Innsendt av Gunnar Kongsteien â fĂždt 8.mai 1938
Mine hvalfangsthistorier
Jeg gikk pÄ middelskolen etter 7. klasse, strÞk i tysk.
EtterpÄ fikk jeg hyre pÄ Thorshammer. Pappa hadde begynt Ä reise pÄ hvalfangst pÄ vintrene, der var det mer Ä tjene enn pÄ verkstedet. Og jeg ble med ut som dekanter gutt. Dermed fikk jeg jobbe sammen med pappa. Det var fin jobb, mye bedre enn Ä vÊre messegutt. Jeg hadde 220 kroner i mÄneden, og 2,4 Þre av fatet. Jeg mener jeg tjente ca 3000 kroner pÄ de 7 mnd. jeg var i sydishavet. KjÞpte en gammel DKW nÄr jeg kom hjem, en 1938 mod 98cc som ikke var i helt god stand. Neste hÞst begynte jeg pÄ yrkesskolen, pÄ mekaniker linja. Det hadde jeg anlegg for. Jeg var faktisk veldig flink.
Det var vel den sommeren jeg reiste ut igjen. Da som maskingutt pÄ Rossen, den skulle gÄ tanktur til Mena Alamadi, i Persia bukta. DÊven sÄ varmt det var. Et hvalkokeri er beregnet til Ä drive fangst i sydishavet, ikke gÄ gjennom RÞdehavet pÄ Ärets varmeste tid. Mer om gresshoppe sverm og sandstorm senere.
Det var helt utrolig varmt pÄ den turen. Hvalkokeriet, Sir James Clark Ross, var beregnet til Ä drive fangst i Sydishavet. Det fantes ikke air condisjon i noen av lugarene. Viftekapasiteten ned i maskinrommet trykket bare overopphetet luft ned til oss. Det var sÄ varmt at svetten tÞrket pÄ huden, vi mÄtte dynke skjorta med vann og stÄ litt under lufte kanalene etter tur. Rossen hadde to 6- slindrede Burmeister & Wain pÄ snaue 5ooo hk til sammen. Mye av elkraften om bord mÄtte genereres med steam, sÄ derfor mÄtte vi kjÞre en av de 6 kjelene i tillegg til hovedmotorene. Dekksfolkene skiftet pÄ Ä gÄ ned i maskinrommet for Ä se etter om det var liv i oss. Jeg skriver ikke her hvor mange grader co det var, det vil ikke bli trodd av en senere leser.
I RÞdehavet fikk vi en sandstorm. Alt vi hadde av skylights sto pip Äpent, for Ä fÄ mest mulig av fartsvinden til Ä ta turen ned i maskinrommet. Sand er ikke bra i et sÄnt Äpent maskineri. De lavtliggende kamakslene er ikke innelukket, sanden blandet seg med oljen i troene under akselen. Maskinisten ble helt blek da han oppdaget hva som var i ferd med Ä skje. Lukene mÄtte skalkes, og viftene mÄtte stoppes, da ble det varmt, der nede, da ble det farlig. 4 timer mÄtte vi gÄ pÄ denne mÄten. Alle sÄ frem til natten, som nÊrmet seg, den kom kl 19; sandstormen var bak oss, natteluften var kjÞligere og vi kviknet til. Jeg tÄler varmen bedre enn de fleste, sÄ jeg hadde gÄtt 8 timer i stedet for de 4 timene pÄ 12-4-vakta. Det er helt utrolig hvor mÞrkt det er i RÞdehavet om natten. Luften var faktisk sval, neppe mer enn ca 30o C. det var mange av oss som valgte Ä sove oppe pÄ plan, det store dekket, som hvalen blir flenset og partert. Fartsvinden var herlig, den strÞk nesten kjÊrlig forbi kroppen. Jeg sovnet ikke, lÄ vÄken for Ä nyte denne luksusen. Alle dekkshus og overbygning pÄ Rossen var hvitmalt. Aktenfor brua hadde vi en del dekslys, sÄ skuta syntes pÄ lang avstand fra sidene og aktenfra. Gresshopper flytter pÄ seg om natten. Jeg hÞrte mange smÄ smell, det ble mange etter hvert. SÄ ble det liv i de fleste som hadde lagt seg pÄ dekk. De ropte og skrek, viftet med teppene sine for Ä bli kvitt de ufyselige, rÞde gresshoppene. Vi hadde kjÞrt inn i en sverm, den ble tettere og tettere. Takke meg til en skikkelig snÞstorm i Sydishavet.
