BRK ESPERANCE

Historikk:

1847 - Bygget som ESPERANCE i Nantes, Frankrike for ukjent eier.
1873 - Eier Christen Hansen, Sandefjord. (Virkelig eier Ole Paalsen Havre, Frankrike.
1876 - Solgt til S. Fredriksen, Sandefjord.
1878 - Solgt til ukjent eier i Larvik.
1885 - Solgt til A. C. Olsen sen., Sandefjord.
1885 - Solgt til utlandet. Videre skjebne ukjent.

Skipsfører:
1873 til 1876 - Christen Hansen

ESPERANCE, redningsdåd

Det var i 1876. Hansen førte den gang ESPERANCE - en gammel elendig bark på 200 kmm. lester, tilhørende nordmannen Ole Paalsen i Havre. Hansen kom fra Vestindien med longwood, været var hardt, pumpene gikk, og Hansen tok selv sin tørn som de andre. Da ble det varskodd fra bakken:

         «Fyrskib i le».

         De befant seg 300 eng.mil vest av Høisand. Der var altså intet fyrskib. Hansen tok derfor kikkerten og forvisset seg straks om at det utkikket hadde varslet intet fyrskib var, men en havarist i ballast med knekket fokkemast og flagget i sjøen. En seiler i havsnød altså, prisgitt vær og vind. Klokken var syv om morgenen og Hansen hadde nettopp satt endel seil da ESPERANCE bare lå en strek fra kursen. Det gjalt derfor å få litt mere fart i skuta. Men havaristen kunne ikke passeres upåaktet, hvor ille enn sjø og vind bar seg. Her måtte noe gjøres. «Er vi ikke sjøfolk» tenkte vel sjøulken, der han sto på hyttetaket.
         «Alle mann på dekk», kommanderte han. Så bar han av. Hans plan var lagt,som i en blink. Han ville gå i le av havaristen, meddele den sin plan, seile seg forenom, og ved en ny manøvre prøve å oppnå forbindelse med den ved hjelp av sitt kabeltau. Lykkedes dette ville han bruke havaristen som brekkwater, mens han forsøkte å redde mannskapet i sin egen livbåt. Her gjalt det imidlertid at ingen ordre klikket, at ingen manøvere mislyktes. Enhver sakkyndig vil forstå det dristige og geniale i planen. Kun på denne måte var det mulig å redde mannskapet, hvis det overhodet kunne reddes. Bruken av olje som bølgedemper var ennå ikke kjent.
         Hansen kalte straks en av sine franske matroser opp på hytta, satte ham inn i planen og ba ham rope denne over til havaristen, hvis det skulle vise seg nødvendig å korrespondere på fransk. Gjennom kikkerten så han at folkene var samlet akter, vinkende og viftende, noen med foldede hender over hodet. «Heis flagget» kommanderte han som svar. Han ville vise at han aktet å hevde sitt flaggs honnør.
         Fartøyene nærmet seg hinannen. ESPERANCE gled sakte i le, det ble ropt ombord av matrosen, - havaristen viste seg å være fransk - og fartøyene skiltes. Nå gjalt det atter å komme i le for å bringe forbindelse i stand. Men hvorledes? Her viste Hansens overlegne sjøkyndighet seg påny. Når han frivillig første gang gikk i le av havaristen, skjønt hans eget fartøy ikke kunne avansere mot uværet, var årsaken en påregnet sterkere drift hos havaristen enn hos ESPERANCE. Det vil si han ville ikke risikere å bli satt ut av spillet ved å få havaristen til luvart. På den andre siden hvorledes holde seg unna når han hadde fått forbindelse istand mellom fartøyene? Ville ikke havaristen drive inn på ESPERANCE og mase den i filler? Fordelen ble altså her, som så ofte skjer, faren i et annet.
