Patenter og utstyr

TIL SJOS MED KANON Trekk fra hvalkanonens utvikling Af ERLING ERIKSEN

Forfatteren er leder afmuseumsvæsenet i Vestfold fylke med hovedmuseum i Tønsberg og er således bysbarn med hvalfangstens norske foregangsmand, Svend Foyn. Et andet museum i Vestfolder Kommandør Christensens hvalfangstmuseum i Sandefjord, hovedbyen for Norges hvalfangst.

Grunnlaget for den moderne hvalfangst ble lagt i siste halvdel af 1800- tallet Banebryteren var Tonsberg-mannen Svend Foyn, og ledende i utviklingen ble kystfylket Vestfold. Dr.philos Arne Odd Johnsen har i det store verk om »Den moderne hvalfangsts historie«, 1 bind, bl.a. drøftet sporsmålene: Hvorfor oppsto den modeme hvalfangst? Hvorfor ble nordmennene pionerer innenfor denne næring? Og hvorfor ble Vestfold hvalfangstfylket fremfor alle?1 Når det gjelder det siste sporsmalet, peker dr. Johnsen på en rekke viktige momenter. Vestfold hadde lange tradisjoner som sjofartsfylke og dermed rikelig tilgang på dyktige sjofolk Fylket var tett befolket, og innenfor områdets egne grenser var næringsvilkårene dårlige. Mulighetene lå på havet. En jevn velstand i fylket gjorde det også mulig å imotekomme de kapitalbehov som den nye næringsvei hvalfangsten krevde. Og sidst, men ikke minst spilte Svend Foyns personlighet en rolle. Våren 1864 stevnet Svend Foyn nordover på sin forste ferd med sm nye, spesialbygde hvalbåt »Spes & Fides«. Hensikten var å forsoke seg på fangst av de vanskelige finnhvalarter i Nord-Norge ved å ta i bruk de tekniske finesser som tiden rådet over. Denne Svend Foyns forste ekspedisjon ble ingen suksess. Det skulle gå en rekke år med proving og feiling for det lyktes Svend Foyn å finne frem til en brukbar fangstmetode Året 1868 representerte i så mate et gjennombrudd. For forste gang lyktes det å oppnå et brakbart fangstresultat. Fangstmetoden var imid

https://mfs.dk/wp-content/uploads/2016/06/1981Tilsjoesmedkanon76-86.pdf

MERE INFO

Andr. Ellefsen, som kjente denne type kanoner, forteEer at »dei gamle greidome kunde so lett bli vaate og mykje Muss var det aa la kanona«7 .
Ellefsen forbedret selv avfyringsmekanismen idet han erstattet snoravtrekkeren med en avtrekker på skjeftets underside. »Skote vart fyrr loyst ved aa rykkja i ei snor, som var fest til avtrekkaren. Men baade han og skjefte vart no forandra, saa ein no heldt skjefte med baae hender og loyste skote med peikefingeren som paa eit gevær«8 . Ellefsen tok også i bruk den såkalte Krappske tennskrue for avfyring av skuddet. Tennskruen besto^av en messinghylse med en kruttladning og en såkalt river. Ved å trekk riveren