Da vi tÞrna ut neste morgen var det dekksfolkene sin tur til Ä jobbe. Skuta var rÞd, krypa lÄ i svÊre hauger. De mÄtte skuffe dem opp med skyfler. Og spyle og vaske hele skuta. Jeg tenkte med meg selv at det kanskje ikke var sÄ ille Ä vÊre i maskinen allikevel. Der mÄtte jeg tenke om igjen. Klokka 12 gikk jeg ned for Ä ta vakta mi. Der stod maskinisten klar med sin enkle ordre. Alle troene under kamakslene mÄtte tÞmmes og rengjÞres. FÞrst hadde vi fÄtt sand i dem, og sÄ hadde tusenvis av gresshopper svermet ned gjennom de skylights som var Äpnet for Ä fÄ natteluften ned i maskinrommet. Der nede var det massevis av lys og ingen vei ut igjen. De trodde sikkert at smÞreolje var mat. Denne bÄten var, som sagt, bygget for Ä operere i sydishavet. Der skal den fabrikkere matolje, koke hvalspekk og kjÞtt ut til olje. Jeg burde skrive litt mer om hvalfangsten, sett fra min side.
FÞrste turen min var jo med Hammern, FK Thorshammer av Thor Dahls Rederi. Der var jeg i produksjonsenheten. Jeg sÄ virkelig hvordan vi utnyttet hvert kilo av de store dyrene. Men nÄ var jeg altsÄ pÄ vei til Persiabukta pÄ en hÄplÞs Tanktur, vi kunne jo ikke fÄ med oss mer enn 15ooo tonn, men det var vel god pris pÄ olje den gangen, siden rederiet tok denne sommerturen. Det var bare sÄ vidt vi rakk hjem tids nok til Ä utruste skuta til neste sesong i Sydishavet. Etter Ä ha tatt inn lasta i Mena Ahl Alamadi, fikk vi trÞbbel med Ä komme gjennom Suezkanalen. Det var Gazakrigen i 1956 som utviklet seg. Vi gikk i konvoi og det endte med at den bÄten som gikk etter oss, ble senket i det trangeste lÞpet, og dermed sperret trafikken totalt. Mannskapet pÄ den bÄten fikk noen timer pÄ seg for Ä forlate skipet og komme seg hjem pÄ annen mÄte. Vi var jo sjeleglade for at det ikke var skuta vÄr, som lÄ sist i konvoien, da hadde vi vel blitt brukt som blokade, og dermed bare se langt etter Ä komme oss pÄ hvalfangst neste sesong. Vi var altsÄ den siste bÄten som slapp igjennom og kom oss videre gjennom Middelhavet og ut i den friske Atlanteren.
Vi skulle losse lasta vÄr i Rotterdam. Rotterdam, ja. Jeg kan fremdeles ikke fordra genever, jeg vil helst ikke sitte ved siden av en som velger sjenever i stedet for Akevitt.
Jeg var jo ikke mer enn 18 Är den gangen i Rotterdam. Det tok et par dÞgn Ä losse lasta vÄr og vi fikk landlov og frie tÞyler 8 timer av gangen. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg om bord etter besÞk pÄ den fÞrste kneipa, som dukket opp etter en lang tur med buss, gjennom helt flate marker med tulipaner! Helt utrolig mange mÄl med tulipaner. Men jeg husker svÊrt godt hvordan formen var nÄr jeg begynte Ä komme meg etter, hvem vet hvor mange drinker av det forferdelige stoffet, som de kalte for Bols. Kall det hva du vil, men det er genever, trur jeg. Og det fremkaller en hel forferdelig fyllesyke! Ligg unna alt som er lagret pÄ grÞnne flasker eller lerkrukker. I et hvert fall hvis det stÄr brued in Holland pÄ det.
NÄ hastet det med Ä fÄ Rossen hjem og fÄ den ferdig utrustet til en ny sesong i Sydishavet. De 11 fangstbÄtene til Rossen, Star bÄtene, lÄ hjemme i Sandefjord og var snart ferdig overhalt og utrustet. Om bord i Rossen hadde vi med oss sikkert 70 mann, som ikke hadde vert nÞdvendig for den tankturen vi hadde seilt. De var rett og slett med for Ä gjÞre skuta klar for den forestÄende sesongen. De skrapte maling, pikket rust, overhalte vinsjer og ventiler. I maskinen tok vi sjau pÄ alle kjelene og Evaporatorene. I det hele tatt alt vi kunne gjÞre av forberedelser mens vi seilte. Alle som var om bord hadde jo vÊrt med i foregÄende sesong, og skulle ut igjen nÄr hÞsten kom. Dermed ville det jo ikke bli mange ukene sammen med familiene. Dette hadde rederiet tenkt pÄ, og lot dem som ville ta med seg konene sine pÄ denne deilige seilasen gjennom Middelhavet og RÞdehavet. 30 damer var med. Jeg tror sikkert 29 av dem angret pÄ dette. Ingen kunne pÄ forhÄnd ane at det skulle bli sÄ inn i helvete varmt. For at de i det hele tatt kunne vÊre med, ble de ansatt som messejenter. Rossen hadde ikke lov til Ä ha med sÄ mange passasjerer. De fikk vel en symbolsk lÞnn, det var ikke stort, trur jeg. Mennene deres angret jo ogsÄ pÄ at de hadde utsatt dem for et sÄnt slit. Ikke vet jeg, men jeg tror ikke damer tÄler sÄ langvarig varme som oss gutta.
