Veien gjorde et kort sving til venstre, og Framnæs lå foran oss. Omgitt av store, flaggsmykkede Tremastere, som like opptil mersene var oppfylt med tilskuere, lå Vikingskipet på sin bedding der nede ved sjøen med teltet tjeldet, skjoldene uthengte på sidene, og det stolte, kjekke dragehodet skuende utover fjorden. Synet av dette skip gjorde sikkert på alle et mektig og forunderlig inntrykk. Det var som et stykke fra lengst forsvunne tider, der atter var draget frem i nåtiden, omgitt av moderne oppfinnelser på teknikkens og skipsbygningens område.

Avløpningen.

Mørk og verdig lå det vakre Skip der, klar til på gitt vink å gli ut i fjorden, ikke langt fra det sted, hvor dets berømte forgjenger for henimot 1000 år siden rimeligvis var blitt bygget. Kun noen få menn såes ombord, klar til ved avløpningen å heise de av Sandefjords og Sandeherreds damer skjenkede silke flagg og standeren. Kl ble 1/2, men på grunn av den lave vannstand blev avløpningen oppsatt ennå en kort stund, og kl. 2 ble signalet gitt. Det norske og det amerikanske flagg, standeren og Viking- banneret med favnen fløy til værs, salutten knallet, verftseier Christensens unge datter knuste en flaske champagne mot stevnen idet hun døpte skipet ved dets navn «VIKING", og rolig og stolt gled det ut i vannet under tusener av menneskers jubel og hurrarop. Isen lå fast over hele fjorden, og kun en kort råk var opphugget så den påtenkte roing selvfølgelig måtte oppgis. Det var et oppløftende syn å se det smukke fartøy på vannet med sine fine og elegante linjer, og en almindelige valfarten ombord av interesserte gavs anledning til å beundre ikke alene det fortreffelige arbeide, men hele den indre enkle og dog også praktiske innredning. Parallelt med fartøyets sider strekker seg to lange benker bestemte til sete for roerne, der sitter over skrevs på disse. For å markere dette blev årene lagt ut på den ene side, uaktet de skarpe stevne er plassen på grunn av fartøyets store bredde midtskips rommelig, og der kan neppe være tvil om annet, enn at det vil vise seg som et stivt og godt sjøskip. De eiendommelige ror greier tiltrakk seg alminnelig oppmerksomhet, og ved at se disse og mange av de på det gamle og originale vikingskip mangelfulle og ufullkomne gjenstander overført på det nye i en komplett og fullkommengjort form, fikk man i de fleste tilfelle en annen anskuelse enn tidligere om deres anvendelighet. Ennu lenge etterat skipet var kommen på vannet, ferdedes publikum rundt på værftet.

Festen på Framnæs.

De innbudte, hvoriblant såes Dhr. statsråd Astrup, admiral Koren, kommandør Otto, kommandør Svend Foyn, lagtingets president John Lund, skipets fører, kapt. Magnus Andersen, hans førstestyrmann, kapt. Gundersen m. fl., i alt henimot 100 i fallet, ble imidlertid av deres elskverdige vert og vertinne mottatt i den store, rommelige bekvemmelighet på Framnæs, og efter et kort toalett begav man seg tilbords i den store sal, hvor der var dekket i hesteskoform med et langbord i midten. Uaktet den store mengder gjester var plassen rikelig, og en behagelig og munter stemning hersket under hele festen. Etterat hr. verftseier Christensen hadde budt gjestene velkommen, utbragte Admiral Koren H M. Kongens skål. Statsråd Astrup utviklede derpå i en lengere tale de Internasjonale Verdensutstillingers betydning for Nasjonene. Dampen og Elektrisiteten hadde vært epokegjørende i vår tid. Resultater av de siden den første Internasjonale Utstilling i London 1852 avholdte Verdensutstilling hadde vist seg umåtelig. Utstillingen i Paris Sommeren 1889 måtte slå enhver med forbauselse.

