FRANKLIN

1872 Bygget som skonnert FRANKLIN i Arendal ved ukjent skipsbyggeri.

Bygget som bottlenose fanger med dampmaskin og seil. 99 t.

Antar at navnet FRANKLIN er en oppkalling etter kaptein John Franklin på britiske HMS TERROR, som sammen med følgeskipet EREBUS forsøkte å passere gjennom Nordvestpassasjen i 1848, men mislykkes. På vegne av den britiske flåten ville han bli den første til å seile gjennom. Mannskapet på 128 måtte gi opp forsøket da begge fartøyene frøs fast. De forlot skipene for å søke hjem, men ingen kom tilbake. Vraket ble funnet 128 år senere nærmest intakt på 24 meters dyp ved øya Qikiqtaq (King William Island på engelsk) utenfor Canada.

1877 Reparert etter havari. (Klassifisert A1 1,5 1N). Nye målinger av skipets tonnasje: 136 brt. Dimensjoner: 99,4'- 22,4'- 10,8'

1885 Solgt til Actieselskabet Polarstjernen (Knutsen & Herlofson) i Arendal i april. Satt inn dampmaskin og kjele 80 PSI, som hjelpe fremdrift for bruk i fangst av bottlenose.

1886 Actieselskabet Polarstjernen (Knutsen & Herlofson) flytter til Larvik

1887 Selskapet A/S Oceana ble etablert i Sandefjord som et norsk selskap 23/02-1887 av Chr. Christensen og C. Lindenberg (Representant for Woltereck & Robertson i Hamburg, Tyskland som kjøpte og foredlet sel- og hvaloljen fra bl. A. Chr. Christensens fartøyer). Aksjekapitalen var på kr. 94 000. Christensen og Lindenberg representerte samtlige aksjer hvor Christensen hadde majoriteten. Selskapet ble dannet for drift av de 5 bottlenosfangere: POLARSTJERNEN, CITO, FRANKLIN, PENDA og ARIES som Christensen året før hadde kjøpt av et konkursbo i Larvik for kr. 73.000.

De to første driftsår var gunstige med overskudd på henholdsvis kr. 43.096 og kr. 23.620.

1890 Loven av 17/05-1890 gjorde det nødvendig for ethvert selskap engasjert i handel å registrere seg.

1891 A/S Oceana registrert i Sandefjord firmaregister 21/03 1891 med Christen Christensen som styreformann og Johan Bryde som styremedlem. Johan Bryde var Chr. Christensens svigersønn. William Robertson i Hamburgfirmaet Woltereck & Robertson var opprinnelig fra Skottland

1898 A/S Oceana overtatt av Johan Bryde, Sandefjord som disponent (Klasse DnV B1 K2).

1901 På selfangst i Nordishavet fra mars til september.

1902 På selfangst i Nordishavet fra april til september

1905 A/S Oceana og skip solgt til Jean B. Linaae, Sandefjord. Skipet gjennomgår en ombygging og antatt overgang til kystfart.

1909 A/S Oceana avvikles 20/12-1909. De 6 skip som var igjen: ARIES, CITO, FRANKLIN, FORTUNA, FREMAD og HERTHA, samt Gonvig Trankogeri

1910 Skip og trankokeri ble overtatt i 1910 for kr. 215 000 av et nytt A/S Oceana (stiftet 18/01-1910) med Haldor Virik som disponent. Registrert 18/02-1910.

1914 FRANKLIN selges til J. R. Norman for kr.14.000, og registreres i Kristiansund (A/S Valsøfjords Fragtselskap, Ole Olsen Strand d.y), Innført i registeret i Kristiansund 27/04-1914 og slettet fra Sandefjords register samme dag.