Men jeg ble det Rossen igjen (Sir James Clark Ross). Det var hÞst og ekspedisjonen var ferdig utrustet. Vi ruslet sydover i gÄsegang. Den store, klumpete Rossen fÞrst, og 9 fangstbÄter etter pÄ rad og rekke. Det gÄr ikke fort, man mÄ ha en god medvind for Ä holde 10 knop. Vi hadde to 6 sylindrede Burmeister & Wain, men de var ikke sÄ store, snaue 25oo hk, pÄ hver av dem, tror jeg. FangstbÄtene var raskere, de gjorde lett 15 til 17 knop. Men de mÄtte gÄ sammen med oss, for de hadde ikke bunkers nok til den lange turen, de mÄtte innom oss og fÄ mer olje til Ä fyre kjelene sine. De Hadde jo steam maskin, de fleste av dem. Jeg var fyrbÞter denne gangen. Rossen hadde riktig nok dieselmotorer til framdrift, men kokeriet mÄ ha steam for Ä fabrikkere hvaloljen. I et sÄnt skip er det helt nÞdvendig med steam til den daglige drift. De fleste vinsjer og pumper er drevet med steam. Nedtur kaller vi denne turen. Det er ikke noen nedtur, som i moderne terminologi. Det er rett og slett ekspedisjonen som er pÄ vei sydover. Sydover ti l Sydishavet. Det er der vi skal bli rike. Det gikk jo bra ogsÄ.
Vi fant hval fÞr jul, da kunne vi bare fange spermasett, denne klumpete tannhvalen, som er et skikkelig rovdyr. Det blir en helt spesiell olje av denne arten. Over nyttÄr braket det lÞs. Da var det om Ä gjÞre Ä fange mest mulig av den totale kvoten, som var pÄ 15ooo blÄhval enheter. En blÄhval er en enhet, 2 finnhval er en enhet og 4 sperm (spermasett) er en enhet. Vi gjorde det bra denne sesongen. Etter 6 og en halv mÄned mÞnstret jeg av med mer enn 10ooo kroner! Det var en god ÄrslÞnn den gangen, det. I ettertid er det jo ikke fint Ä snakke om hvalfangst, men den gangen var vi stolte av Ä ha vert pÄ hvalfangst. Det er jeg forresten nÄ ogsÄ. Jeg har vert med pÄ noe som ingen fÄr oppleve heretter. Der nede dreide det seg hele tiden om Ä gjÞre jobben slik at det aldri skulle oppstÄ noe, som kunne sinke produksjon av olje. Enten du var fyrbÞter pÄ koka, eller matros pÄ en av fangstbÄtene.
