Råstadveien

I gammel tid var det begrenset trafikk til og fra Unneberg og Råstad, fordi gårdene stort sett var selvhjulpe med mat og klær. Når folk fra tid til annen måtte en tur inn til byen, var det tilstrekkelig med en kjerrevei, bred nok for hest og vogn. Veien gikk da fra gård til gård, og var atskillig lenger enn i dag. På 1700- og 1800-tallet ble det hektisk ved skuteverftene langs fjorden. Da skulle tømmer og trelast fraktes fram til verftene, men fortsatt var en ikke av­hengig av godt funda­menterte veier, fordi den tyngste transporten gjerne foregikk på vinteren. Skiftet fant sted rundt århundreskiftet. Da ble først jernbanen åpnet i 1881, og Råstad fikk egen stasjon i 1885. Dessuten økte den motorisert trafikken kraftig i årene før og etter første verdenskrig. Dermed var tiden kommet for en skikkelig utbygging av Råstadveien og bygging av Feens­veien, som ble åpnet i 1915.

 

Veistandarden var likevel lenge dårlig etter dagens målestokk fram til den store boligbyggingen på slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet. Slik så Råstadveien ved Unneberg ut i mai 1954, dvs. før den store utbyggingen. Bildet er sannsynligvis tatt i nærheten av krysset Råstadveien/Dverdalsveien.

Kilde: Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010

År: 1954

Se artikkel: Unneberg

Kilde: sandefjordshistorie.no