Gunnar Kongsteien

Det var helt utrolig varmt på den turen. Hvalkokeriet, Sir James Clark Ross, var beregnet til å drive fangst i Sydishavet. Det fantes ikke air condisjon i noen av lugarene. Viftekapasiteten ned i maskinrommet trykket bare overopphetet luft ned til oss. Det var så varmt at svetten tørket på huden, vi måtte dynke skjorta med vann og stå litt under lufte kanalene etter tur. Rossen hadde to 6- slindrede Burmeister & Wain på snaue 5ooo hk til sammen. Mye av elkraften om bord måtte genereres med steam, så derfor måtte vi kjøre en av de 6 kjelene i tillegg til hovedmotorene. Dekksfolkene skiftet på å gå ned i maskinrommet for å se etter om det var liv i oss. Jeg skriver ikke her hvor mange grader c^o det var, det vil ikke bli trodd av en senere leser.

I Rødehavet fikk vi en sandstorm. Alt vi hadde av skylights sto pip åpent, for å få mest mulig av fartsvinden til å ta turen ned i maskinrommet. Sand er ikke bra i et sånt åpent maskineri. De lavtliggende kamakslene er ikke innelukket, sanden blandet seg med oljen i troene under akselen. Maskinisten ble helt blek da han oppdaget hva som var i ferd med å skje. Lukene måtte skalkes, og viftene måtte stoppes, da ble det varmt, der nede, da ble det farlig. 4 timer måtte vi gå på denne måten. Alle så frem til natten, som nærmet seg, den kom kl 19; sandstormen var bak oss, natteluften var kjøligere og vi kviknet til. Jeg tåler varmen bedre enn de fleste, så jeg hadde gått 8 timer i stedet for de 4 timene på 12-4-vakta. Det er helt utrolig hvor mørkt det er i Rødehavet om natten. Luften var faktisk sval, neppe mer enn ca 30^o C. det var mange av oss som valgte å sove oppe på plan, det store dekket, som hvalen blir flenset og partert. Fartsvinden var herlig, den strøk nesten kjærlig forbi kroppen. Jeg sovnet ikke, lå våken for å nyte denne luksusen. Alle dekkshus og overbygning på Rossen var hvitmalt. Aktenfor brua hadde vi en del dekslys, så skuta syntes på lang avstand fra sidene og aktenfra. Gresshopper flytter på seg om natten. Jeg hørte mange små smell, det ble mange etter hvert. Så ble det liv i de fleste som hadde lagt seg på dekk. De ropte og skrek, viftet med teppene sine for å bli kvitt de ufyselige, røde gresshoppene. Vi hadde kjørt inn i en sverm, den ble tettere og tettere. Takke meg til en skikkelig snøstorm i Sydishavet.

Da vi tørna ut neste morgen var det dekksfolkene sin tur til å jobbe. Skuta var rød, krypa lå i svære hauger. De måtte skuffe dem opp med skyfler. Og spyle og vaske hele skuta. Jeg tenkte med meg selv at det kanskje ikke var så ille å være i maskinen allikevel. Der måtte jeg tenke om igjen. Klokka 12 gikk jeg ned for å ta vakta mi. Der stod maskinisten klar med sin enkle ordre. Alle troene under kamakslene måtte tømmes og rengjøres. Først hadde vi fått sand i dem, og så hadde tusenvis av gresshopper svermet ned gjennom de skylights som var åpnet for å få natteluften ned i maskinrommet. Der nede var det massevis av lys og ingen vei ut igjen. De trodde sikkert at smøreolje var mat. Denne båten var, som sagt, bygget for å operere i sydishavet. Der skal den fabrikkere matolje, koke hvalspekk og kjøtt ut til olje. Jeg burde skrive litt mer om hvalfangsten, sett fra min side.

Første turen min var jo med Hammern, FK Thorshammer av Thor Dahls Rederi. Der var jeg i produksjonsenheten. Jeg så virkelig hvordan vi utnyttet hvert kilo av de store dyrene. Men nå var jeg altså på vei til Persiabukta på en håpløs Tanktur, vi kunne jo ikke få med oss mer enn 15ooo tonn, men det var vel god pris på olje den gangen, siden rederiet tok denne sommerturen. Det var bare så vidt vi rakk hjem tids nok til å utruste skuta til neste sesong i Sydishavet. Etter å ha tatt inn lasta i Mena Ahl Alamadi, fikk vi trøbbel med å komme gjennom Suezkanalen. Det var Gazakrigen i 1956 som utviklet seg. Vi gikk i konvoi og det endte med at den båten som gikk etter oss, ble senket i det trangeste løpet, og dermed sperret trafikken totalt. Mannskapet på den båten fikk noen timer på seg for å forlate skipet og komme seg hjem på annen måte. Vi var jo sjeleglade for at det ikke var skuta vår, som lå sist i konvoien, da hadde vi vel blitt brukt som blokade, og dermed bare se langt etter å komme oss på hvalfangst neste sesong. Vi var altså den siste båten som slapp igjennom og kom oss videre gjennom Middelhavet og ut i den friske Atlanteren.