PÄ bÄtene var de pÄ utkikk etter hval hele dÞgnet, det var jo midtsommer der, mens det var vinter hjemme. SÄ langt syd ble det ikke mÞrkt om natten. PÄ turene gikk dekksfolk og maskinfolk vanlige 4-8 vakter, men sÄ fort vi var pÄ fangstfeltet var det slutt de gode dagene, da gikk alle 12-12, sÄ det ble egentlig Ä jobbe, spise, sove. I de 3 mÄnedene vi var pÄ feltet. Alle som hadde med produksjon, altsÄ planfolk og kokerifolk gikk som dagmenn pÄ turene og 12-12 pÄ feltet. Jeg, som hadde min jobb pÄ fyrdÞrken, i 40o varme tok meg gjerne en time etter vakta oppe pÄ livbÄtgÊlja for Ä trekke den friske, kalde lufta inn, og for Ä se pÄ gutta pÄ plan. Der gikk det unna! Hvalen ble trukket opp akterut, gjennom opphalingsslippen med ei svÊr klo som tok tak rundt rompa pÄ det store dyret. En passelig stor finnhval pÄ 60 fot veide omtrent 55 ton. En stor blÄhval veide fort 80 ton. Den stÞrste jeg har sett var en blÄhval pÄ 100 fot, og det er normalt Ä regne 1 ton pÄ foten, nÄr det gjelder blÄhval. Det skal enorme krefter til for Ä trekke en sÄnn en opp pÄ akterplan. Jeg ser ennÄ for meg flenserne, som med sine planstÞvler med lange, skarpe pigger under, gikk oppover pÄ hvalkroppen, mens de skjÞv den langskaftede, hvasse flensekniven foran seg. Spekket kunne vÊre 20 til 40 cm tykt, samtidig gikk en flenser pÄ hver side med sine kniver. Vaiere ble festet i flenga, og vinsjer dro spekkflengene av, som du skreller en banan. Skrotten ble trukket videre til forplan, hvor kjÞttet blir lemmet av. Til slutt er det bare skjelettet igjen, det inneholder ogsÄ olje. Store stasjonÊre beinsager deler de kraftige ribbene opp og alt gÄr etter hvert ned pÄ kverner og presskoker, som hver av dem koker 20 ton av gangen. En finnhval pÄ 50 ton er vekk etter 15 minutter! Neste hval er allerede pÄ akterplan i ferd med Ä bli flenset. Slik gÄr det i ett 24 timer i dÞgnet, kun avbrutt av spisetider og vaktskifte.
Koker og KvÊrner, ja. Vel dette er faguttrykk. Ei KvÊrn er en enorm, liggende kjele, som roterer mens den koker kjÞttet og spekket, den rommer 20 ton, og oljen er kokt ut pÄ 4-5 timer. Presskokene stÄr vertikalt og roterer ikke, den bruker 9 timer pÄ Ä koke ut oljen. Men oljen fra denne er renere, og ikke sÄ vanskelig Ä separere, sÄ begge typer har sine fordeler. Alt dette stÄr pÄ dekket under plan, hvor parteringen foregÄr. Det var ikke noe som gikk automatisk, eller med robotmaskiner. Det er folk som styrer alle funksjoner. PÄ kokeridekket er det titler pÄ alle mann; kokere, kvernkokere, separatÞrer, dekanter operatÞr. Mekanikere og tankgjengen. Tankarbeiderne gjorde ren tankene, etter hvert som fyroljen ble oppbrukt, for Ä ha rene tanker til hvaloljen etter hvert som den ble produsert. Det var 30 mann som skjÞttet denne jobben. NÄr de var ferdige med rengjÞring av en fyroljetank, var det ikke mulig Ä kjenne igjen hver enkelt av dem. De hadde da ogsÄ rett til Ä vaske seg i arbeidstida. Men de kunne ha mange fridager i mellom jobbene.
Jeg ser ennÄ for meg min arbeidsplass, fyrdÞrken. Den lÄ i hÞyde med mellomrista i maskinrommet. Foran de to Burmeister & Wain, hovedmotorene, som stod ved siden av hverandre og klapret og gjorde sÄ godt de kunne for Ä holde ei fart pÄ ca 10 knop. PÄ fyrdÞrken stod de 5 skottekjelene, 30 tons rÞykrÞrskjeler. Hver av dem med 3 fyrganger. Ut i borde pÄ styrbord stod en mindre kjele, vi kalte den for sekseren. Den stod bakovervendt, slik at vi kunne betjene den fra dÞrken. Og i tillegg hadde vi en moderne vannrÞrskjele som var plassert i nÊrheten av Evaporatorene pÄ babord. Den kjelen hadde ikke jeg noe med, den var ikke for guttunger, nei det var en superfyrbÞter som stelte med den. Han hadde ogsÄ overoppsyn med de som kjÞrte evaene, de som laget ferskvann av sjÞvannet. Det gikk med mange ton vann i timen til dette anlegget, for Ä hele tiden, kunne levere vann og steam til kokeriet nÄr det var full fangst. Jeg likte jobben min, jeg hadde virkelig fÞlelsen av Ä fÄ det til, nÄr jeg passet pÄ det alltid var i nÊrheten av 250 psi trykk pÄ steamen.
Vannstanden pÄ kjelene var viktig. Jeg holt Þye med vannstandsglassene, nÄr kraftbehovet var stort, var det lurt Ä ha lite vann pÄ kjelene, da steamet det best. FyrdÞrken lÄ under opphalingsslippen, og jeg kunne hÞre ramlingen ovenfra nÄ de kjÞrte den tunge hvalkloa ut for Ä trekke opp en ny hval. Da strupa jeg inn fÞdepumpen, sÄ vannstanden sank, for jeg visste at det hvalspillet, vinsjen, som de trekker hvalen opp med, sluker alt jeg kan levere av steam. NÄr de begynte Ä trekke, var det bare Ä gi forsiktig pÄ med oljetrykket pÄ brennerene, og dermed ha Êra i behold. PÄ denne mÄten unngikk jeg at det kom svart rÞyk fra skorsteinene.
