Lahelle het i gammel tid «Hladhella, sammensatt av hlada, som betyr laste om bord, og hella, som betyr flatt berg. Lahelle var altså et «flatt» sted der en lastet og losset fartøyer. Det stemmer godt ettersom Lahelle var laste- og lossested og utskipningshavn for tømmer og trelast allerede på 1500-tallet, og hadde denne funksjonen fram til Natholmen overtok den rundt 1625.
Området lå først under et selveierbruk.
Området lå først under et selveierbruk. Senere ble det overtatt først av greven i Larvik og så av etatsråd Fredrik Wilhelmsen Treschow i 1835. Treschow stykket etter hvert opp området og solgte tomter. Han eide også områdene i Sjuvenga, fram til Søren Anderssøn overtok dette på 1840-tallet.
Vi vet ikke hvor lenge det har vært bebyggelse i Lahelle og Sjuvenga, men i kirkeboka for 1792 omtales dåp av et barn i «Sjuvengen». Om Lahelle fortelles det at i 1867 fantes bare to hus, en pakkebod og et lite skipsbyggeri. Det var likevel først et stykke ut på 1800-tallet at Lahelle ble et «strandsted», der flere slo seg ned. Denne utviklingen hang sammen med seilskute-tiden, da mange skuter anløp havna i Lahelle, og lå i opplag her på vinteren, og det i tillegg lå to skuteverft her. Det ene verftet var i drift allerede på 1700-tallet, mens det andre ble etablert midt på 1800-tallet. Dermed økte bosettingen av både sjøfolk og verftsarbeidere, og ved folke-tellingen i 1875 bodde det 32 familier i området, med 167 personer.
I gammel tid gikk det veier fra Raveien til sjøen. Den gang var det bare én vei til Lahelle, det var hovedveien fra Hunstok over Mokollen og Åsen til kirken, som fortsatte videre derfra til Freberg, Blåstein og Lahelle. Lahelle-området var da delt i to; Søndre og Nordre Lahelle. Søndre Lahelle lå i området der veien fra Myhre i dag går ned til stranda, mens Nordre Lahelle lå i svingen litt lenger nord, i området der Lahellstua og kafé sjøbris lå, dvs. der de fleste småbåtbryggene nå ligger, og opp til det gamle Lahelle-torget ved Vestad. På 1800-tallet var det bare en kjerresti mellom fjellknausene mellom Søndre og Nordre Lahelle. Veien fra Myre og Gjekstad til Sjuvenga og Søndre Lahelle ble først bygget på 1930-tallet, da kommunen startet veibygging som nødsarbeid, fordi arbeidsledigheten var stor, og det var viktig å folk i arbeid.
Mot slutten av 1800-tallet overtok dampskipene stadig mer av sjøtransporten; dermed gikk også seilskutetiden mot slutten. Den siste seilskuta bygget i Lahelle i 1878. Verftene utførte fortsatt vedlikehold og reparasjoner en stund til, men ved århundreskiftet (rundt 1900), var seilskutetiden omme.
De som bodde på Tjøme brukte Sandefjord som «sin» by, og Lahelle var overfartssted for folk til og fra Tjøme og Nøtterøy, som drev handel på Lahelletorget eller skulle inn til byen. I tillegg gikk det også rutebåter mellom Oslo og Vestfold, som benyttet Lahelle som anløpssted. Fra Lahelle gikk så transport av både mennesker og varer landeveien til Sandefjord. På den måten slapp båtene å gå inn den lange Sandefjordsfjorden. Båtforbindelsen med Tjøme og rutebåtene mellom Oslo og Vestfold, benyttet fortsatt Lahelle en stund etter at seilskutetiden var omme, bl.a. også med gjester ved Sandefjord Bad (kurbadet), men denne virksomheten stoppet også mot slutten av 1920- tallet.
Senere utviklet området seg til utfartssted og boligområde, med en blanding av gammel og ny(ere) bebyggelse, og med småbåthavn, slik vi kjenner det i dag. En stund var det også en kafé og en landhandel i Lahelle, men disse er nå (2025) for lengst lagt ned.
Vi viser her en del bilder som viser utviklingen i bebyggelse over en periode på ca. 100 år, fra ca. 1880 til 1980.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind III, 1985; Wasberg, Gunnar: Sandar Bygdebok, 1968; Olstad, Finn: Sandefjords Historie, bind I, 1995; Rove, Harry: Lahelle i Sandefjord, Sandar Historielag, Kulturminner, 2021