        Der var intet, der stod således i historien som de store oppdagelses reiser. Det var fra den pyreneiske halvøy, de fra først av var utgått, og oppdagelsene i 1492 var en fullstendig triumf. Det var i år avholdt 400 årige fester til erindring herom, og Chicagoutstillingen ville bli en triumffest for folkelig utvikling og forståelse. Al verden rustede seg med stor kraft, og man måtte erindre, at utviklingen nå stod høyt over de andre århundrer. Ikke alene i Amerika, men over hele den gamle verden var innflytelsen stor. Stevnet i år var merkelig og betydningsfullt. Vi sendte også vårt bidrag, men det var jo en selvfølge, at vi 2 millioner ikke kunde måle oss med de store Nasjoner. Det var ikke Columbus og hans menn, som de første Europeere betrådte Amerikas jord, det var Leif Ericson og hans menn. Her hadde vi anledning til å erindre verden om hva vi var. Vi ville derfor sende en modell for det skip som Leif Ericson hadde seilet derover. Amerikanerne var selv sterkt interesserede i Foretagendet. Vi hadde alle lest om den interesse, de har vist for at få sendt over Flatøbogen alene for de Blad oss vedkommende, der angår Leif Ericsons ferd. Tanken om å sende et sådant skip som omtalt var idag realisert, idet „ VIKING“ var gått på vannet. Da fullendelse av skipet nærmet seg, var de likesom skygger fra gammel tid steg opp omkring Framnæs. Et nytt Vikingskip lå nå der nede ikke alene som et 1000-årigt minne for norske Sjømenn, men også som et minne om de tusener og atter tusener, der hadde lagt seg til hvile derude.

        Det var i en god stund, at Komiteen hadde bestemt Framnæs som Byggeplass for Vikingskipet. Byggmesteren hadde utført sitt arbeide således, at man tydelig kunde spore, at han hadde vært inspirert av verkets betydning som et Sjømannsminne. Talen ville håpe at Kapt. Andersen, hva enten han først ankom fra Boston eller passerte Frihedsstatuen ved New York, da kunde sende et Telegram hertil med „Safely arrived“. Det arbeide, som Christensen her sendte ut i Verden, ville forskaffe ham en takk såvel fra de tusen hjem her hjemme som fra de hundrede derover. Talen ville slutte med å utbringe et Leve for Christensen og hans hus.

        Konsul Monsen, Tønsberg, var overbevist om, at alle de tilstedeværende hadde vært begeistrede for den ide å sende et Vikingskip over til Chicagoutstillingen. Det hadde gledet han og mange med ham, da det ble kjent, at det skulle bygges på Framnæs, hva jo også, som den forrige ærede taler hadde fremhevet, var det heldigste. De fleste av dem her nede hadde sett det gamle skip bli gravet ut, og det hadde atter vekt minnet til live om det gamle Vikingliv her i Norden. Alle var idag ble høytidelig stemte ved å se det nye Vikingskip ligge der ute på fjorden. Vi hadde her fått et smukt begrep om hine tiders Skibs- bygningskunst og måtte innrømme, at også de gamle forstod å trekke fine linjer. Skibet idag gled sakte, blidt og sikkert på vannet. Han ville ønske, at det måtte fortsette sin ferd likeså sikkert, og at foretagendet måtte krones med hell; han var imidlertid overbevist om, at den kjekke fører og hans Vikinger nok ville greie det. Talen sluttet med å ønske Hell og Lykke på Vandringen over det store Verdenshav.

        Redaktør Holst var overbevist om, at skipets ferd ville bringe fornyet Liv i Landet. Med de historiske minner for øye ville han utbringe en skål for vårt elskede Fædreland.

  Postmester Hansen talte for det norske Storting, idet han anbefalte Fedrelandskjærlighet, Klokskap, Besindighed og Kraft.