1915 Under generalforsamlingen 05/11 bestemmer man att skipet skal selges. O. Strand jr. får denne oppgaven.

1920 FRANKLIN registreres med Bodø som hjemmehavn. Fremdeles med Josef R. Normann, Røsvik i Salten som eier.

1937 Overtatt av Tord Normann m.fl. i Bodø.

1938 FRANKLIN oppført med A/S D/S Franklin (Tord Normann) som eier. Oppført i skipsregisteret i Bodø 07/01.

1944 En ny motor installert. En Union råoljemotor på 160 BHK som gir skuta en fart på 7,0 knop.

1947 Knut Lunde, Ølen i Bergen oppført som eier.

1948 Videre skjebne ukjent.

Hjelpefremdrift: Seil/damp hjelpemaskin, compound exp., 2-sylindret, syl. dia.: 10,3'-18,5', slag/stroke: 10,3'. Bygget ved Akers mek. Verksted, Kristiania (Oslo)(1885).

1872 Built as schooner FRANKLIN in Arendal at unknown shipbuilder. Built as a bottlenose whaler with a steam aux. engine and sails. 99 t.

(We assumes that the name FRANKLIN is a naming after Captain John Franklin of the British HMS TERROR, which together with the escort ship EREBUS attempted to pass through the Northwest Passage in 1848, but failed. On behalf of the British fleet, he would be the first to sail through. The crew of 128 had to give up the attempt when both vessels froze solid. They left the ships to seek home, but no one returned. The wreck was found 128 years later almost intact at a depth of 24 meters off the island of Qikiqtaq (King William Island in English) off Canada.)

1877 Repaired after a breakdown. (Classified as DnV A1 1.5 1N). New measurements of the ship's tonnage: 136 GRT. Dimensions: 99.4'- 22.4'- 10.8' (br.ft)

1885 Sold to Actieselskabet Polarstjernen (Knutsen & Herlofson) in Arendal in April. Inserted steam engine and boiler 80 PSI as aux. propulsion during catch of bottlenose.

1886 Actieselskabet Polarstjernen (Knutsen & Herlofson) moves to Larvik

1887 The company A/S Oceana was established in Sandefjord as a Norwegian company 23/02-1887 by Chr. Christensen and C. Lindenberg (Representative for Woltereck & Robertson in Hamburg, Germany, who bought and processed the seal and whale oil from Chr. Christensen's vessels, among others). The share capital was NOK. 94 000. Christensen and Lindenberg represented all the stocks in which Christensen had the majority. The company was formed to operate the 5 bottlenose catchers: POLARSTJERNEN, CITO, FRANKLIN, PENDA and ARIES,  which Christensen had bought the year before from a bankruptcy estate in Larvik for NOK 73.000. The first two years of operation were favourable with profits of NOK 43,096 and NOK respectively. 23.620.

1890 The law of 17/05-1890 made it necessary for any company engaged in trade to register.

1891 A/S Oceana registered in the Sandefjord company register 21/03 1891 with Christen Christensen as chairman of the board and Johan Bryde as board member. Johan Bryde was Chr. Christensen's son-in-law. William Robertson of the Hamburg company Woltereck & Robertson was originally from Scotland

1898 A/S Oceana was thanded over to Johan Bryde, Sandefjord as manager (Class DnV B1 K2).

1901 Seal hunting in the Arctic Ocean from March to September.

1902 Seal hunting in the Arctic Ocean from April to by September

1905 A/S Oceana and ship sold to Jean B. Linaae, Sandefjord. The ship is undergoing a conversion and is expected to be transferred to coastal shipping.

1909 A/S Oceana is terminated on 20/12-1909. The 6 ships that were left: ARIES, CITO, FRANKLIN, FORTUNA, FREMAD and HERTHA, as well as Gonvig Trankogeri

1910 Ship and cod liver oil was taken over in 1910 for NOK 215,000 by a new A/S Oceana (founded 18/01-1910) with Haldor Virik as manager. Registered 18/02-1910.

1914 FRANKLIN is sold to J. R. Norman for NOK 14,000, and is registered in Kristiansund (A/S Valsøfjords Fragtselskap, Ole Olsen Strand d.y.), Entered in the register in Kristiansund 27/04-1914 and deleted from the shipregister in Sandefjord the same day.

