Hestnes hvalstasjon på Hitra

Er det noen som har bilder eller opplysninger ta kontakt Leif Harald Børnick 970 98 442

Som et resultat av dette ble virksomheten i 1923 besluttet flyttet til Hestnes ytterst i Strømfjorden på Hitra, og den siste driftssesongen i Vingvågen var i 1925.

I Leif Harald Børnick sin artikkel i Sandefjords Blad 23.februar 2019 kan man lese følgende:

Hvalfangstselskapet A/S Norsk Hvalfangst drev fangst fra Hestnes landstasjon på Hitra fra tidlig i tyveårene. Både før og etter krigen var folk fra Sandefjord involvert som mannskap på fangstbåtene, og i perioden 1946 -1952 var sandefjordingen kaptein Thorleif Børnick bestyrer. I 1946 kjøpte selskapet en tysk patruljebåt og døpte den «Hvitebjørn». Båten var en del av krigsbyttet disponert av «Direktoratet for fiendtlig eiendom» og bygget i 1942 på Kieler Howaldtswerke AG. Hun var utstyrt med en 4-sylindret Deutz diesel på 80 hk og gjorde 10 knop.

«Hvitebjørn» skulle fungere som bøyebåt i et forsøk på å redusere hvalbåtenes dyrbare driftstid i f.m. tauing av hval fra feltet til landstasjonen, og skulle dermed kunne returnere direkte tilbake til fangstområdet. «Hvitebjørn» viste seg imidlertid ubrukelig da den med hval på slep brukte alt for lang tid inn og store verdier gikk tapt da hvalskrottene begynte å surne på veien.

Økonomien på hvalstasjonen begynte å skrante i begynnelsen av 1953, og det ble gjort et forsøk på å få fart på fangsten ved å leie inn hvalbåten «GOS VIII». Båten ble ført av Ole Iversen med hans bror Arthur Iversen som skytter, begge fra Natholmen. Pga. dårlig likviditet på stasjonen måtte brødrene skaffe nødvendig utstyr til båten på kreditt med Ole Iversen som garantist. Fangsten gikk dårlig, og konkurs var uunngåelig. Alle utbetalinger stoppet opp, og brødrene Iversen fikk heller ikke lønn.

De hadde vært ute i hardt vær før og visste å ta grep selv. For å sikre seg noe av verdi valgte de uten nærmere dikkedarer å ta «Hvitebjørn» til Natholmen som godtgjørelse, rett før «dørene ble stengt».

Her bygget de om båten og fikk den sertifisert for persontrafikk. Båten ble satt inn i trafikk mellom Sandefjord og forskjellige steder i Oslofjorden, samt Strømstad, og omdøpt til «Lindholmen».

På en returreise fra Strømstad dukket det en gang opp en stor tollkrysser. Det var høy sjø, og Ole Iversen gjorde tegn til å gå inn i smult farvann for ikke å sette passasjerene i fare.

Tollkrysseren ignorerte dette og la seg inntil «Lindholmen» ganske røft, og den berømte «Dødsgjengen» fra Fredrikstad bordet båten.

Leideren fra tollkrysseren ble hengende, og Ole Iversen entret resolutt tollkrysseren, gikk opp på broen og lekset opp for skipssjefen om hans dårlige sjømannskap.

Det hjalp sikkert ikke på situasjonen. Passasjerene ble ført i land på Hvaler som om de var fanger, og stilt opp på rekke med alle varene de hadde kjøpt i Strømstad liggende foran hver enkelt.

Det viste seg at det ikke var kun snakk om smugling, men også brudd på gjeldende restriksjoner om utførsel av valuta fra Norge. Passasjerene hadde kjøpt kapitalvarer uten å melde om valutatransaksjon, og straffen ble at alt ble beslaglagt og passasjerene bøtelagt. I 1962 ble «Lindholmen» solgt til Revierhavnen båtforening på Hovedøya i Oslo og satt i rute mellom øyene der. En tilfeldighet er at det allerede fantes et søsterskip av «Lindholmen» i byen, nemlig brannbåten «Sprøyt».

Våren etter var Hestnes Hvalstasjon operativ med tre hvalbåter hvorfra det ble fanget storhval, og i den første  sesongen ble det brukt sjøfly til å speide etter hval. Det var flypioneren Leif Lier sto for denne virksomheten. Med sitt store behov for sesongarbeidere ble hvalstasjonen på Hestnes raskt en av de viktigste arbeidsplassene i distriktet. Bebygd grunnflate av fabrikk, kontor, direktørbolig, funksjonærbolig, bolig til ledelsen for pelsfarmen etc utgjorde 4400 m2. Anlegget var utstyrt med flenseplan, kokeri, meltørke og mølle for tørking og maling av grakse til mel. I tillegg var det en pelsskinnavdeling med et areal på to dekar.

Anlegget hadde eget lysverk som også ga strøm til en rekke avtakere.

Bedriften sysselsatte omlag hundre mann i sesongen inkl. båtmannskapene. I juli og august ble det som regel arbeidet 2 skift. Av bestyrere kan nevnes Thorleif Børnick som var ved hvalstasjonen fra 1946 til 1951.

Et gjennomsnittsår ga ca 100 hval, men enkelte år kom fangsten opp i både 150 og 180 hval. Produksjonen av olje for et gjennomsnittsår utgjorde 200 tonn hvalmel.

Selskapets reve- og minkfarm ble etablert i 1938 med en meget betydelig bestand på 200 avlsdyr. I 1952 hadde farmen 30 rev og 400 mink. Årsproduksjonen var ca 1000 dyr.

AS Norsk Hvalfangst eide også Hitra Canning AS på Hopsjø som ble overtatt i 1944. Fabrikken ble bygd av Edvard Neerland i 1917-18.

I flere år hadde eieren Kristian Gjølberg syslet med tanken om et flytende kokeri, dette hadde jo vist seg svært så effektivt på den sydlige halvkule. Men unntak av primitivt utstyrte seilskuter så hadde ikke denne såkalte pelagiske hvalfangst blitt prøvd i nordområdene. Det ble etter hvert kjøpt inn brukte båter til dette formålet, en av dem var 'Pioner'. Dette var imidlertid en meget kostbar virksomhet som da også opphørte etter hvert, og fra 1937 ble det aldri gitt konsesjoner til bruk av flytende hvalkokerier her nord. Hvalene ble igjen tatt i land på Hestnes for videreforedling.

Etter 1945 ble fangstflåten modernisert, og utenfor Titran i 1947 fanget Hvalbåten «Femern» den største hval som noen gang er tatt på den nordlige halvkule. Det var en blåhval på 93 tonn.

Kontorbygningen på hvalstasjonen på Hestnes brant i slutten av 1950-årene, og mesteparten av arkivet gikk tapt da.

Det fantes imidlertid igjen noen spredte arkivsaker som hadde vært oppbevart i en annen bygning.

Bestyrer Thorstein Andersen, som hadde vært bestyrer i Vingvågen og var den som bestyrte stasjonen på Hestnes i startfasen, hadde med seg noen arkivsaker (korrespondanse) fra den siste perioden i Vingvågen.

Dette er bevart, Likedan er korrespondansen fra den første perioden på Hesnes bevart.

Ellers er det bevart noen spredte fangstbøker og mannskapsbøker. Disse er antakelig ført som kladd, men verdifulle ettersom de egentlige protokollene er gått tapt.

Her er en film fra Kim Edwin Jektavik