GRYTVIKEN

Kaptein C.A. Larsen besøkte Cumberland Bay på Syd Georgia første gang 1894 med båten «Jason».
Under sin reise med Nordenskjøld ble han i 1902 liggende en hel måned i Grytviken, og benyttet anledningen til å lodde opp havna og undersøke omgivelsene.
Stedet hadde alt som var av vital betydning for å drive hvalfangst: overflod av hval i tilstøtende farvann, trygg havn,
passende tomt bare så vidt over havflaten, og viktigst av alt, overflod på ferskt vann.

Den 16. november 1904 begynte man å reise en landstasjon for hvalfangst. 
Grytviken ble satt opp med til argentinsk kapital,på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise.

Selskap ble opprettet på initiativ av den norske hvalfangeren og oppdageren Carl A. Larsen.
Selskapet ble opprettet 29. februar 1904 av tre utenlandske statsborgere bosatt i den argentinske hovedstaden Buenos Aires.
Den norske konsulen P. Christophersen, amerikaneren H.H. Schlieper og den svenske bankmannen E Tornquist. Carl A. Larsen var selskapets leder.
De organiserte i den forbindelse oppbyggingen av hvalfangststasjonen Grytviken på Sør-Georgia.

Hele samfunnet og selskapet ble sterkt preget av personer fra Vestfold.
Grytviken ble raskt en stor suksess. Den første fangstsesongen slaktet man 195 hval.

Imidlertid viste det seg at stedet da allerede var bortleid til South Georgia Exploration Co. Ltd. for sauehold og mineraldrift.
Denne virksomheten var lite lovende, men selskapet inngikk likevel i 1906 en ny, generell kontrakt for 21 år som også skulle omfatte hvalfangst, men ikke selfangst.
Lisensen, som ikke omfattet Grytvikens område, ble i 1908 solgt til Bryde & Dahls Hvalfangerselskap.

Etableringen i Grytviken skapte diplomatiske forviklinger som endte med at Storbritannia gjorde krav på Syd Georgia,
og britene kom til å regulere fangsten der gjennom tildeling av konsesjoner og fangstlisenser.
Det ble tildelt syv konsesjoner i alt. Selskap fra Tønsberg, Sandefjord og Larvik etablerte hver sin landstasjon, likeledes selskap fra Syd Afrika og Skottland.
I tillegg hadde Bryde & Dahls Hvalfangerselskap Sandefjord en konsesjon i Godthul uten fast landstasjon.

Over 80% av fangsten det første året var knølhval. Frem til 1912 var knølhvalen det viktigste byttedyret.
Allerede fra 1916 var den av helt underordnet betydning, og fra 1926 til 1939 ble det ved øya bare tatt 360 knølhval av totalt 34 000 hval.

I rekordsesongen 1930 – 1931 var det 6500 nordmenn ute på hvalfangst. Disse var fordelt på 160 hvalbåter og 29 flytende kokerier.
Tilsammen ble det i denne sesongen produsert 2 316 962 fat olje, som innbrakte ca. 150 millioner kroner til Norge.

 I begynnelsen av 1960-åra ble Grytviken leid ut til japanske interessenter.

Stasjonen var, med unntak av sesongen 1962-63, i kontinuerlig fangst til den ble stengt i desember 1964.
Virksomhet solgte hvalfangststasjonen Grytviken til Albion Star (South Georgia) Ltd. fra Falklandsøyene.

Compañía Argentina de Pesca.

Compañía Argentina de Pesca søkte om britiske hvalfangstlisenser ved den britiske legasjonen i Buenos Aires.
Lisensen ble innvilget av guvernøren på Falklandsøyene (som Sør-Georgia den gang var en del av) 1. januar 1906.

Flere av selskapene tjente gode penger. Eksempelvis hadde Argentina de Pesca i Grytviken i sesongen 1910-11 en gevinst på 307% av kapitalen. 
I løpet av de åtte første sesongene ble det delt ut 243% utbytte til aksjonærene i selskapet samtidig som man avsatte 90% til fond.
Krisa i verdensøkonomien rundt 1930 kom imidlertid også til å ramme hvalfangsten. For Syd Georgias del ble resultatet at de fleste stasjonene ble lagt ned.
Bare til Grytviken og Leith Harbour (eiet og drevet av det skotske selskapet Christian Salvesen) fortsatte hvalfangsten.
Strømnes (eiet og drevet av Sandefjord Hvalfangerselskab) fra 1931 av ble benyttet som verksted og slipp.

Kilde: wikipedia.com og Øyvind Thureson