Lagtingets President John Lund ville tømme et glass for det Land, hvor våre tanker nå drages hen og hvor vi hadde så mange landsmenn, nemlig Amerika eller rettere, De forenede nordamerikanske Stater. Tross den gamle verdens store sivilisasjon måtte vi verne om våre rettigheter ved bajonettenes makt, men så vi hen til det annet samfunn, fikk vi merkelige ting å se, ikke minst den kappestrid, hvortil det nå i disse dager innbød. Hvorledes kunde da en sådan ungstat måle seg med de gamle nasjoner? Jo, fordi den var bygget på det fundament, som skaper Lykke, Frihet, Likhet og uavhengighet. Det var med tungt hjerte og kun av nødvendighet, at den rev seg løs fra den gamle Union med sitt Moderland, England. Taleren ville blot nevne Franklin, Washington m. fl. Og til dette unge land bar en ustanselig strøm av Europas fattige, elendige, forstøtte og miskjente, der her hadde skapt seg et hjem under Stjernebanneret. Landet hadde undergått mange omveltninger for atter å fremstå i en bedre skikkelse. Ikke minst må vi Nordmenn være det takknemlig for dem, det har skjenket et hjem og andre Goder. Han ville foreslå en skål for det frie og uavhengige Amerika.

        Skibsreder Schetelig fant det riktig, og foretagendet, der hadde bragt oss sammen. Byggmesteren og skipet var blitt nevnt, men når der var tale om en reise til sjøs, som ligger utenfor det almindelige, så ville interessen i det store om ikke før, så etter skipet, samle seg om den mann, der skal føre det, Ingen vil benekte, at har man et godt skip, som utkreves, for at en reise skal utføres som den bør, også en god Kaptein. Her i dette tilfelle var det ikke, alene de direkte interesser, men også navnlig de nasjonale interesser, som man skulle ivareta for å føre skipet godt og vel til Amerika. Efter det kjennskap, taleren hadde til den kaptein, der har påtatt seg det store ansvar å føre skipet over, så trodde han, at han torde si, at den rette mann var kommen på det rette sted. Over 280 menn hadde meldt seg for å stille seg under denne manns kommando. Dette viste noksom, hvilken tillit de har hatt til, at han vil føre sitt skip frem. Foruten hans tidligere prøvede ferd med sjekten «OCEAN» hadde dessuten en anerkjent dyktig norsk skipsfører stilt seg på hans parti. Vi visste alle, at et eventuelt overskudd ville bli anvendt til et hjem for gamle sjøfolk, men for at man i den retning kunde ha noen betryggelse, måtte skipet assureres. Også dette var skjedd, et bevis for at også Assurandørene måtte anse Magnus Andersen for å være den rette mann på denne plass.

Vikingeskipet av Stabelen.

        Når Norge atter sender ut sin VIKING, så følger det store nasjonale interesser med. Reisen til Amerika med dampskip eller seilskip var ikke lengere noe mirakel, men en annen sak var det, når reisen ble foretatt i et fartøy som det nybyggede Vikingskip. Kapt. Magnus Andersen hadde med snekken «OCEAN» vist mod, sikkerhet og kaldblodighet, når han skulle klare seg i vanskelige forhold, og han hadde klart dem (ref. tur over Atlanteren Han gjorde seg første gang offentlig bemerket da han 1886, sammen med styrmann Christen Christensen, la ut på en 60 dagers ferd over Nord-Atlanteren i den åpne sjekta Ocean. Ved Newfoundlandsbankene led Ocean havari, og de to om bord ble reddet av et skip i nærheten.(se Norsk biografisk leksikon)). Der kunne være meget ennu å si, men alle var nok med taleren enige om å ønske kapt. Andersen, at han måtte innløse den store, smukke og betydningsfulle oppgave, som han hadde påtatt seg å utføre, og at man efter en lykkelig overreise måtte motta et telegram som det av statsråd Astrup nevnte: «Safely arrived».