         Det virket imponerende at Hansen under disse omstendigheter innlot seg på foretagendet. Hva stolte han nemlig på? At han ved hjelp av sniseilene kunne påskynde ESPERANCE drift når det knep. Så sto han da på hytten og ga sine ordre, mens havaristen drev videre, og ESPERANCE en stund lå klemt opp mot vinden. «Hardt le». ESPERANCE gikk over stag. «Gi opp råseilene». Det ble gjort. Derpå satte han atter kursen mot havaristen, sniseilene opp, kom i le og kastet sin loddline fastgjort til en redningsbøye ombord i denne. Loddlinen var tilknyttet kabeltauget. Dette var på forhånd manet ut gjennom ESPERANCEs klyss litt aktenfor midtskibs, det skulle manes gjennom ESPERANCEs klyss forut og der settes fast. Loddlinen, hvis ene tamp var fastgjort ombord i ESPERANCE skulle så loses fra kabeltauget for å brukes som ut og innhaler av livbåten. Denne hang klar i davidene med en enkeltløper i et øyestikk for momentant å kunne frigjøres. Det er nemlig som bekjent en av redningsbudets største vanskeligheter å få en båt på vann i sterk sjøgang. Den blir oftest enten fylte eller knust mot skibssiden.
         Forbindelsen mellom fartøyene ble uten uhell bragt i orden. Men nå begynte egentlig kampen. For det første gjalt det å holde ESPERANCE på avstand i den rette stillingen. Dette oppnåddes ved hjelp av sniseilene. Disse ble halet ned eller heist og bakket etter øyeblikkets krav. Dernest gjalt det ikke alene a få livbåten på vannet, men også at den ble manrøvrert riktig. Intet sekund måtte tapes eller misbrukes. Det sto derfor en mann ved hver ende av loddlinen klar til å hale eller fire etter ordre. Livbåten måtte nemlig alltid ha taug nok til. å bevege seg fritt i sjøen. Dog måtte den ikke klappe mot skutesiden, eller komme inn under hekken.
         «To mann i båten, styrmann» kommanderte Hansen fra hyttetaket. Det ble et øyeblikks stillhet. «Hvis ingen. vil, går jeg selv. Men jeg har ikke lov til å forlate fartøyet før andre nekter.». To mann meldte seg da, og båten ble låret. Det gikk godt. Med en line sprang førstemann i sjøen, ble fisket opp og ombord i ESPERANCE. Åtte turer og alle 8 mann var reddet uten annet uhell enn at livbåten en gang i et bratt ble halv av vann.
         Klokken 7 om morgenen tok redningen sin begynnelse. Klokken 6 om ettermiddagen var den endt. Da sprang kabeltauget - nettopp som sistemann var reddet. Jeg husker ennå Hansens blikk og tone da han fortalte dette - i ordene -ingen støy, bare en hemmelighetsfull understreken av faktum: «Da sprang kabeltauget». Han hadde selv hele tiden stått på hyttetaket, utdelende sine ordre til såvel mannskapet ved sniseilene som ved livbåten. Tilstanden ombord i havaristen hadde vært fortvilet. Foruten fokkemasten var også roret brukket, av proviant fantes intet. Og utsiktene til redning var små. To store dampere hadde passert like oppunder den uten å heise flagg, uten å gjøre noe forsøk på redning.
         Så kom gamle ESPERANCE vaskende med rommet fullt av longwood og vann. Hun var ingen kløpper som beilet til verdens gunst. Men ombord sto en fører som kunne sitt fag, som kjente sin plikt. «Alle mann på dekk» og med flagget under gaffelen opptok han kampen til sin egen og flaggets ære.
         Ved ankomsten til Havre ble naturligvis både fartøyet og føreren populære. En dåd har alltid vinger, ikke minst i Frankrike. Av sjøforklaringen fremgikk det da også tydelig at hva Hansen her hadde øvet av mot og sjømannskyndighet krevde beundring. Avisene skrøt av bedriften. Hansen hadde dog ikke oppbevart en eneste linje av hva de skrev.
         Neste dag, hvis jeg ikke husker feil, ble Hansen kalt opp på konsulatet. Her ble han under full honnør tildelt den franske gullmedalje med certifikat, for sin dåd. Medaljen var festet til et band i nasjonale farver. Den ga ham rett til å bære disse i sitt .knapphull, når han ikke bar selve medaljen. Og det var Hansens stolthet. «Går jeg på gaten i Frankrike og møter en soldat, selv om det er selve generalen, hilser han». Og folk spør: Hva har denne herre gjort for Frankrike?», sa sjøulken og pikket seg på venstre bryst med venstre hands tommelfinger.