Rederi: Chr. Salvesen & Co., Leith

Hovedbase i Leith, Skottland. Agent i Norge var kaptein Onesimus Andersen, Tønsberg
Kilde: Div. kompanilitteratur. Sammenfattet av Ulf W. Gustavsen, mars 2008

CHR. SALVESEN & Co, Leith, Scotland

         Selskapet var fra første tid av meget nøye med å bruke by navnet Leith etter firmanavnet, dette fordi man ønsket å bli oppfattet som britiske, sitt nordiske familienavn til tross. I 1880-årene ble Christians sønner, Tom, Fred og Theodore opptatt i firmaet som forretningspartnere, og selskapet ekspanderte ved å etablere Norwegian Line i 1886, hvis skip frem til 1925 var norskregistrerte gjennom norske firmaer som rederiet kontrollerte. Det var gjennom Norwegian Line at Salvesen styrket kontakten med norsk hvalfangst i nordområdene ved å frakte hvalolje til det britiske markedet og bringe kull og andre forsyninger til fangststasjonene.
         Selskapet ante tidlig at fremtiden lå i hvalfangst, men ønsket først ikke å involvere seg i fangstnæringen av etikkhensyn til de etablerte forretningsforhold med norske hvalfangstaktører. Rundt århundreskiftet kjøpte man seg inn i norske hvalfangstforetak, bl.a. det danskregistrerte Dansk Hvalfangst & Fiskeri A/S på Island, drevet av Svend Foyns nevø Johannes Bull som pga. konsesjonsbestemmelser måtte registrere firmaet i Danmark. I 1902 ervervet Theodore Salvesen på vegne av familieselskapet aksjemajoriteten i Bulls selskap, og ved at de gamle Svend Foyn hvalbåtene IMMANUEL, MINERVA og ARTIC inngikk i selskapets aktiva kan man derved se en klar kobling mellom Svend Foyn og Chr. Salvesen & Co på flere måter. Sett på denne bakgrunn må det kunne sies at selskapets nære forhold til Tønsberg ingenlunde var tilfeldig.

         Med egne hvalfangstkompanier på Island (Hellisfjord) og Færøyene (Torsvåg), og snart etter Olna Station på Shetland, var Salvesen tidlig på 1900-tallet den største aktøren innen nord-fangsten. Men nå hadde hvalfangstnæringen vendt blikket sydover, til Antarktis, og man sto foran et fangsteventyr av uante dimensjoner. Allerede i 1904 maktet pioneren C. A. Larsen med argentinsk kapital å etablere fangst fra Grytviken på Syd-Georgia, og andre selskaper fulgte på. Chr. Salvesen & Co. fikk sin første konsesjonssøknad om fangst fra Syd-Georgia avslått av britiske kolonimyndigheter, men fikk tilbud om fangstkonsesjon på New Island, Falklandsøyene. I 1908 bygde selskapet sin landstasjon på stedet og igangsatte fangst med moderne hvalbåter. Og endelig, året etter fikk selskapet fotfeste på Syd-Georgia og etablerte sin Leith Harbour stasjon, oppkalt etter hjemmehavnen i Skottland. Selskapets forhold til Tønsberg ble ytterligere forsterket ved at hele stasjonen faktisk var konstruert på tegnebrettet til H. Henriksens Mek. Verksted i Fayesgate der man også bygde det meste av stasjonens kompliserte prosessutstyr. At stasjonens første bestyrer het Henrik N. Henriksen, var derfor ingen tilfeldighet. I de første årene var fangsten kun landstasjonsbasert, inntil man i 1911 igangsatte pelagisk fangst med kokeriene NEKO og HORATIO hovedsakelig ved Syd-Shetlandsøyene. Sesongen 1914/15 var New Islands stasjonens siste. Utstyret ble flyttet til Leith Harbour som nå var verdens største landstasjon - og forble det inntil all fangst fra Syd-Georgia opphørte tidlig i 1960-årene.

         Fangstflåten øket, ble modernisert og effektivisert. Nye kokerier kom til, bl.a. SEVILLA, SARAGOSSA, SOURABAYA og SALVESTRIA, de to sistnevnte med akterslipp. Man fortsatte oppkjøp av andre hvalfangstselskaper, og mest kjent er nok overtakelsen av Southern Whaling and Sealing Co’s store fangstflåte i 1941, etter allerede i 1936 å ha kjøpt selskapets Syd-Georgia stasjon Prince Olav Harbour. Men selskapet led også sine betydelige tap. De mistet alle sine kokerier samt flere transportskip og hvalbåter i krigshandlinger under 2. verdenskrig, mens det mest spektakulære tapet i fredstid var da HORATIO brant ved Leith Harbour 1916, fullastet med hvalolje. Chr. Salvesen & Co., var verdens største hvalfangstaktør under det meste av æraen, med fangststasjoner på Island, Færøyene, Shetland, i Syd-Afrika og på Newfoundland/Labrador samt Falklandsøyene og Syd Georgia foruten pelagisk fangst i Antarktis og tidvis spermhvalfangst utenfor Peru. Selskapet var en betydelig arbeidsgiver i Vestfold, og bidro i sterk grad til fylkets velstandsutvikling. Dets virksomhet ga også positive ringvirkninger for det lokale næringsliv. Etterkrigstidens virksomhet var i hovedsak basert på landstasjonen Leith Harbour og med de moderne kokeriene SOUTHERN VENTURER og SOUTHERN HARVESTER.
         Den 6. juni 1963 kom SOUTHERN HARVESTER tilbake fra feltet for siste gang og ankret opp i Melsomvik. Senere den sommeren tok man den tunge beslutning på kontoret i Leith å trekke seg fra hvalfangsten. Kvotene var ikke tilstrekkelige.

En æra var over.

         Etter å eksistert som Skottlands største privateide selskap innen logistikk og andre næringer, og fra å være børsnotert siden 1985 som Christian Salvesen PLC – vedtok styret i mars 2008 å selge firmaet til franske Norbert Dentressangle.