Under første verdenskrig var det dyrtid og kraftig prisstigning i landet. Det var jobbetid, eventyrlige fortjenester i skipsfart, og mange spekulerte i aksjer. Gjennomsnittsinntekten i Sandefjord økte med 350%. Byen ble landets rikeste, med en gjennomsnittsinntekt som lå 50% høyere enn landets byer sett under ett. Det var imidlertid et fåtall, i hovedsak næringsdrivende knyttet til skipsfart, som gjorde virkelig store fortjenester og dro opp gjennomsnittet. Vanlige arbeidere, funksjonærer og «små» næringsdrivende fikk snarere redusert realinntekt. De økonomiske forskjeller økte kraftig; mens millionærenes og rasehestene deres levde i «frodig og trind velvære», opplevde vanlig folk varemangel, knapphet på mat og bolignød. Sandefjord ble en utpreget rikmannsby. I mellomkrigsårene vokste hvalfangsten, ga store fortjenester, og la også grunnlaget for økt industri. Framnæs mek. Veksted utvidet, vi fikk to nye, store bedrifter i Corneliussen mek. Verksted og Jotun fabrikker, og i tillegg mange mindre bedrifter. Igjen var det noen få som «stakk av med» økningen i inntekt og formue. I tillegg kunne også bestyrere, hvalskyttere o.a. tjene formuer. «Vanlige» arbeidere, håndverkere o.a. fikk i liten grad del i velstandsutviklingen. Arbeidsledigheten var stor, og det var like mange på fattigvesenet som ved århundreskiftet.
I denne perioden viste rikfolk fram rikdommen sin, ikke minst ved å bygge nye, prangende villaer rundt byen, bl.a. i Åsen, der det var «den herligste utsigt over byen og fjorden, ja helt til havs naar veiret er klart». I 1916 vedtok herredsstyret i Sandar at Åsen skulle legges ut til villaområde, i juni samme år begynte arbeidet, og allerede ved juletider sto de to første villaene nærmest ferdig. Utover på 1920-tallet fulgte flere, store, flotte villaer etter, både i Åsen, og ved Dølebakken og Sandarveien. Villaene i Åsen hadde en helt særegen karakter og store tomter, flere også med tennisbaner o.a. anlegg. Eierne var «store» forretningsfolk, med Anders Jahre på toppen. På nedsiden av Nedre Åsenvei bygde flere hvalskyttere boliger. I Åsly lå tidligere Åsly gård. Fra 1914 var gården bosted for skipsreder og konsul Haldor Virik, til den i 1932 ble solgt til skipsreder og visekonsul A. C. Olsen. I dette området lå i sin tid også Brekka med to gamle husmannsplasser under Sandar prestegård; Øvre og Nedre Brekka. Øvre Brekka kan ha ligget nær Åsly gård, mens Nedre Brekka lå lenger nede i bakken, på samme grunn, og på samme grunnmur som senere Sandarveien 10a.
Under andre verdenskrig ble så godt som alle villaer i Øvre Åsenvei beslaglagt av tyskerne, og brukt til kommandantboliger, offisers-messe, telefonsentral, lasarett for sårede tyske soldater eller andre formål.
Kilder: Møller, Vilhelm; Sandar, bind 1 og 2, 1977 og 1980; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2008; Haugen, Knut: Sandefjords historie, bind 1, 1928; Olstad, Henning: Sandefjords Historie, bind 1, 1995; wikipedia -https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgen_Jahre; lokalhistoriewiki - https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Mokollveien; villamokollen.no - https://www.villamokollen.no/historien; Rismyhr, Øystein: Bygd og by i gamle dager, bind 3, Dagliglivet i storkommunen Sandefjord, 2017.