        For kaptein Magnus Andersen ville avgangs- og ankomst dagen selvfølgelig bli en merkedag, men han trodde dog at den dag, da skipet gikk på vannet, for ham ville bli den betydningsfulleste. Han ville takke kapt. Schetelig for de smukke ord, men han fryktet dog for at disse var lidt overdrevne. Det ville være hans bestrebelse under alle forhold å holde motet oppe hos seg selv og sitt mannskap. Men motet er en rar ting, og han hadde hatt erfaring for, at det kunne svikte; det var imidlertid kun, hvor egeninteresser hadde spillet den store rolle, men her, hvor det dreiede seg om nasjonale interesser, trodde han dog, at det skulle meget til, om slikt skulle sko. Han takket derfor for det gode omdømme. Det var imidlertid ikke det, han ville si, men at det nå hadde vært utbragt skåler for skip, Kaptein etc. Men for dem, som har satt det hele i scene, hadde det ennå ikke vært talt.

        Han ville derfor bringe en takk til de mange, som hadde vært med til å støtte foretagendet. Man hadde nå tilstrekkelig til å betale skuten med og seile den inn til Kristiania. Mannskapet var jo også forhyret, men det ville vel være et spørsmål, om det ville være med når de ikke fikk betaling. Interessen for foretagendet hadde imidlertid vært i stadig stigning, og flere bidrag var innløpt, navnlig fra en mengde sjøfolk, men også fra både By og Bygd og fra landsmenn her og der, ja selv fra Afrika, fra et sted, hvor man neppe skulle tro nyheten ennå kunne vært nådd. Han takket derfor hver bidragsyter, stor eller liten, og ville her adressere denne takk til de mange innbydere, som hadde vært behjelpelige med innsamlingen. Her var idag mange av dem tilstede, og ville han, idet deres skål utbraktes nevne

Hr. Kommandør Sven Foyn som en av dem.

Av de øvrige talerne skal vi ennå nevne Postmester Ebbesen fra Tønsberg for Pressen, Skibsreder Castberg for Sverige, Redaktør Holst for Danmark. Kommandør Otto for Plaget, Hr. John Lund for Seilskipene, Dr. Christensen for Komiteen, Kommandør Svend Foyn for Dampskipene, Skibsreder Johan Bryde for den norske Marine.

        Konsul Monsen talte deretter for verftseier Christensens 25 års jubileum som skipsbygger der i denne tid kan feires og i hvilken anledning en stor tegning i bred forgylt ramme, forestillende de ved Christensens Værfter i de forløpne 25 år bygde skip med Vikingskipet tilslutt blev avsløret. Tegningen var meget smukt utført av maleren Thorolf Holmboe.

        Efter bordet begav man seg inn i de tilstøtende værelser, hvor cigarer og kaffe med tilbehør ble servert. I dagens anledning mottatt forskjellige telegrammer likesom så- denne ut på aftenen blev avsendt til H. M. Kongen og et på engelsk til den amerikanske Legasjon i Stockholm.

Kl. henimot 10 tok et fakkeltog fra Sandefjord med Sandefjords Sangforening med fane i spissen opp for Franmæs Hovedbygning, hvor Sangforeningen foredro flere fedrelandske sanger. Det var et smukt skue å se faklene lyse opp over de snedækte omgivelser og skipene i fjorden, medens sangen lød overordentlig vakkert i den klare frostnatt.

        Etterat toget var avmarsjert samledes man atter i de rommelige værelser, hvor punchen var servert, og enda noen timer tilbragtes på en hyggelig måte med samtaler, kortspill o. l. til Kl. 12, da en lett souper ble inntatt, etterfulgt av kaffe, og først Kl. omtrent 1 tok de siste gjester avskjed med deres elskverdige vert og vertinne for efter en hyggelig tilbragt og minneverdig dag å søke tilbake til byen og ved noen timers søvn styrke seg til den lange jernbanereise den neste morgen tidlig.

        Den følgende dag innløp følgende svar på de til H. M. Kongen og den engelske Minister avsendte telegrammer:

        Byggekomitéen for Vikingskibet, Sandefjord.

Stockholm, 4. Febr. Kl. 11,20 Em.

Modtager alle min hjertelige Tak for eders saa loyale Telegram. Jeg ønsker Vikingeskibet held paa dets forestaaende dristige Færd.

Oscar.

Minister Astrup and Captain Magnus Andersen, Sandefjord.

Stockholm, 5. Febr. Kl. 12, 25 Em.

