SALUS

1873 Bygget som brigg SALUS ved Lahelle Verven, Lahelle (Sandeherred).
I Sandefjords Tidene 11/01-1873 kunne man lese følgende notis: «Den 4de ds. løb paa vandet fra værftet i Lahelle en Brigg paa ca. 150 K,-læster. Den fik Navnet SALUS ,bygget for regning af A. Hansen,Sjuve m.fl.»
Rigget som brigg og bygget av tre. Furu, greenhart og eik.
Skipper var O Hansen.
1882 Reder er K. Nielsen, Bjørndal.
1891 Solgt til Karl Nielsen, Bærevar m.fl., Sandefjord. Skipper var H. M. Andersen
1896 Fra dette år var M. Andersen skipper.
1903 Skipper M. Andersen blir avløst av S. Hansen.
1904 Solgt til H. M. Hansen, Alonso, Sandefjord.
1905 Solgt til Gerhard Næss, Sandefjord. Skipper var H. M. Hansen
1906 Strandet i storm på Middelgrund, Øresund 01/11 under reise fra Uleåborg til Sunderland, England med trelast. Reparert på Husø. Den var fremdeles lekk og måtte maures, men viste fremdeles tegn til lekkasje.
1907 Etter ankomst England og skuta var losset gikk man i dokk for å reparere skaden og fikk henne tett.
1908 A. Kristiansen overtok som skipper.
1909 Solgt til Gerhard Næss, Sandefjord.
1911 Solgt til A/S Salus (Gunerius Gjertsen), Sandefjord. Solgt til nye eiere i Fredrikstad. Avrigget. Solgt til Slemmestad som lekter.
1918 Solgt til Oslo Kommune etter første verdenskrig og skulle benyttes som en del av demningen på Langøya i Oslofjorden, senket, full av søppel. Men før den ble senket drev den av og strandet på Langøya på østre side av en odde på øya.

1873 Built as brig SALUS at Lahelle Verven, Lahelle (Sandeherred). In the local newspaper Sandefjords Tidene on 11/01-1873 one could read the following notice: "The 4th ds. ran on the water from the shipyard in Lahelle a brig of about 150 C,-last. It was named SALUS , built at the expense of A. Hansen, Sjuve and others.» Rigged as a brig and built of wood. Pine, greenhart and oak.
Master was O. Hansen.
1882 Sold to K. Nielsen, Bjørndal.
1891 Sold to Karl Nielsen, Bärvar and others, Sandefjord. Master was H. M. Andersen
1896 M. Andersen became master.
1903 Skipper M. Andersen is replaced by S. Hansen.
1906 Grounded in the Øresund and repaired at Husø. It was still leaking and had to be anterated, but still showed signs of leaking.
1904 Sold to H. M. Hansen, Alonso, Sandefjord.
1905 Sold to Gerhard Næss, Sandefjord. As master was H. M. Hansen
1906 Stranded in a storm at Middelgrund, Øresund 01/11 while travelling from Uleåborg to Sunderland, England with timber. Taken off the ground and refloated. Repared at Husø but still leaking.
1907 Upon arrival England the ship was unloaded, and went into drydock to repair the damage and got her sealed.
1908 A. Kristiansen tokk over the command.
1909 Sold to Gerhard Næss, Sandefjord
1911 Sold to A/S Salus (Gunerius Gjertsen), Sandefjord. Sold to new owners in Fredrikstad. Unrigged. Sold to Slemmestad as a barge.
1918 Sold to Oslo Municipality after the First World War and was to be used as part of the dam on Langøya in the Oslo Fjord, sunk, full of rubbish. But before it was sunk, it drifted off and stranded on Langøya on the eastern side of a promontory on the island.

Den best kjente av Bjørndalskutene var briggen «Salus», 247 tonn, bygd i Lahelle 1873. Karl Nilsen eide «Salus» fra 1881—1904. Når nedskriveren herav kjenner denne skuten nokså godt, kommer det av de mange ganger jeg så den lastet med props og kullskarp ved Sandefjords brygger, eller når den losset retur-last av kull og koks i samme by. Delvis kommer det av at i briggens unge år farte min nærmeste nabo på Liverød, Jørgen Borgersen, med den, og at min bror farte med «Salus» i 1909. Da var «Salus» en gammel og skrøpelig skute på 36 år. Det er disse karene som har fortalt meg mangt om «Salus». I 1909, det året min bror var med den, hadde Karl Nilsen Uranienborg, dit Karl Nilsen flyttet fra Bjørndal, solgt «Salus» til kaptein Gerhard Ness, som var både eier og skipper på den. «Salus» var da kjølsprengt og hadde dårlig rigg, og det gikk ikke bedre enn at da de før avreisen skulle binde under fokken så røk fokkeråen tvert av og ble hengende i topplentene. Men de seks som lå oppe på råen hadde livet kjært og holdt seg fast til de kom ned den vanlige veien — i fokkevantet.

Anders Emil Bredal gjenforteller bestefars historie fra SALUS:
Jeg var 18 ½ år gammel og nettopp tatt styrmanns eksamen. Tidligere hadde jeg bare seilt som lettmatros. I mars 1907 mønstret jeg ut med briggen Salus, som bestemann. Jeg hadde ennå ikke fått sertifikatet som styrmann.

