Unneberg, øst for Hasle, har navn etter en gård fra vikingtida. I gammel tid ble var skriftformen Unnaberg, som en mener stammer fra det eldgamle kvinnenavnet Unnr (Unn), men også kan bety gården under berget.
I gamle dager var nok Unneberg en av Sandars største gårder.
I gamle dager var nok Unneberg en av Sandars største gårder. På 1300-tallet ble gården delt opp, og ble for en stor del kirkegods og adels- og grevegods, inntil bøndene kjøpte gårdene midt på 1800-tallet. Senere ble flere av gårdene delt, og dermed økte antall bruk. Her nevner vi 3 av gårdene.
Herre-Unneberg var kirkegods en tid. I dansketida ble så Norge delt inn i len, med danske lensherrer som øverste myndighet, og med futer (fogder) som administrerte gårdene for lensherrene. Grunnleggeren av Herre-Unneberg som storgård var Peder Ivarssøn Jernskjegg, lensherre i Brunla 1585-1616. Navnet Herre-Unneberg kom i bruk i den tiden Vincent Bild var lensherre (1637-1642). Da ble gården også kalt Kongelig Majestæts gaard Unneberg. Lorens Berg kaller Bild en typisk bondeflåer, hard og hensynsløs. På 1670-tallet overdro kongen Unneberg til den danske rikskansleren i Norge, Peder Griffenfeldt. Han falt imidlertid i unåde og ble fengslet i 1676. Da ble gården forsømt, bygningene forfalt og eiendommen ble bygslet (leid) bort til bønder. I 1685 ble gården delt i to, og på 1750-tallet ble hvert av de to brukene igjen delt i to, slik at det ble 4 bruk her. Fra 1678 tilhørte Unneberg Lavik grevskap, og fra 1730 tilhørte de 4 brukene Trescow, fram til bøndene kjøpte brukene i 1836-1863. I dag ligger en stor del av boligene på «Unnebergbyen» på grunn som tidligere tilhørte gården. Fra rundt 1400 var Unneberg Vestre kirkegods i flere hundre år, med Sandar prestebord og Tunsbergkirken som eiere. I 1685 ble gården delt i 2, og fra midt på 1700-tallet i 4 bruk. I 1846-1848 kjøpte Nils Hansen Bugården hele Unneberg Vestre, og senere har gården tilhørt selveiende bønder. Unneberg Lille var bondegods helt fra 1720. På 1860-tallet overtok skipper August Jørgensen gården, før sønnen, skipsfører og hvalskytter Edvard Conrad Evensen overtok den i 1921.
Unnebergbekken er Sandefjords største vassdrag. Bekken kommer fra Lingelem i nord og renner ut i Lahellefjorden. Vannet i bekken ble i mange år brukt til drift av sager og møller. Det var også godt ørretfiske i bekken. Helt opp til hoppbakken på Hjertås ble det tatt ørret så sent som på 1940-tallet, men overbeskatning pga. matmangel under krigen, og forurensing, gjorde at stammen av ørret døde ut. På slutten av 1900-tallet ble bekken renset, ørretyngel ble satt ut, og i dag kan en igjen finne ørret i bekken. Mer om bekken finner du under Hjertås.
Trafikken til og fra området var begrenset i gammel tid, fordi gårdene stort sett var selvhjulpe med mat og klær. Riktignok måtte folk fra tid til annen en tur inn til byen, for å komme til kirke eller gjøre innkjøp, men da var det likevel tilstrekkelig med en brukbar kjerrevei, bred nok for hest og vogn. «Hovedveien» gikk fra gård til gård, så veien til byen var atskillig lenger enn i dag. Allerede i 1580-1600 finner vi beskrivelser av veien i biskop Jens Nilssøns rapporter fra hans visitasreiser; den gikk fra Sandar kirke, nordøstover mot Unneberg, Råstad og Stokke. Veien er også omtalt i dokumentet «Militarisk Beskrivelse» fra 1805. Blant de eldgamle veiene er også skogsveiene fra Brekke, Lingelem og Feen, ned til Stange og Unneberg. På 1700- og 1800-tallet ble det hektisk ved skuteverftene langs fjorden. Da skulle tømmer og trelast fraktes fram til verftene, men fortsatt var en ikke avhengig av godt fundamenterte veier, fordi mye av den tyngste transporten foregikk vinterstid. I 1881 ble så jernbanen åpnet, og det markerte starten på en ny epole. Sammen med en kraftig økning i motorisert trafikk før og etter første verdenskrig, føre jernbanen til en skikkelig utbygging av Råstadveien og bygging av Feensveien, som ble åpnet i 1915, og som går fra Råstad over Torp til Lingelemveien.
Etter andre verdenskrig, førte sterk befolkningsvekst i kommunen til en storstilt boligbygging. Det første store boligfeltet var Breidablikk, fra 1947; deretter fulge flere andre områder. Få områder endret karakter så totalt som Unneberg. Fra å være et typisk jordbruksområde ble det i løpet av 1950- og 60-tallet til «Unnebergbyen» med småhus, gater, dagligvareforretning og lekeplass for barn. Blant de gårdene som avsto mest grunn, var bl.a. Herre-Unneberg. Den kraftige utbyggigen førte også til at gamle From skole (se Råstad og Torp) ble for liten. I 1962 vedtok kommunen å bygge ny skole i området, og fordi befolkningsveksen var størst på Unneberg og Kråkås, ble skolen lagt på Unneberg. Hovedblokka sto ferdig i 1966, med vanlige klasserom, og spesialrom for forming og heimkunnskap. I 1968/1969 ble ny gymnastikkavdeling tatt i bruk; den fikk også egen badstue. Rundt skolen er det et stort grøntområde, og det er kort vei til skogen på Hjertås. Skolen er senere rehabilitert og bygget videre ut.
Området fikk også både egen butikk, Unneberg dagligvare, drevet av Alf Christoffersen, og eget gartneri, Unneberg gartneri. Steinbruddet på Unneberg, som startet i 1961, tok ut den sjeldne steinsorten grønn syenitt, som bare finnes noen få steder i Norge. Avsetningen i Norge var ikke stor, men det var ikke vanskelig å selge steinen til europeiske land og Japan, der den ble brukt til både fasader og interiør. Vi nevner også at Nika Skipsservice etablerte egen fabrikk på Unneberg, tidlig på 1970-tallet, for produksjon av kjemikalier til rens av tanker.
Kilder: Møller, Vilhelm, Sandar, bind II, 1980; Olstad, Finn: Sandefjords Historie, bind I og II, 1995 og 1995; Wasberg, Gunnar: Sandar Bygdebok, 1968; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Bjørvik, Tor: Reder- og skippergårder i Sandefjord, 2009; Vestfoldmuseene.no; Wikipedia.no; Wikipedia.com