Vi skulle losse lasta vår i Rotterdam. Rotterdam, ja. Jeg kan fremdeles ikke fordra genever, jeg vil helst ikke sitte ved siden av en som velger sjenever i stedet for Akevitt.

Jeg var jo ikke mer enn 18 år den gangen i Rotterdam. Det tok et par døgn å losse lasta vår og vi fikk landlov og frie tøyler 8 timer av gangen. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg om bord etter besøk på den første kneipa, som dukket opp etter en lang tur med buss, gjennom helt flate marker med tulipaner! Helt utrolig mange mål med tulipaner. Men jeg husker svært godt hvordan formen var når jeg begynte å komme meg etter, hvem vet hvor mange drinker av det forferdelige stoffet, som de kalte for Bols. Kall det hva du vil, men det er genever, trur jeg. Og det fremkaller en hel forferdelig fyllesyke! Ligg unna alt som er lagret på grønne flasker eller lerkrukker. I et hvert fall hvis det står brued in Holland på det.

Nå hastet det med å få Rossen hjem og få den ferdig utrustet til en ny sesong i Sydishavet. De 11 fangstbåtene til Rossen, Star båtene, lå hjemme i Sandefjord og var snart ferdig overhalt og utrustet. Om bord i Rossen hadde vi med oss sikkert 70 mann, som ikke hadde vert nødvendig for den tankturen vi hadde seilt. De var rett og slett med for å gjøre skuta klar for den forestående sesongen. De skrapte maling, pikket rust, overhalte vinsjer og ventiler. I maskinen tok vi sjau på alle kjelene og Evaporatorene. I det hele tatt alt vi kunne gjøre av forberedelser mens vi seilte. Alle som var om bord hadde jo vært med i foregående sesong, og skulle ut igjen når høsten kom. Dermed ville det jo ikke bli mange ukene sammen med familiene. Dette hadde rederiet tenkt på, og lot dem som ville ta med seg konene sine på denne deilige seilasen gjennom Middelhavet og Rødehavet. 30 damer var med. Jeg tror sikkert 29 av dem angret på dette. Ingen kunne på forhånd ane at det skulle bli så inn i helvete varmt. For at de i det hele tatt kunne være med, ble de ansatt som messejenter. Rossen hadde ikke lov til å ha med så mange passasjerer. De fikk vel en symbolsk lønn, det var ikke stort, trur jeg. Mennene deres angret jo også på at de hadde utsatt dem for et sånt slit. Ikke vet jeg, men jeg tror ikke damer tåler så langvarig varme som oss gutta.

Men jeg ble det Rossen igjen (Sir James Clark Ross). Det var høst og ekspedisjonen var ferdig utrustet. Vi ruslet sydover i gåsegang. Den store, klumpete Rossen først, og 9 fangstbåter etter på rad og rekke. Det går ikke fort, man må ha en god medvind for å holde 10 knop. Vi hadde to 6 sylindrede Burmeister & Wain, men de var ikke så store, snaue 25oo hk, på hver av dem, tror jeg. Fangstbåtene var raskere, de gjorde lett 15 til 17 knop. Men de måtte gå sammen med oss, for de hadde ikke bunkers nok til den lange turen, de måtte innom oss og få mer olje til å fyre kjelene sine. De Hadde jo steam maskin, de fleste av dem. Jeg var fyrbøter denne gangen. Rossen hadde riktig nok dieselmotorer til framdrift, men kokeriet må ha steam for å fabrikkere hvaloljen. I et sånt skip er det helt nødvendig med steam til den daglige drift. De fleste vinsjer og pumper er drevet med steam. Nedtur kaller vi denne turen. Det er ikke noen nedtur, som i moderne terminologi. Det er rett og slett ekspedisjonen som er på vei sydover. Sydover ti l Sydishavet. Det er der vi skal bli rike. Det gikk jo bra også.

