Østre Nes omfatter områdene ved Nesveien, som går fra Bergan til Nes ved Årøveien, selve neset, dvs. den halvøya som fra gammelt av har vært kalt Revebåsen eller Revebåsåsen, hele Solløkkaområdet og Oksås. I tillegg hører både Katteskjær, Rauern og Søndre Furuholmen til Østre Nes. Ne-veien er for øvrig nevnt i «Militaristisk Beskrivelse» fra 1805, der det heter at veien var så smal at bare to mann kunne marsjere ved siden av hverandre, knapt nok det. I 1866 ble så veien bygget ut for ferdsel med kjerre, med en kjørebredde på 3,5 meter i 1915.
Navnet Revebåsen kan ha opphav i at glover og urer ga gode gjemmesteder for rever.
På 1500-tallet og utover var gården Østre Nes selveierbruk, men ble kjøpt av byborgere først på 1600-tallet .
På 1500-tallet og utover var gården Østre Nes selveierbruk, men ble kjøpt av byborgere først på 1600-tallet. I 1659 ble gården delt i to, og fra først på 1700-tallet i 4 bruk. I 1692 solgte borgermester Anders Madsens datter gården til greven i Larvik, og gården var senere både greve- og Treschow-gods fra 1839 til 1855, før den igjen ble kjøpt av bøndene.
På Neslandet mellom Solløkka og Kloppløkk-kilen var det fram til først i 1930-årene bare 4 hytter, men etter 1945 ble området i åsene sør for Nesgårdene utparsellert som hytteområde, og hyttene ble liggende tett, nesten som en «ferieby».
Vi nevner også at da Framnæs mek. Verksted skulle bygge en kopi av Gokstadskipet i 1892, var det viktig å benytte samme type materialer som i det opprinnelige skipet. Det var svært vanskelig å finne materiale til mastefisk, men man fant til slutt et passende tre på Østre Nes. Dette treet var rundt 300 år gammelt, og stammen var 5 meter høy og målte 1 ½ meter i diameter ved roten. Treet var 14 meter høyt og krona hadde et tverrmål på ca. 16 meter. Det tok fire mann 3 dager å kviste stammen og hogge den til så den kunne fraktes til verkstedet.
Oksås ligger mellom Helgerød, Bergan, Slenes og Hønnerød, rett nord for Helgerød idretts-park, og er godt synlig både fra Alonsokrysset og fra Helgerød skole. Navnet Oksås stammer sannsynligvis fra navnet Ufsås, av ufs som betyr høy fjellskrent. Selve kollen er 67 m høy. Mot sør, øst og vest er åsen steil og bratt, og kan bare bestiges fra nord. Mot nordøst er hellingen slakere ned mot et pass mellom Oksås og Slenesåsen. På toppen finnes en syd-nordgående kolle med kupert toppflate, og rester etter et myrsøkk, som nok er et tilgrodd vannhull. Fra toppen er det fantastisk utsikt mot Tønsbergfjorden i øst og Lahellefjorden i sør. Her finner vi store steinrøyser, som er rester etter en gammel bygdeborg. De som den gang bodde i området, måtte søke tilflukt for omstreifende røverflokker, og da var åsen et sted de kunne søke tilflukt og ta med husdyr og forråd. De bygde forsvarsmurer av stein over skråningen mot nord, og det var vanskelig for angripere å komme opp mot murene, der forsvarerne hadde forskanset seg og kunne stanse dem med å kaste stein og skyte med pil og bue. På nordsiden finner vi en 30 meter lang steinmur, der steinene delvis har rast ut eller har veltet nedover. Mot øst er det en smal glove, som har fungert som «port» i muren.
Solløkkaområdet ved Årøveien, mot Lahellefjorden, tilhørte i sin tid gården Østre Nes. Den 70 meter lange badestranda med store gressvoller, fjellknatter og kafé med dansegulv virket som en magnet på ungdom i mellomkrigsårene. Da freden kom i 1945, trodde mange at Solløkkas popularitet ville avta, men sommer etter sommer var plassen fylt med hvite spisstelt. I tillegg var Solløkkadagene med kjente artister et trekkplaster, med avholdslaget «Vennskap» som arrangør. I 1957 mente imidlertid avholdslaget at kafélokalene ikke lenger var egnet til møtevirksomhet vinterstid. Samtidig ga flere somre med dårlig vær svikt i inn-tektene for laget, og dermed ble stedet solgt til Metodistkirkens Ungdomsforbund i 1958. Deretter drev forbundet stedet under navnet Metodistkirkens Kurs og Leirsted, fram til 2009. Da ble leirstedet solgt på ny, denne gangen til en eiendomsutvikler, som rev det meste av den gamle bebyggelsen. I dag (2024) finnes det boliger her, i tillegg til badestrand og båthavn.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Berg; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010.