Et flytende hvalkokeri er fabrikkskip som mottar fangst fra hvalbåter for prosessering til hvalolje. På begynnelsen av 1900-tallet lå vanligvis hvalkokeriene ankret opp i en egnet havn, og flensingen foregikk langs skutesiden. Etter hvert som fangstfeltene ble utvidet og teknologien utviklet, ble mesteparten av hvalfangsten pelagisk.

Den største fangsten foregikk i Sørishavet, men det ble også drevet hvalfangst andre steder som langs kysten av Afrika og Sør-Amerika og Australia samt i arktiske strøk. En pelagisk hvalfangstekspedisjon besto vanligvis av et flytende hvalkokeri og opptil 10 hvalbåter.

De første flytende hvalkokeriene fra begynnelsen på 1900-tallet hadde ikke utstyr til å heise hele hvalskrotter om bord. Dyrene ble fortøyd langs skutesida og flensingen foregikk utenbords. Med denne arbeidsmetoden var det begrenset hvor kokeriene kunne drive sin fangst. De måtte ligge i et smult farvann i le av land. Spekket utenpå dyrene ble tatt vare på og kokt til olje om bord, mens lite av dyret ellers ble utnyttet. Mange av hvalkokeriene fra denne tiden var gamle ombygde passasjerbåter.

I mellomkrigstiden kom en ny type spesialbygde hvalkokerier med et nytt arrangement hvor hvalen heises inn på et skråplan akterut på skipet og opp på et dekk med flenseplan og kjøttplan – en såkalt opphalingsslipp. Mannskapene holdt hus akterut, mens offiserene holdt til forut. Midt over planet lå vinsjhuset. Hvalskrotten havnet først på et flenseplan, restene ble dradd videre fram til kjøttplan. I skroget under dekket lå selve kokeriet og oljetankene.

En hvalfangstekspedisjon i pelagisk fangst trengte forsyninger, og tankene om bord på kokeriet var ikke store nok til å romme en sesongs fangst. Kokeriet fikk derfor flere ganger i løpet av sesongen besøk av tankbåt.

Kilde: wikipedia.org

VASCO DA GAMA

Tonnasje og dimensjoner

Maskin/motor