Vi fant hval før jul, da kunne vi bare fange spermasett, denne klumpete tannhvalen, som er et skikkelig rovdyr. Det blir en helt spesiell olje av denne arten. Over nyttår braket det løs. Da var det om å gjøre å fange mest mulig av den totale kvoten, som var på 15ooo blåhval enheter. En blåhval er en enhet, 2 finnhval er en enhet og 4 sperm (spermasett) er en enhet. Vi gjorde det bra denne sesongen. Etter 6 og en halv måned mønstret jeg av med mer enn 10ooo kroner! Det var en god årslønn den gangen, det. I ettertid er det jo ikke fint å snakke om hvalfangst, men den gangen var vi stolte av å ha vert på hvalfangst. Det er jeg forresten nå også. Jeg har vert med på noe som ingen får oppleve heretter. Der nede dreide det seg hele tiden om å gjøre jobben slik at det aldri skulle oppstå noe, som kunne sinke produksjon av olje. Enten du var fyrbøter på koka, eller matros på en av fangstbåtene.

På båtene var de på utkikk etter hval hele døgnet, det var jo midtsommer der, mens det var vinter hjemme. Så langt syd ble det ikke mørkt om natten. På turene gikk dekksfolk og maskinfolk vanlige 4-8 vakter, men så fort vi var på fangstfeltet var det slutt de gode dagene, da gikk alle 12-12, så det ble egentlig å jobbe, spise, sove. I de 3 månedene vi var på feltet. Alle som hadde med produksjon, altså planfolk og kokerifolk gikk som dagmenn på turene og 12-12 på feltet. Jeg, som hadde min jobb på fyrdørken, i 40^o varme tok meg gjerne en time etter vakta oppe på livbåtgælja for å trekke den friske, kalde lufta inn, og for å se på gutta på plan. Der gikk det unna! Hvalen ble trukket opp akterut, gjennom opphalingsslippen med ei svær klo som tok tak rundt rompa på det store dyret. En passelig stor finnhval på 60 fot veide omtrent 55 ton. En stor blåhval veide fort 80 ton. Den største jeg har sett var en blåhval på 100 fot, og det er normalt å regne 1 ton på foten, når det gjelder blåhval. Det skal enorme krefter til for å trekke en sånn en opp på akterplan. Jeg ser ennå for meg flenserne, som med sine planstøvler med lange, skarpe pigger under, gikk oppover på hvalkroppen, mens de skjøv den langskaftede, hvasse flensekniven foran seg. Spekket kunne være 20 til 40 cm tykt, samtidig gikk en flenser på hver side med sine kniver. Vaiere ble festet i flenga, og vinsjer dro spekkflengene av, som du skreller en banan. Skrotten ble trukket videre til forplan, hvor kjøttet blir lemmet av. Til slutt er det bare skjelettet igjen, det inneholder også olje. Store stasjonære beinsager deler de kraftige ribbene opp og alt går etter hvert ned på kverner og presskoker, som hver av dem koker 20 ton av gangen. En finnhval på 50 ton er vekk etter 15 minutter! Neste hval er allerede på akterplan i ferd med å bli flenset. Slik går det i ett 24 timer i døgnet, kun avbrutt av spisetider og vaktskifte.

Koker og Kværner, ja. Vel dette er faguttrykk. Ei Kværn er en enorm, liggende kjele, som roterer mens den koker kjøttet og spekket, den rommer 20 ton, og oljen er kokt ut på 4-5 timer. Presskokene står vertikalt og roterer ikke, den bruker 9 timer på å koke ut oljen. Men oljen fra denne er renere, og ikke så vanskelig å separere, så begge typer har sine fordeler. Alt dette står på dekket under plan, hvor parteringen foregår. Det var ikke noe som gikk automatisk, eller med robotmaskiner. Det er folk som styrer alle funksjoner. På kokeridekket er det titler på alle mann; kokere, kvernkokere, separatører, dekanter operatør. Mekanikere og tankgjengen. Tankarbeiderne gjorde ren tankene, etter hvert som fyroljen ble oppbrukt, for å ha rene tanker til hvaloljen etter hvert som den ble produsert. Det var 30 mann som skjøttet denne jobben. Når de var ferdige med rengjøring av en fyroljetank, var det ikke mulig å kjenne igjen hver enkelt av dem. De hadde da også rett til å vaske seg i arbeidstida. Men de kunne ha mange fridager i mellom jobbene.

Jeg ser ennå for meg min arbeidsplass, fyrdørken. Den lå i høyde med mellomrista i maskinrommet. Foran de to Burmeister & Wain, hovedmotorene, som stod ved siden av hverandre og klapret og gjorde så godt de kunne for å holde ei fart på ca 10 knop. På fyrdørken stod de 5 skottekjelene, 30 tons røykrørskjeler. Hver av dem med 3 fyrganger. Ut i borde på styrbord stod en mindre kjele, vi kalte den for sekseren. Den stod bakovervendt, slik at vi kunne betjene den fra dørken. Og i tillegg hadde vi en moderne vannrørskjele som var plassert i nærheten av Evaporatorene på babord. Den kjelen hadde ikke jeg noe med, den var ikke for guttunger, nei det var en superfyrbøter som stelte med den. Han hadde også overoppsyn med de som kjørte evaene, de som laget ferskvann av sjøvannet. Det gikk med mange ton vann i timen til dette anlegget, for å hele tiden, kunne levere vann og steam til kokeriet når det var full fangst. Jeg likte jobben min, jeg hadde virkelig følelsen av å få det til, når jeg passet på det alltid var i nærheten av 250 psi trykk på steamen.

