Rederi: Hvalfangeraktieselskapet Africa, Sandefjord

Under 2 verdenskrig med på sabotasje av arbeidsmobiliseringen sammen med Sønsteby og Gram. Benevnt som D13 og var fremragende etteretningsmann.

 I disse dager (ca. 1990) er Namibiaspørsmålet ofte i avisenes overskrifter. Spormålet om frigjøringsbevegelsen SWAPOs overtagelse av denne tidligere tyske koloni som etter 1918 har stått under Folkeforbundets FNs mandat, men administrert av Sør-Afrika Republikken, er fortsatt uklart. Sør-Afrika har stått fast på å beholde havnebyen Walvis Bay, som vel er den eneste noenlunde brukbare havnen på denne del av kysten. En gang var Tysk Sørvest-Afrika i fokus for norske hvalfangerinteresser og flere hvalfangerselskaper har vært involvert i hvalfangst her.

          En hvalfangststasjon ble opprettet i Walvis Bay i 1912 av et lokalt selskap, The Walfish Bay Whaling Co., som samarbeidet med det norske selskap A/S Kerguelen om fangst her i årene 1912-14». Fangsten var basert på hvaltrekket opp kysten i vintermånedene, det vil på den sørlige halvkule si tiden mai-september.

          Under Første verdenskrig lå stasjonen nede, men ble i juli 1923 på ny åpnet, drevet av Bryde & Dahl Hvalfangerselskap A/S, Sandefjord, i samarbeid med The Walfish Bay Whaling Co. 13. mars 1924 ble et nytt selskap dannet i Tønsberg, Hvalfanger-A/S Africa, med firmaet Waalman & Bugge som disponenter.

         Dette selskap ble dannet med utgangspunkt i en 4 års leiekontrakt for stasjonen i Walvis Bay til 1.800 pund pr. år, samt en 4-års lisens fra De britiske myndigheter for ubegrenset fangst utenfor Sørvest-Afrika. Aksjekapitalen var kr. 1.200.000. Innbyderne til selskapet, som hadde tegnet kr.25.000 hver, var: Firma N. Bugge (Finn Bugge & H. Krogh-Hansen), Tønsberg, skipsreder Thorvald Berg, Nøtterøy, brukseier Ragnvald Berg, Stokke, overrettssakfører O. B. Fuhr, Tønsberg og skipsrederne Harald Waalman og Th. Bugge Tønsberg, tilsammen 150 aksjer på kr. 150.000. Resten ble tegnet ved offentlig tegning.

         5 eldre hvalbåter var blitt anskaffet, og alle fikk navn på WIND. Fangsten kunne begynne 24 mai 1924, og allerede 13.juli skjøt E. A. Nilsen på MOSSEL en blåhval på hele 91 fot. Denne gav 305 fat olje, og rangerer som en av de største blåhval som noen gang er skutt.

         Men ellers ble resultatene svake, og ved regnskapet for 1926 - underskudd - ble aksjene notert til 20. Aksjekapitalen ble nedskrevet til kr. 480.OOO, og man måtte ty til en drastisk refinansiering.

         Man valgte også å kjøpe stasjonen i Walvis Bay for kr. 38O.OOO. Et vesentlig problem var vanntilførselen. I tegningsinnbydelsen, datert 2.1 1924, ble det nevnt at en ny offentlig vannledning ville gå like forbi stasjonen. Slik gikk det ikke, og alt vann stasjonen trengte, måtte kondenseres fra sjøvann, hvilket førte til et høyt kullforbruk. Men noe senere bedret det seg.

         Sesongen 1928 ble god, og i årene 1928, 1929 og 1930 kunne selskapet dele ut henholdsvis 10, 25 og 25 i utbytte.

         Det gode resultat i 1928 og de lovende forhold i Antarktis forte til at selskapet besluttet å engasjere seg i fangsten der.

         Et flytende kokeri, STROMBUS, og et hjelpeskip PERTH, ble innkjøpt med britiske kreditter (mot å avstå 1/3 av fortjenesten), og i september 1928 ble STROMBUS-ekspedisjonen sendt av sted.

         Det gikk relativt godt i tre sesongen (tiden september-mars), mens hvalbåtene ble brukt for fangst fra Walvis Bay i tiden mai-august.

På en ekstraordinær generalforsamling 28 juni 1930 skjedde en ren palassrevolusjon i selskapet. En rekke nye interessenter overtok ledelsen av selskapet, og aksjekapitalen ble forhøyet til 3 mill.kr. Bjarne Gundersen, Sandefjord, overtok som disponent, utgjorde nå selskapets styre sammen med Chr. Castberg og Frithjof Bettum. Selskapet ble overflyttet til Sandefjord, og flåten registrert der. Et mer overflatisk skifte var at hvalbåtene skiftet navn fra WIND til GUN. Det ble straks besluttet å avvikle stasjonen i Walvis Bay, og den ble solgt for kr. 180.000 til I/S Walvis Bay (Jahre-von der Lippe gruppen), men nå for å brukes som verksted for hvalbåter.

         Innsatsen ble nå konsentrert om Antarktis, og flåten utvidet med det gamle kokeriet READY.

         Men optimismen ble kortvarig.

Prisfallet på hvaloljen forte til oppleggs året 1931-32, da ikke en eneste norsk ekspedisjon fanget i Antarktis. STROMBUS, PERTH og READY ble liggende opplagt sammen med hvalbåtene.

De kom heller ikke ut mer. PERTH og ’READY ble solgt til opphugging En ny palassrevolusjon skjedde sommeren 1934, og 24. august overtok selskapets stifter, skipsreder Harald Waalman, igjen som disponent, og selskapet ble overflyttet til Tønsberg. Under den nye ledelse ble det besluttet å prøve en ny STROMBUS-ekspedisjon i sesongen 1934-35.

         Dessverre gikk det dårlig, og resulterte i et større underskudd.

         Den svake inntjeningsevne, det langvarige opplag av hele flåten og de store utbytter i 1928-30 hadde tappet selskapet for likvider, samtidig, som flåtens verdi ikke lenger representerte særlige verdier.

Vel hjemkommet til Tønsberg ble ekspedisjonen lagt opp, og man så ingen annen utveg enn å likvidere selskapet.

I oktober 1935 ble så STROMBUS, GUN 4, GUN 6, GUN 7 og GUN 8 solgt en bloc for 30.000 pund til A/S Sevilla i Tønsberg, et Salvesen-eiet selskap. Med Africa-selskapet forsvant enda ett av de mange mindre, men interessante og fargerike norske hvalfangerselskaper.

En kan i sitt stille sinn undre seg over hvor lite som ofte blir igjen av så mye håp og optimisme som mange foretak omfattes med.

Kilde: Dag Bakkia Jr. (www.skipet.no)