Det var en gammel skute. Var bygget i Sande herred i 1873, i Lahelle, for regning A.H. Sjuve med flere. «Salus» målte 259 tonn brutto, 244 tonn netto, dødvekt 410. Bygget i furu, greenheart og eik. Ett dekk og bjelkelag. Riggen med enkle bram og røyler. Røylene var borte da jeg kom om bord. Det var bare et dekkshus akter med ruff, kabyss og styrmannslugar. Kapteinens kahytt var under dekk, med skylight. Styrmanns lugar hadde 2 køyer over hverandre, men ingen ventiler, bare en glassrute i døren. Ruffen kun en luke i taket, som måtte løftes av for lys og luft. Her var det 4 køyer, hvorav en var til 2 mann. Heller ikke kabyssen hadde ventil, så døren måtte stå åpen.

Jeg hadde egentlig tatt hyre med en annen brigg fra samme rederi, som het «Speed», men da jeg kom på mønstringskontoret kom rederen (Gerhard Næss) og sa at jeg burde gå om bord i «Salus» for den var større og hadde styrmannslugar. «Speed» var en pen brigg og «Salus» hadde jeg aldri sett. Den lå i Kristiania og lastet props og minetømmer for Tyne. Den hadde vært på grunn i Øresund året før og var reparert i Husø, men det viste seg at den var lekk. En dykker var nede for å finne lekken, og samtidig holdt kapteinen på å maure skipet. Det foregikk ved at en bøtte med sagflis, satt på en lang stang, ble stukket ned under bunnen på båten. Derved ville sagflisen trekke seg inn i natene, og skipet tettes.

Endelig var lasten inne og vi gjorde sjøklart. Jeg hadde aldri tidligere vært om bord i et så lite og gammelt skip. Så dette var uvant. Vi fikk gamle «Styggen» til å tause oss ut til Langgrunn ved Horten, hvor vi ble liggende noen dager og vente på vind. En dag ble det nordlig vind, og vi satte seil. Da vi passerte Færder fyr ut på kvelden, gikk kapteinen ned og ga ordre om at hvis noe stod på, skulle jeg varsko han, og at jeg måtte peile pumpen ved midnatt. Været var fint med løy bris. Jeg hadde en 16 års gutt på vakt. Da klokken nærmet seg 12, tok jeg et slag i pumpen, men fikk aldri lens. Fra nå av holdt vi det gående i pumpene dag og natt til vi kom til Tyne (England). Der ble vi møtt av en hjultaubåt, som tok oss opp Tyne rovere. Her skulle vi losse. Ved ankomsten til South Shields[1], spurte folk fra land om det var et Fyrskip. Hele briggen var malt med en rød farge, som var kalt Oxyde. Fremdeles holdt vi på i pumpene natt og dag. To manns greiende vakt. Neste dag begynte losningen med mannskapet i rommet og folk fra land til å rafte tømmeret langs siden. Dette holdt vi på med til skipet var utlosset. Som det kommer frem av ovenstående, var skipet veldig lekk og måtte i tørrdokken. Det ble beordret taubåt for å slepe oss over til North Shields, hvor dokken var. Da taubåten kom, det var en hjulbåt, var nok ikke prisen fastlagt og de to kapteinene begynte å «akkordere». Det ble en underlig engelsk vår kaptein presterte. Han hadde seilt på England i hele sin tid, men engelsk kunne han ikke.  Han sa nemlig «Ei dont vånt ju. Ei onlig vånt det taubåt, ju nå». Endelig ble de enige.

Som sagt var skipet gammelt og sleperen ble lagt i halgattet på svinerygget, så da taubåten skulle svinge oss rundt på strømmen, brakk halgattet og dermed ropte kapteinen «Nau ju brek somting daun der au». Vel i dokk, viste det seg at to skarver i baugen var glemt å dreve i Husø. Nå ble det gjort, og skipet ble tett. I Shields fikk vi to nye menn. En ung tysker, som lettmatros og en eldre etiopier, som matros. Den sistnevnte fortalte at han var sønn av kongen i Etiopia, og lignet forresten veldig på keiser Haile Selassie. Etiopieren sendte telegram til Kongen av England og til keiser Wilhelm av Tyskland og bad dem være han behjelpelig med å få krigserstatning for skaden, som var påført hans land av Italia under krigen. Vi fikk mye moro med han.

I Tyne Dokk lastet vi kull for Sundsvall, ca. 400 tonn, og da lasten var inne og skipet gjort seilklart, gikk vi til sjøs, Vi fikk god vind og reisen gikk fint, men denne gamle briggen seilte jo ikke. Den var butt i begge ender. Man kunne sluppet en favn ved ut i kjølvannet og fisket dem opp igjen i neste havn. Ved ankomst til Helsingør var det å ankre og der kom alle bombåtene langs siden og falbød sine varer. Det vi kjøpte var «ankerstokken», Det var et slags sort rugbrød, på en meters lengde. De var sure som bare det. Ellers gikk det på byttehandel. Så var det å vente på god vind. Det ble alltid en masse skuter som skulle gjennom sundet på samme tid. Signalflagg hadde vi ikke, men en stor sortmalt tavle, hvor man skrev med kritt sine spørsmål og svar. Det var jo sommer og vinden i Østersjøen var løy. Vi kom omsider til Sundsvall på selveste St. Hansdagen og alt var stengt. Tollerne meddelte at i dag skal alle roe seg litt. Jeg skulle koke smørgrøt, men melet var harskt. Jeg var jo alt muligmann om bord, 2. styrmann, tømmermann og seilmaker og av og til også kokk.