En flink fyrbÞter sender ikke ut svart rÞyk! Det var jo lange vakter, 12 timer, sÄ det kunne vÊre vanskelig Ä holde seg vÄken nÄr det gikk rolig for seg. NÄr en fikk stilt inn trykk og vann sÄ alt balanserte, kunne en jo sitte lenge av gangen pÄ den luftigste plassen pÄ dÞrken. Men da kunne du risikere Ä sovne, og da kan du vÊre sikker pÄ at et eller annet skjedde. Jeg lÊrte et triks av gamle Ole Finn Ravn, pÄ Hammern; sett deg med en svÊr skiftenÞkkel i hendene, hvis du dubber av, sÄ detter den i dÞrken med et smell, og da vÄkner du.
Denne skuta, som vi kaller Rossen, heter jo Sir James Clark Ross. Den var bygget for hvalfangst, og var bra innrettet pÄ alle mÄter. Jeg var aldri imponert over de to hovedmotorene nÄr vi skulle forflytte oss fra et felt til et annet. Eller pÄ turene til og fra sydishavet. Men pÄ feltet, under fangst var de greie Ä ha. De trakk jo ikke steam. Alt vi kunne produsere av steam gikk til kokeriet og vinsjer. NÄr man ligger i full fangst, blir det hele tiden dumpet mange ton med tarmer og mageinnhold fra hver hval. Hvis dette ligger for tett rundt skuta vil det tette alle vanninntak, som skal ha rent sjÞvann. Med diesel hovedmotorer er det enkelt Ä starte en av dem og rusle sakte fremover. Og dermed hele tiden ha rent vann i inntakene.
Denne sesongen var den beste Rossen hadde hatt pĂ„ mange Ă„r. Flere ganger var fangstbestyreren nĂždt til Ă„ melde stopp fangst. Det hendte vi hadde 30 hval liggende i vannet, akterut. De flĂžt hĂžyt i vannet, de var blĂ„st opp med trykkluft for at de ikke skulle synke. Produksjonen gikk for fullt, men bĂ„tene fanget mer enn vi kunne holde unna. Derfor fikk fangstbĂ„tene ordre om Ă„ ikke skyte mer hval. Det var viktig at de ikke lĂ„ mer enn et dĂžgn i vannet fĂžr de kunne hales om bord og flenses og parteres og kokes. Mannskapene pĂ„ fangstbĂ„tene hadde sin lĂžnn beregnet etter antall fanget hval. Og de var ikke glade for Ă„ ligge stille og se pĂ„ at havet kokte av store dyr, uten at de fikk lov til Ă„ fange. Mange av dem hadde en anelse om at det var nĂŠr forestĂ„ende at meldingen; stopp fangst, snart ville komme, derfor meldte de noen ganger inn flere hval enn de egentlig hadde skutt og flagget. Da kunne de lure seg til Ă„ ta 2 â 3 stykker til etter at meldingen fra Bestyrer kom. Hvis de var sĂ„ langt bak horisonten at ingen sĂ„ dem. Hver av bĂ„tene hadde sitt flagg som de merket hvalen med etter at de hadde skutt den og pumpet den opp. Flagget og en radarreflektor stod pĂ„ et 3m lagt spyd. Slik var det greit Ă„ finne den nĂ„r den skulle taues inn til âKokaâ, altsĂ„ Rossen. Vi hadde med oss 11 fangstbĂ„ter som jobbet individuelt. Den eldste og dĂ„rligst utrustede av dem ble brukt som bĂžyebĂ„t. AltsĂ„ en som gikk rundt og lette opp alle de flaggede hvalene. De satte pĂ„ vaierstropper pĂ„ rompene og gjorde fast opp til 6 stykker pĂ„ hver side og sĂ„ var det Ă„ rusle sakte tilbake til oss og levere dem
Akterut, hos oss pĂ„ âKokaâ. Det kunne ligge mer enn 20 fortĂžyde hval og flyte der, og vente pĂ„ Ă„ bli halt opp pĂ„ flenseplanen.
Etter Rossen ble det Uddevallavarvet. Jeg tjente godt pÄ Rossen. Jeg mÞnstret av med mer enn 10.000 kr. Og det var mange penger den gangen, faktisk en god ÄrslÞnn i land.