In behalf of the American people I thank the Norwegian citizens assembled at the launching of the Vikingship for their kindly greetings. God speed the new ship on its way over the ocean once ruled by the sea Kings of the north. May its passage weave a new cord in the band of friendship that has united America with the Northland even since Leif Eriksson discovered Vinland the good nine hundred years ago.

William W. Thomas jr.

1935 Built as motor tanker THORSHOV by Schiffbau & Maschinefabrik Bremer Vulkan, Vegesack, Germany on behalf of Bryde & Dahls Hvalfangerselskap A/S (A/S Thor Dahl), Sandefjord
1940 At the outbreak of war in April on the way from Sourabaya in Java to Wellington, New Zealand. Passed Thursday Island in Torres Strait between Papua Newguinea and Australia 08/04.
1941 The time for "Far East" was over. Arrived in Freetown, Sierra Leone in April on her way to the UK. Included in Nortraship's fleet. Goes from Freetown to Clyde and Greenock in Scotland in convoy SL71.
Participated in the Allied War during Nortraship. Crossed the Atlantic 50 times in the 5 years that the war lasted. THORSHOV was used from time to time as a supply vessel for the escort vessels for supply during voyage. Delivery of sinking mines and aircraft decks where you could transport up to 10 pre-assembled aircraft on each side.
1945 Returned to its owners.
1946 Used as transport and supply ship for the whale fleet from February to March with arrival in Liverpool 26/04.
1954 Sold to International Mercantile Navigation Co SA, Panama 29/04-1954, renamed MONTEMAR
1959 Sold to Brodospas for breaking. Arrived Split, Yugoslavia on 31/12-1959

„Viking“s første Reise.

Ved 10 Tiden i går kveld kom omsider «VIKING» hertil. Først ved middagstider idag lykkes det dog å få skipet helt in i til dets plass ved bryggen, hvor det straks med stor interesse ble tatt i øyensyn av en mengde tilskuere.
Som bekjent avgikk det torsdag ettermiddag fra Sandefjord, og dets første reise ble overordentlig hard.
Etterat det lørdags Kl. 4 Em. fra Larkollen var mottatt telefonmeddelelse om, at «SLEIPNER» med «VIKING» på slep såes fra Larkollen, avreiste Redaktør Andersen straks med første tog til Drøbak for å komme i forbindelse med skipet. Dette kunde dog først skje i går middag ved 12 tiden, da han ved Havnefogd Bassøes velvillige assistanse. Etter å hatt avgått fra Drøbak med MJØLNER Kl. 5 i går morges, stedte til skipene i råken tvers av Larkollen, hvor de var blitt liggende fast i isen i går natt. Det hadde vært en hard reise for de 5 mann, som var ombord i det åpne Vikingskip, der jo enda ikke var ordnet opp til en slik vinterekspedisjon. Besetningen bestod av dets annen styrmann Chr. Christensen, Stuerten J. W. Frandsen samt 3 av «Oceana»s Bottlenoseskippere Tinus Andersen, Carl Amundsen og Ole Jørgensen. Etter avreisen fra Sandefjord torsdag ettermiddag gikk alt godt, til skipene Kl. 6 Ettermiddag nådde opp mellom Store og Lille Færder, da vinden var sydlig med snøtykke, så at man intet kunde se. Kl. 8 ½ nådde de Fuglehuk, hvor isen var tykkere, således at skipene kun avansere langsomt fremover. Man så intet hele natten. Fredag morgen var man kommet tvers av Rane, og Klokken 10 ½ fikk man øye på et dampskip lenger Vest i råken. Man forsøkte da å nå frem i den retning. SLEIPNER måtte ved denne leilighet la VIKING et stykke tilbake, medens det slo opp råk; det vendte da tilbake og slepte VIKING fram det opphogde stykke, hvoretter det atter foretok samme manøver. Kl. 1 Em. kunne SLEIPNER ikke forsere lenger fremover, og begge fartøy lå da fast i isen under en temmelig sterk storm av NO. Isen skrudde sterkt, og kulden ombord var nesten uutholdelig. Ved 6 tiden var man kommen ned mod båene mellom Fuglehuk og Bolæerne. Strømmen satte her VIKING inn mot Næbba, så at man med nød og neppe unngikk å skrues opp på båen, hvorfra man kun var 2 favner fra.
Det var kan ved besetningens iherdige anstrengelser og ved stadig arbeide på isen, at det lykkes å bringe skipet inn i en bukt ved Bolærne.
Da besetningen ombord i viking skipet ved avreisen fra Sandefjord kun hadde forsynt seg med proviant for et døgn, og denne selvfølgelig var sluppen opp, grep man her leiligheten til å forsyne seg, hva imidlertid kun dårlig lykkes. Fra Bolærne gikk kursen lørdag morgen over mot Østlandet, hvor man i begynnelsen kun hadde natt gammel is å kjempe med, men ut på aftenen blev det verre, og det lykkes skipene sent i går natt å nå frem til råken tvers at Larkollen, hvor MJØLNER støtte til dem. Det gikk nå forholdsvis raskt opp gjennom råken, der var fult av is, hvorved VIKINGS is klede strøk med; heldigvis led dog selve skroget ingen skade med unntagelse at litt skrapning hist og her. på veien opp til Drøbak, hvortil MJØLNER fulgte, VIKING, møtte man flere dampskip, hvoriblant KONG SVERRE, BRAGE, ALPHA og TRONDHJEM, der alle hilste med Flagget.
Fra Drøbak oppover gikk reisen noenlunde lett, og man kan tenke seg det velvære, de 5 kjekke menn, der hadde vært ombord i VIKING, og hvem skipets frelse vesentlig skyldes, måtte føle, da de atter kunde sætte foten i land, hvor der straks blev sørget for at de kom til et hyggelig Hotel.