Dagen etter kom vi inn til kaien og kunne begynne lossing. Det foregikk med håndvinsj, og tross det greide vi å losse 60 tonn om dagen, fra kl 06 – 18. Vel utlosset lastet vi høvlede bord for Buckie i Skottland. Fikk igjen god vind, men det tok likevel tid før vi igjen kom til Helsingør og ankret som sist. Her ble vi liggende noen dager til vinden ble føyelig, men det varte ikke lenge. Etter 8 dager var vi ved Skagen, og nå fikk vi storm fra nordvest og drev inn til Helsingør igjen. Så var det atter å vente på god bør. Endelig kom den og reisen fortsatte. Dog ble det en lang reise som tok 7 uker, med mye motvind og storm før vi kom frem til Buckie. Det var ingen dokkport i den havnen og på lavvannet sto skipet tørt ved kaien. Buckie er en fiskerby og ingen hadde tidligere sett et så stort seilskip, så hele byen kom ned for å beskue oss. Fremdeles losset vi med mannskapet. Da lasten var ute, ble Etiopieren avmønstret. Før han dro, hadde han bestilt admiralsuniform fra Liverpool.

Denne gangen gikk turen til Örnsköldsvik i ballast. Reisen gikk bra og ved ankomsten til Helsingør, gjentok det samme som forrige gang. Lasten ble inntatt ved Domsjø dampsag med mange kvinner som stuet lasten i rommet. Det var en riktig hyggelig plass, og vi nordmenn ble godt mottatt i land. Da lasten var inne, fikk vi ordre for Newcastle. Nå var det høst og vi fikk mye styggvær på reisen. Etter utlossing lastet vi kull for Frederikshavn i Tyne Dokk. Den 5. desember gikk vi til sjøs og hadde en fin reise, med 3 døgn, til vi var utenfor Ryvingen. Da fikk vi storm fra nordøst og drev med den helt over til Leithfjorden. Der fikk vi nordvest storm med et overhendig hav. Livbåten, som sto i krabbe på storluken ble slått til pinneved. Begge skansekledningene ble revet i stykker og forsvant. Vanntanken, som var boltet fast i dekket ved formasten, ble knust og gikk over bord. Rundhuset akter og rattet ble ødelagt. Pumpen i uorden. De siste fikk vi i orden igjen. Døren til styrmannslugaren knust. Endelig kom vi opp under Ryvingen igjen. Da fikk vi vindstille en stund. Nå hadde vi verken vann eller mat. Så kom vinden vestlig og kursen ble satt mot Færder. Der fikk vi los, men så kom stormen fra nordost med snøtykke. Losen ville gå til sjøs igjen, men vi manglet jo både mat og vann. Vi ble enige om at losbåten skulle seile foran oss og blåse i tåkeluren hver gang vi måtte gå baut. Endelig kom vi inn til Mågerø kl 02 om natten og kom til ankers. Seilene ble låret, men kunne ikke gjøres fast, da de var frosne og sto som en fast plate. Losbåten lå langs siden resten av natten.

Tidlig neste morgen reiste kapteinen med losen i land til Nøtterøy og fikk brød av en kone – 6 brød. Det ble 1 brød til manns og det ble fortært med en gang. Ut på dagen kom en taubåt fra Fredrikstad, som het «Aksel»

og slepte oss til Frederikshavn. Ved ankomsten kom folk fra land og spurte om det gikk an å være om bord på et skip som var så overiset. I styrmanns lugaren var det ca. 1 fot is på dørken. I året 1907 var det vel de verste stormene som har herjet over Nordsjøen. 32 skuter forliste. En finsk skute på vei til Australia, forliste på Stråholmene og alle mann omkom. De ble senere begravet i Kragerø i en fellesgrav. «Speed», som jeg skulle ha vært med, forliste og bare 1 mann, 1. styrmann ble berget. Datter av fyrvokteren fant han på stranden. De ble senere gift, og det er de som har drevet det store hotellet på Skagen siden.

Jeg var heldig og kom hjem 1. juledag. Ingen trodde at vi var i live, og rederen hadde stoppet trekken, da vi hadde så lang reise og så mange forlis langs kysten. «Salus» var stygg, men sterk. Den ble rigget av i 1911 og solgt til Slemmestad som lekter. Etter 1. verdenskrig ble den solgt til Oslo kommune og skulle senkes og brukes som demning av søppel på Langøya, men før de var klar til å senke den, drev den i land og ble vrak. Restene av den kan ennå sees på den østre siden av Langøya ute på odden.