Vannstanden på kjelene var viktig. Jeg holt øye med vannstandsglassene, når kraftbehovet var stort, var det lurt å ha lite vann på kjelene, da steamet det best. Fyrdørken lå under opphalingsslippen, og jeg kunne høre ramlingen ovenfra nå de kjørte den tunge hvalkloa ut for å trekke opp en ny hval. Da strupa jeg inn fødepumpen, så vannstanden sank, for jeg visste at det hvalspillet, vinsjen, som de trekker hvalen opp med, sluker alt jeg kan levere av steam. Når de begynte å trekke, var det bare å gi forsiktig på med oljetrykket på brennerene, og dermed ha æra i behold. På denne måten unngikk jeg at det kom svart røyk fra skorsteinene.

En flink fyrbøter sender ikke ut svart røyk! Det var jo lange vakter, 12 timer, så det kunne være vanskelig å holde seg våken når det gikk rolig for seg. Når en fikk stilt inn trykk og vann så alt balanserte, kunne en jo sitte lenge av gangen på den luftigste plassen på dørken. Men da kunne du risikere å sovne, og da kan du være sikker på at et eller annet skjedde. Jeg lærte et triks av gamle Ole Finn Ravn, på Hammern; sett deg med en svær skiftenøkkel i hendene, hvis du dubber av, så detter den i dørken med et smell, og da våkner du.

Denne skuta, som vi kaller Rossen, heter jo Sir James Clark Ross. Den var bygget for hvalfangst, og var bra innrettet på alle måter. Jeg var aldri imponert over de to hovedmotorene når vi skulle forflytte oss fra et felt til et annet. Eller på turene til og fra sydishavet. Men på feltet, under fangst var de greie å ha. De trakk jo ikke steam. Alt vi kunne produsere av steam gikk til kokeriet og vinsjer. Når man ligger i full fangst, blir det hele tiden dumpet mange ton med tarmer og mageinnhold fra hver hval. Hvis dette ligger for tett rundt skuta vil det tette alle vanninntak, som skal ha rent sjøvann. Med diesel hovedmotorer er det enkelt å starte en av dem og rusle sakte fremover. Og dermed hele tiden ha rent vann i inntakene.

Denne sesongen var den beste Rossen hadde hatt på mange år. Flere ganger var fangstbestyreren nødt til å melde stopp fangst. Det hendte vi hadde 30 hval liggende i vannet, akterut. De fløt høyt i vannet, de var blåst opp med trykkluft for at de ikke skulle synke. Produksjonen gikk for fullt, men båtene fanget mer enn vi kunne holde unna. Derfor fikk fangstbåtene ordre om å ikke skyte mer hval. Det var viktig at de ikke lå mer enn et døgn i vannet før de kunne hales om bord og flenses og parteres og kokes. Mannskapene på fangstbåtene hadde sin lønn beregnet etter antall fanget hval. Og de var ikke glade for å ligge stille og se på at havet kokte av store dyr, uten at de fikk lov til å fange. Mange av dem hadde en anelse om at det var nær forestående at meldingen; stopp fangst, snart ville komme, derfor meldte de noen ganger inn flere hval enn de egentlig hadde skutt og flagget. Da kunne de lure seg til å ta 2 – 3 stykker til etter at meldingen fra Bestyrer kom. Hvis de var så langt bak horisonten at ingen så dem. Hver av båtene hadde sitt flagg som de merket hvalen med etter at de hadde skutt den og pumpet den opp. Flagget og en radarreflektor stod på et 3m lagt spyd. Slik var det greit å finne den når den skulle taues inn til ”Koka”, altså Rossen. Vi hadde med oss 11 fangstbåter som jobbet individuelt. Den eldste og dårligst utrustede av dem ble brukt som bøyebåt. Altså en som gikk rundt og lette opp alle de flaggede hvalene. De satte på vaierstropper på rompene og gjorde fast opp til 6 stykker på hver side og så var det å rusle sakte tilbake til oss og levere dem     

Akterut, hos oss på ”Koka”. Det kunne ligge mer enn 20 fortøyde hval og flyte der, og vente på å bli halt opp på flenseplanen.

Etter Rossen ble det Uddevallavarvet. Jeg tjente godt på Rossen. Jeg mønstret av med mer enn 10.000 kr. Og det var mange penger den gangen, faktisk en god årslønn i land.