https://vestfoldmuseene.no/viking

Mannskapet

De 12 mennene som seilte over Atlanterhavet med Viking var alle erfarne sjøfolk. Den yngste om bord var 20 år gamle Jens Bing. Han dro som mange av de andre om bord til sjøs som 15 åring. Han ble senere kaptein og skipsreder. En annen av mannskapet, Rasmus Rasmussen fra Bergen, deltok i 1879 i et mislykket forsøk på å etablere en norsk koloni på Aldabraøya i det Indiske hav. Førstestyrmann Johan Gustav Gundersen hadde tidligere vært med på et skipsforlis et sted ved ekvator. Han hadde med seg kone og to barn, og tilbrakte 3 døgn i livbåt før de kom fram til en europeisk koloni og ble reddet. Andrestyrmann Christian Christensen var godt kjent med kaptein Andersen etter at de sammen forsøkte å seile til Amerika i 1886.

Ferden starter

Med et mannskap på 12 personer om bord startet ferden søndag 9. april 1893. Ifølge Aftenposten var det fullt av tilskuere som ville få med seg den historiske begivenheten. Det var en rekke korte stopp i byene langs fjorden og videre på reisen langs kysten. Etter 12 dager nådde Viking fram til Bergen, hvor skipet ble liggende i en uke for å gjøre de siste forberedelsene og nødvendige reparasjoner. 30. april var skipet klart og forlot Bergen med kursen vestover

Viking krysser Atlanterhavet

Etter avreisen fra Bergen søndag 30. april passerte Viking 4. mai mellom Fair Isle og Shetland. Dette var siste gang mannskapet så land fram til de passerte Newfoundland 27. mai. Deretter fortsatte seilasen sørover langs den amerikanske østkysten. På ettermiddagen 13. juni ankret Viking opp i New London, før de neste dag seilte videre til Newport. Seilasen gikk deretter videre til New York hvor de ankom 17. juni. Innseilingen til New York var en stor begivenhet, med tusenvis av tilskuere og en stor båtkortesje.

https://www.khm.uio.no/blogg/arkivbloggen/2026/en-viking-i-amerika.html

https://emigrantforlaget.com/vikingskipet-nadde-chicago-1893-fra-jublende-mottakelse-pa-verdensustillingen-til-tragisk-tilvaerelse/