1915 During the general meeting on 05/11, it was decided that the ship should be sold.

1920 FRANKLIN is registered with Bodø as home port. Still with Josef R. Normann, Røsvik in Salten as owner.

1937 Taken over by Tord Normann and others in Bodø.

1938 FRANKLIN registered as A/S D/S Franklin (Tord Normann) as owner. Listed in the Ship Register in Bodø 07/01.

1944 A new engine installed. An Union oil engine of 160 BHP that gives the ship a speed of 7.0 knots.

1947 Knut Lunde, Ølen in Bergen listed as owner.

1948 Further fate unknown.

Fra boken «Seilskip i Sandar og Sandefjord»

Franklin-affæren

         FRANKLIN var årsak til den såkalte Franklin affæren som ble reist av en Kristiania-avis og vakte stor oppsikt. Den ble den direkte foranledning til den store Sjømannskomite av 31/10-1891. I Den Norske Sjøfarts Historie, bind II, 3, side 127 omtales hele saken og komite konklusjonen. Her skal bare refereres det som angår skipet:

       «Selfangeren FRANKLIN av Sandefjord kom sist i juni 1889 tilbake til hjembyen etter 3 ½” mnd's tokt til fangstfeltet i Ishavet. Av 20 mann i ruffen var da de 8 syke, 4 ble det etter hjemkomsten, og 2 av dem døde straks etter. Sykdommen viste seg å være tyfoidfeber. En av de større aviser tok saken opp, og det ble så svære avisskriverier at justisdepartementet grep inn og påbød rettslig undersøkelse av forholdene. Sunnhetskommisjonens undersøkelse viste følgende: Ruffen var foran under dekk bare atskilt fra baugen ved en saltbinge; den var 6,32 m lang, 3,66 m bred og 1,92 m høy. Det ga 2,22 m3 rominnhold og i16 m2 gulvplass til hver av de 20 mann. (Sjødyktighetsloven av 1903 fastsatte henholdsvis 3,4 m3 og 1,6 m2.)

       Langs begge sider var det 8 dobbelte overkøyer og 10 enkelte underkøyer. Mellom overkøyene ble det midt i rommet bare en åpning på 0,44 m3. Det var ikke noe eget rom til kabyssen; denne sto midt på gulvet i ruffen, og her ble all maten kokt. Over 'byssa var en luke til avløp for dampen, men i storm måtte luken skalkes. Under ruffen var en kullbinge, og i dekket over var 7 patentglass, men de hadde vært tildekket under hele reisen; derfor måtte lampen være tent både dag og natt. Lugaren var adskilt fra laste­rommet bare ved en tynn bordvegg. Det hersket en stram lukt som tildels skrev seg fra ruffens gulv og vegger. Sunnhetskommisjonen fant i det hele forholdene dårlige med utilstrekkelig plass, ventilasjon og luft. På kostens bestanddeler hadde ingen noe å si, men tilberedningen hadde vært dårlig, da han som var forhyrt som stuert, stakk av før avreisen da han fikk se hvor dårlig kokegreiene var, og en av matrosene hadde måttet være kokk. (Stuerten ble satt under tiltale for sitt brudd på kontrakten.) Sykerom var det ikke ombord, men «sykekost». Denne besto av 6 — 8 flasker bringebærsaft og et par kasser kondensert melk. Det ble opplyst at slik som på «Franklin» var forholdene stort sett på alle bottlenose- og selfangere.

         Det som forbauser oss, er at det fra mannskapene ikke var fremsatt noen klage over forholdene i ruffen.»

       Hvis diagnosen tyfoidfeber er riktig, og skipet ikke under fangsten har tatt inn visse slag proviant som melk eller vann, kan man idag si at der meget sikkert blant mannskapet, fortrinnsvis en som har hatt med matstellet å gjøre, har vært en basillbærer med tidligere gjennomgått tyfoidfeber. Selvsagt har de manglende hygieniske forhold vært sterkt medvirkende til spredningen, men de har ikke vært en direkte årsak. FRANKLIN omtales som selfanger.