VIKINGHISTORIE

Skipet i gravhaugen.

Det blei sagt at det lå et skip i gravhaugen, og det var to gutter som fant skipet. Antikvar Nicolaysen ved Universitetets Oldsaksamling fikk høre om hva guttene drev med, og våren 1880 satte han i gang en arkeologisk utgraving av haugen. 

Gravhaugen rundt skipet var bygd opp av leire og grastorv. Den var ca. fem meter høy og hadde en diameter på nesten 45 meter. Sannsynligvis har haugen vært enda større i vikingtida. Selve skipet var gravd ned i blåleire i undergrunnen. De to øverste bordgangene, og begge stevn, stakk opp av leira og var derfor heilt ødelagt, men elles var skipet uvanlig godt bevart.

På begynnelsen av 900-tallet hadde skipet seilt for siste gang og ble satt på land for å bli til en gravplass for en viking.

Blant gjenstandene vikingen fikk med seg i graven, var 64 gul- og svartmalte skjold som i sin storhetstid har stått langs skipssidene som gravpynt – trodde man.

Arkeolog Rolf Fabricius Warming har siden 2019 analysert skjoldene. Han har funnet tydelige tegn til at de ikke bare har vært til pynt:

– Man har trodd at vikingene har produsert tynne, enkle skjold til seremoniell bruk, som begravelser. Men de er laget på måter som gjør at det ikke gir mening. Det snakk om komplekst våpenteknologisk håndverk, forklarer Warming.

Han har funnet flere håndverksmessige knep som skulle gi fordel i kamp.

To typer fortynning

Ett av tegnene at treverket er fortynnet ved skjoldenes ytterkant.

Det er to typer fortynning:

1. «Den lette fortynningen» som starter seks centimeter fra kanten.

2. «Den kraftige fortynningen» der treverket er slipt bare et par centimeter fra kanten.

Det er fortsatt ikke helt sikkert hva som er funksjonen, men Warming tror «den kraftige fortynningen» skulle gjøre det enklere å feste skinn ved kanten av skjoldet, mens «den lette fortynningen» skulle gjøre skjoldet lettere og enklere å manøvrere.

– Skjoldene har vært en sentral del av vikingenes utrustning, og fortynningene har gjort dem enklere å bevege. Da blir det lettere å bruke skjoldene aktivt i kamp – ikke bare som passivt forsvar, forteller Warming.

Åpner for mange nye spørsmål

Som det så ofte er med oppdagelser, åpnes det nå for enda flere spørsmål hos arkeologen. Noen av det Warming håper å kunne undersøke nærmere, er:

·        Har hvert skjold bare har hatt én fortynningsmetode, eller har noen hatt både «lette» og «kraftige» fortynninger?

·        Har skjoldene blitt fortynnet hele veien rundt eller bare enkelte steder?

·        Hva kan svarene på de to disse spørsmålene fortelle oss om kampteknikk og taktikk?

I kjelleren på Vikingskipshuset ligger rundt 200 fragmenter etter en småbåt fra Gokstadfunnet. Hvordan så denne båten ut? Hvordan tenkte og arbeidet de som bygde den for 1000 år siden? For å svare på disse spørsmålene blir det nå laget to forskjellige rekonstruksjoner som begge skal være like ”sanne”.

Hva var denne båten et svar på? Dette er spørsmålet forsker Terje Planke og båtbygger Svein Erik Øya søker svar på når de studerer fragmentene fra fortiden, bygger modeller, diskuterer løsninger og til slutt lager sine rekonstruksjoner ved hjelp av tradisjonelle håndverksteknikker. De er ute etter å forstå hvilke intensjoner vikingtidens båtbyggere hadde med å lage dette bestemte fartøyet. For ut fra de 200 trebitene som ligger i museets magasiner, kan man ikke være sikker.

Da Kongshaugen på Gokstad i Sandefjord ble gravd ut i 1880, fant man ikke bare det relativt godt bevarte langskipet. Om bord i selve skipet lå restene av tre mindre båter som var brukket i biter og hugd i stykker med øks. Hvorfor småbåtene var ødelagt, vet man ikke, ut over at det trolig har vært en del av selve begravelsesritualet.

– Småbåtene lå der nærmest som en ”flatpack”. To av båtene ble rekonstruert på 1940-tallet og er i dag utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy. Men den tredje båten ligger fortsatt som et puslespill. Det er denne båten vi nå studerer og skal gjenskape, sier Planke.

Det staselige Gokstadskipet ruver i dag på Vikingskipshuset og står som et monument over vikingenes erobringer og sjømannskap. Men prosessen bak restaureringen er lite belyst, og man vet i dag ikke hvilke valg som ble tatt i dette arbeidet. Kunne Gokstadskipet sett annerledes ut?

– Gokstadskipet ble restaurert i en tid da norsk selvstendighet og nasjonal historieskrivning var viktig. På en måte kan man si at skipet primært er et symbol på 1800-tallets behov for å bygge nasjonen gjennom henvisning til en historisk gullalder. Ut fra fragmentene som ble funnet i Kongshaugen, har man skapt et monument. Dette monumentet framstår i dag som en entydig og udiskutabel sannhet, sier Planke.